Sonett 16, av Francesco Petrarca – Movesi il vecchierel canuto et biancho

Vi skal tilbake til senmiddelalderen, og forflytte oss geografisk til Italia, til Roma, og året 1337. Det er 12 år før den store pesten, irrelevant for diktet jeg i dag skal presentere, men relevant for tiden vi er i nå, med en pandemi vår siviliserte verden av i dag har hatt store probelmer med å få taket på. Sånn har historien beveget seg, epidemier, kriser, katastrofer og krig, og de utallige menneskene med daglige bekymringer, tanker og liv.

Francesco Petrarca (1304-1374) kom fra Toscana, fra Firenze, men flyttet sammen med familien tidlig til Avignon, i Provence, i dagens Frankrike. Han er berømt som den store italienske poeten i middelalderen, sammen med Dante, men av en ganske annen støpning, og med en litt annen måte å skrive poesi på. Dante er fremforalt berømt for sin Divina Commedia, Den guddommelige komedie, et av de aller største verkene i verdenslitteraturen, og uten sidestykke i måten det er skrevet og gjort på. Petrarca skrev aldri så kompliserte verk. Men i de mindre former, og i kjærlighetsdikt, er det han som er Dante overlegen.

Petrarca skrev 366 av dem i samlingen han kalte Rerum vulgarium fragmenta (fragmenter av vanlige ting), men som siden er blitt best kjent som Canzoniere. På norsk kan det oversettes som diktsamling, eller samling tekster til lett musikk. Den består av 366 sanger, eller tekster. De fleste av dem er sonetter (317), som den jeg poster i dag, men det finnes også canzoni (29), sestine (9), madrigaler (4) og ballader (7).

Betydningen Petrarca fikk for samtidig og senere kjærlighetsdiktning i Italia og resten av Europa kan ikke overvurderes, dette var modellen, det sånn det skulle gjøres. For italienske poeter betydde det at de bare kunne bli bleke kopier av mesteren, for Europas øverige poeter betydde det at de måtte bryne seg på det melodiøse og rimvennlige italienske språket, i sitt eget lands språk. Det gikk ikke. Så det var først når britene, tyskerne og i mindre grad franskmennene greide å bryte med det italienske, og med Petrarca, at de kom seg videre med sin egen nasjonale litteratur.

Det er å foregripe historiens gang, og gå litt ut av den verden denne bloggposten skal bevege seg i. Jeg møter også på gigantiske utfordringer når jeg skal jobbe med Petrarca, også fordi min italiensk har sine mangler, så jeg er i veldig stor grad avhengig av kilder og hjelpemidler for å komme noen vei, og det krever en del arbeid først å forstå sonetten, så å oversette den og forklare den. Derfor har det ikke blitt så mange tekster av Petrarca på denne bloggen, ikke sammenlignet med posisjonen han har i litteraturhistorien.

Men her kommer han igjen, i teksten som har nummeret 16, og som jeg kaller sonett XVI. Det er en sonett der kjærlighetserklæringen ikke er så dominerende versene gjennom, og der også andre motiv og tema blir brukt.

Sonetto XVI

Movesi il vecchierel canuto et biancho
del dolce loco ov’à sua età fornita
et da la famigliuola sbigottita
che vede il caro padre venir manco;

indi trahendo poi l’antiquo fianco
per l’extreme giornate di sua vita,
quanto piú pò, col buon voler s’aita,
rotto dagli anni, et dal camino stanco;

et viene a Roma, seguendo ’l desio,
per mirar la sembianza di colui
ch’ancor lassú nel ciel vedere spera:

cosí, lasso, talor vo cerchand’io,
donna, quanto è possibile, in altrui
la disïata vostra forma vera.

Sonett 16

Den gamle fjerner seg, gråhåret og hvit,
fra det søte stedet hvor han har sin alder ernært
og fra den forskrekkede familien
som ser den kjære faren mangle å komme;

derfor trekkende derpå den gamle siden
for de ekstreme dagene i sitt liv,
hvor mange flere kan, med gode vilje hjelper seg,
ødelagt av årene, og av den gamle veien;

og kommer til Roma, og følger ønsket,
om å se avbildningen av ham
som jeg igjen der oppe i himmelen håper å se:

slik, periode, går jeg og leter,
kvinne, hvor mye det er mulig, i en annen
type ønsker i deres sanne form..

Språk, form og innhold

Sonettene til Petrarca følger den italienske tradisjonen han selv utviklet til mesterskap. Versene består av femfotede jamber, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, og det skal være 14 av dem. De grupperer seg i 8 + 6, der de åtte første utvikler temaet, før det kommer en vending, en volta, og de seks siste er annerledes. Her skiller den italienske tradisjonen seg fra den engelske tradisjonen, med Shakespeare, der grupperingen er 3 x 4, og så en kort konklusjon i de to siste linjene til slutt.

Rimmønsteret er også mer komplisert i den italienske sonetten, med omsluttende rim i første halvdel av sonetten, og gjentatt rim i de to første kvartettene. Den engelske sonetten har kryssrim, og rimene blir ikke gjentatt. Årsaken til at det kan gjøres slik er at italiensk er et svært rimvennlig språk, med bare fem vokaler, og rikelig med ord og endinger som rimer. Sonett-formen vant ikke ordentlig frem i England før de med Shakespeare klarte å bryte det krevende rimmønsteret. Og oversettere og sonette-skrivere i germanske språk har en hard jobb foran seg, for å gjendikte eller skrive i den italienske formen.

Skjematisk skrives rimmønsteret i akkurat denne sonetten slik: ABBA ABBA CDE CDE. Lik bokstav betyr linjer som rimer. Stor bokstav betyr kvinnelig utgang, eller vokalisk, trykklett siste stavelse. Dette er lett å få til på italiensk, siden alle ord ender på vokal.

For å oversette en tekst som dette trenger jeg hjelp fra rikelig med nettsteder og ordbøker, som parafraserer sonetten over i moderne italiensk, og som forklarer ordene og stavemåten Petrarca bruker. Min viktigste kilde på nettet er letteritaliana, men jeg har også brukt noe som heter webschool, og også andre. I tillegg har jeg Canonziere, med notater av Paola Vecchi Galli e Stefano Cremonini (Milano, 2011). Av italienske ordbøker er det Treccani , Garzanti Linguistica og Dizzinario Italiano som er foretrukket, men jeg har også brukt andre. Greier jeg ikke å nøste det opp på andre måter, nøster jeg det opp på Google. Italiensk-norsk ordbok finner jeg på Ordnett.no. Ordene jeg slår opp der, finner dere i gloselisten under.

Første fire linjer er ganske krevende. Det er den gamle mannen (vecchierello), blek og gråhåret, som forlater stedet han har tilbrakt livet sitt. og familien som forskrekket ser han gå sin vei. Flere av ordene står i ordlisten. Movesi er gammel skrivemåte for muoversi, refleksiven av muovere (bevege, røre). Vecchierel, eller Vecchierello, er diminutiv av vecchio, gammel. Adjektivene canuto (grå, gråhåret) og biancho (egentlig bianco, hvit) beskriver håret og ansiktet hans i det han går. Videre står det del dolce loco, der dal dolce luogo (fra det søte sted) i dag er riktig skrive måte. Resten av linjen er krøkkete å få oversatt, ov’a sua eta fornita, hvor (han) har sin alder ernært, må det bli. Ove er litterært for hvor (dove er vanlig), og så er noen bokstaver og stavelser forkortet vekk: ove ha, skal det være, «hvor han har…» Så han fjerner seg fra stedet han har bodd, og – i neste linje – fra den forskrekkede familien (la famigliuola, en diminutiv av famiglia). Siste linje har konstruksjonen «som ser den kjære faren komme mangle» direkte oversatt. Heller ikke på italiensk er det vanlig å uttrykke seg slik, det er poetisk språk. Meningen er at han nok ikke skal komme igjen.

De fire neste linjene er ikke stort enklere enn de fire første. Trahendo er en form jeg ikke kjenner og ikke kan finne, men det går an å kjenne igjen verbet trarre (trekke, slepe, dra, bringe med seg) inni der, og moderne italienske omskrivinger bruker trascinando, av trascinare (slepe, trekke, dra, tvinge med seg). Linje 7 har «hvor mange flere kan», quanto piu po, og så tror jeg col buon voler s’aita betyr «med gode vilje hjelper seg», og at aita er en form for aiuto.

Alt ligger til rette for en vending, en volta, etter denne innledningen.

I første tersett kommer han til Roma for å få se han som han (colui) håper en gang til å få se i himmelen (nel ciel). Sembianza ser ut til å være en avledning av sembrare (synes, forekomme, ligne), og står i ordboken oppført som en av flere oversettelser av «utseende». Italiensk moderne omskriving bruker fattezze (lettereItaliana), som er ansiktstrekk., eller effegie (webschool), som er avbildning. Her må jeg inn til forskningslitteraturen for å finne ut av det, og da ser jeg at det er en meget konkret avbildning av Kristus det er snakk om (Petrarca, 2011, s.101-102). Det dreier seg om Velo della Veronica, Veronikas svetteeduk, den sanne avbildningen av Jesus da han langs smertens vei (via dolorsa) med korset på ryggen gråt mot pleddet til en kvinne som ville trøste ham. Dette var Veronika, den senere helgenen, og ansiktsavtrykket til Kristus festet seg til pleddet hennes. Det pleddet blir nå oppbevart i Peterskirken i Roma som en hellig relikvie. Peterskirken i sin nåværende form eksisterte ikke på Petrarcas tid, den ble påbegynt under pave Julius II og utført av Italias store renessansekunstnere fra 1500-tallet av, men den opprinnelige basiikaen ble påbegynt allerede i 324 under Konstantin den store, og denne eksisterte også på Petrarcas tid. Og den hadde det hellige pleddet til Veronika, på italiensk nær vera icona, det sanne ikon. Selvfølgelig er det helt umulig å vite om dette virkelig er et pledd som har tilhørt noen Veronika, eller om legenden Kristus som tørket ansiktet i duken hennes er sann, men det er ikke poenget i historier som dette. For Petrarca, og for jeg-personen i sonetten, er det ingen spørsmål om pleddets og historiens ekthet, og det holder for oss. I oversettelsen bruker jeg «avbildningen av ham». Ordet sembianza er ikke nok til å vise at det er denne konkrete avbildningen det dreier seg om, det må det ekstra noteverk til for å forklare. Videre blir det uttrykt håp om å se ham igjen i himmelen, så det er ingen tvil om at det er Jesu’ utseende (sembianza) jeg-personen vil se.

Den siste tersetten er vrien. Først er det uttrykket lasso, som ordboken oversetter med «tid» eller «tidsrom», mens moderne italiensk omskriving skyter inn ahimè (akk og ve). Videre betyr talore «noen ganger», men ser her ut til å være brukt i meningen «mange ganger». Det lille ordet vo er et verb, i presens 1. person, en alternativ for vado, jeg går, av andare, å gå. Cerchando, eller cercando, er gerundium av cercare, » å lete». Direkte oversatt blir formuleringen «jeg går letende», men på norsk sier vi heller «jeg går og leter». Så kommer i neste linje et utrop, donna, kvinne, jeg oversetter ordet alene, mellom komma, sånn som det står. Quanto è possibìle er direkte oversatt «hvor mange det er mulig», meningen er «i den grad det er mulig», jeg oversetter med «så mye det er mulig». Og så er det in altrui, der altrui betyr «en annen, andres», og er et ord som kan fungere som adjektiv, pronomen og substantiv (beskrive substantivet, erstatte substantivet og være substantivet). La er hunkjønnsartikkelen, bestemt form, men det er også objektsformen (henne) av lei (hun). disïata (ønsket) er ad omveier partisipp av desiare (ønske). Slutten er vostra forme vera, oversatt «deres former sanne». Den er grei. Alt er oversatt og forklart, alle ordene funnet ut av. Men hva er meningen? Også de italienske omskrivingene varierer, det samme gjelder oversettelser til andre språk, der man uansett tar seg friheter for å få formen til å gå opp. Jeg leser det sånn, at han her i siste tersett går og leter etter det som er ønsker i en annen form, enn ønskene som gjaldt å se Jesus i tersetten over. Så her er det å se kvinnen, den han elsker, Laura, i den grad det er mulig, gammel som han er. Jeg har omskrevet mer enn originalen åpner for, for å få denne meningen frem.

Gloseliste

Glosene vil bli slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

Movesi -> muovere (uttale: muòvere) (vb.trans.) (vb.refl.) (..) 8. bevege seg, røre seg, sette seg i bevegelse, gå (mot), begi seg, gå (da fra), fjerne seg, bryte opp (da fra), dra/reise (da fra); 9. (vb.refl.) (fig.) gå tilbake (da på) 10. (vb.refl.) (fig.) bestemme seg (for å gjøre noe), gripe inn (for å gjøre noe); 11. (vb.refl.) (hverdagslig) skynde seg;
canuto (adj.) 1. (om hår/skjegg o.l.) hvit, grå 2. hvithåret, gråhåret
loco -> luogo (uttale: luògo) m (flt. -ghi) 1. sted, plass, egn; 2. avsnitt, stykke, passasje, passus (i bok, skrift o.l.) 3. passende anledning, riktig øyeblikk
ove (uttale: óve) (adv.) (litt.) hvor
età (uttale: eta) f 1. alder 2. tidsalder, epoke
fornita -> fornire (-isco) 1. (vb.trans.) levere, skaffe, forsyne (di med) 2. (vb.refl.) skaffe seg, forsyne seg, utstyre seg (også fig.)
famigliola (uttale: famigliòla) f liten familie
sbigottita -> sbigottire (uttale: ṣbigottire) (-isco) 1. (vb. trans.) forskrekke 2. (vb. intrans., hjelpevb. avere; vb. refl.) bli forskrekket/forbløffet/lamslått
manco -> mancare (vb.intrans.) 1. (hjelpevb. essere) mangle, ikke finnes, ikke ha; (..)
fianco (uttale: fianco) m (flt. -chi) 1. side 2. (mil.) flanke
giornata f 1. dag 2. daglønn, dagsverk 3. dagsreise
cammino m 1. gang/gange 2. vei 3. bevegelse, ferd, gang, løp;
sembianza –> utseende aspetto, vista, apparenza, sembianza, (særl. persons)aria; (skinn)parvenza sembrare (sé-) (vb. intrans., hjelpevb. essere) 1. synes, forekomme, se ut til 2. ligne, se ut som
colui (uttale: colui) (pron.) han, han/den der
lassù (uttale: lassu) (adv.) 1. der opp(e) 2. (fig.) (hverdagslig) i himmelen
lasso m tidsrom, periode
talora (uttale: talóra) (adv.) noen ganger, av og til, iblant
disïata – desiato -> desiare (uttale: deṣiare) (-ìo) (vb. trans.) (litt., poet.) ønske

ITALIENSK
vecchierel -> vecchierello [vec-chie-rèl-lo] n.m. 1. diminutivo di vecchio 1 2. vecchio d’aspetto mite, fragile: Movesi il vecchierel canuto e bianco (PETRARCA Canz. XVI, 1). (garzantilinguistica.it)
ìndi ìn|di pronuncia: /ˈindi/ avverbio 1 (arcaico) perciò 2 Indi credevi di potermi prendere in giro, eh? 3 (poetico) dopo 4 Indi s’alzò e il guardo a me volse (dizionario-italiano.it)

Kommentar

Så hva skal man si? Arbeidet med denne sonetten åpnet for meg langt mer innhold enn jeg ante da jeg leste den for første gang. Omstendighetene rundt er interessante, med Petrarca som bodde i Avignon samtidig som pavesetet var i den byen, og skriver (indirekte) om Peterskirken, før den er bygget som vi nå kjenner den. Paven flytter tilbake til Roma og Vatikanet i år 1377, tre år etter Petrarca er død.

Fra tidligere har jeg postet sonett 1 og sonett 82, og jeg har lest i original mange av dem, og i oversettelser noen av dem. Jeg har også i flere anledninger lest om Petrarca, og om livet hans, men så pleier det å hende noe annet som må gjøres, så jeg får ikke skrevet det ned skikkelig før jeg glemmer det. Ennå sitter jeg med en følelse av at det er en verden her, som jeg ikke riktig kjenner.

Og det er det jeg liker så godt med dikt og litteratur og litteraturhistorie, og all annen historie: det er verdener som åpner seg. Det er måter å tenke på og å leve på, som man ikke skulle ant, om man levde hele livet i sin egen lille verden. Det siste er også fint, mange gjør det og har det bra, men for meg er det fascinerende å givende og forsøke å sette meg inn i stadig flere verdener og verdensbilder. Erfaringen er at jo mer man setter seg inn i det, jo mer mening gir det, og rikere føler man at ens eget liv, som en del av alt dette.

Dette var litt personlig, og ikke så mye til selve diktet. Sonetten handler om den gamle mannen, som nå forlater familien, og skal ut på en slags pilegrimsreise. Det er for å se Kristus, den sanne og hellige, men det er også for å se Laura, den elskede kvinnen. Disse to ønskene blander seg sammen med hverandre, det fromme og hellige, og det som er av en annen type. Alt blir satt mot en bakgrunn av livet som går og nærmer seg slutten, og familien som er igjen.

Min gjendiktning

Det er nesten håpløst å gjendikte en italiensk sonett av Petrarca. Det er egentlig mer en øvelse enn en kunst, og man kan ikke godt si man gjengir originalen på noen som helst representativ måte. Men jeg gjør et forsøk, og poster resultatet av forsøket.

Sonett 16

Den gamle reiser, skjegget, grå og hvite,
fra søte stedet han sin alder fødde
og fra familien, som nå så redde
ser kjære farens avskjed mangle lite;

for det å trekke på den gamle side
for hver ekstreme dag i livet levde,
hvor mange kan den gode vilje hevde,
når knekt av år, og trett av veien vide;

og kom til Roma, for å ønsket følge,
å se på bilde av den mann som samme
et håp å se i himmelen, kan sette:

og slik går jeg i søk og dølge,
o kvinne, hvilken grad er mulig, i annet
slags ønskemål, i formen deres rette.

ES2020

Kilder

Francesco Petrarca: Canzoniere – A cura di Vecchi Galli (Annotazioni di Paola Vecchi Galli e Stefano Cremonini) – Bur rizzoli,Milano, 2011

Francesco Petrarca: Il Canzoniere (con le note di Giuseppe Bigutini) – Ulrico Hoepli, Milano, 1918

I tillegg har jeg fått lastet ned den spesielle The sonnets, Triumphs, and other Poems of Petrarch, den første samlede engelske oversettelsen av Petrarcas verk. Den er utgitt av Thomas Campbell, kan det se ut som, i året 1789, og med London: George Bell and Sons, York Street, Covent Garden på tittelbladet som i min nedlastede uttgave er helt digitalisert.

L'infinito (Det uendelige), av Giacomo Leopardi

Giacomo Leopardi (1798-1837). Det er en poet som gjør at jeg alltid får lyst til å gråte. Som stanser verden. Som ennå beholder magi i ordene sine. Som ikke lar seg analysere i senk.

Det er hva jeg alltid er på jakt etter. Dikteren, poeten, som klarer å skrive slik at ordene blir overført direkte med meningen de har. Der man ikke begynner å tenke på hvilke baktanker som er der, som ikke manipulerer. Der man kan si «du er meg kjær», og så blir man grepet av det, for det er en stor ting å være noen kjær. I dette diktet er det den starten, Sempre caro, alltid kjær, og så flyter diktet inn i en meditasjon over tilværelsen, og subjektets plass i den.

L’infinito

Sempre caro mi fu quest’ermo colle,
e questa siepe, che da tanta parte
dell’ultimo orizzonte il guardo esclude.
Ma sedendo e mirando, interminati
spazi di là da quella, e sovrumani
silenzi, e profondissima quiete
io nel pensier mi fingo, ove per poco
il cor non si spaura. E come il vento
odo stormir tra queste piante, io quello
infinito silenzio a questa voce
vo comparando: e mi sovvien l’eterno,
e le morte stagioni, e la presente
e viva, e il suon di lei. Così tra questa
immensità s’annega il pensier mio:
e il naufragar m’è dolce in questo mare.

1819

Det uendelige

Alltid kjær var meg denne ensomme kollen,
og denne hekken, som fra mange sider
lukker inn den ytterste horisonten for blikket.
Men sitte og stirre, endeløse
rommene mellom der og den, og umenneskelig
stillheter, og den dypeste ro
jeg later som i tankene, hvor nesten
hjertet ikke blir skremt. Og som vinden
jeg hører rasle mellom disse plantene, og jeg, den
uendelige stillhet og denne stemmen
stadig sammenligner: og bistår meg i evigheten
og de døde modnes, og nåtiden
og levende, og lyden av henne. Så mellom denne
umåteligheten drukner tankene mine seg
og forliset er meg søtt i dette havet.

Språk, form og innhold

Formen på dette diktet er en meditasjon, så det gir ikke mening å telle takter og dele diktet inn i trykktunge og trykklette stavelser. Ordene strømmer ut, og er ment å gjøre det. Dette er en svært modernistisk måte å skrive på, og man kan godt si Leopardi er hundre år forut for sin tid. Uttrykket stream of consciousness, bevissthetsstrøm, hører romansjangeren til, det er James Joyce som skriver slik i Ulysses, og noe av poenget er at det plutselig kommer inn element som ikke har noe med selve situasjonen å gjøre. Hos Leopardi er det full tematisk sammenheng i diktet, så noen bevissthetsstrøm i litteraturhistorisk kan det ikke være snakk om. Men det er det i den forstand, at den som opplever denne stemningen er fullt konsentrert i øyeblikket han er i, og slipper ingen andre tanker inn. Og det blir uttrykt i en strøm av ord, likt, eller tilsynelatende likt, som han da tenker dem. Det er et dikt som passer å leses med rolig stemme. Det er et dikt som bryter litt med hva man – den gang – skulle oppfatte som et dikt. Det er mer som et dagboksnotat, en meditasjon, her er punktum midt inne i linjene, her er ting man bare ikke gjorde, den gang. Men diktet er likevel svært uttrykksfylt, som vi skal se på i det følgende, og fungerer derfor helt utmerket – som et dikt.

Formen fu av essere (være) er den italienske verbtiden passato remoto, det som på norsk kan oversettes med «forgangen fortid». Det er en fortid som er så lenge siden at den ikke lenger har relevans for nåtiden, en ganske litterær og boklig verbtid. Videre bruker Leopardi den greske formen ermo (erêmos), heller enn den latinske eremo (eller eremus), Det er samme ord som vi bruker i eremitt. Første setning, som går over tre linjer, sier noe i retning av at denne kollen og denne busken alltid var ham kjær, som lukker den ytterste horisonten for blikket hans. Jeg har omskrevet så meningen kommer frem også i oversettelsen.

Neste setning er lang, og går over fire og en halv linje. Det begynner med en gerundium, det vi på norsk uttrykker med «sittende» (sedendo), «stirrende» (mirando). På norsk er formen lite brukt, så jeg oversetter med sitter og stirrer. Partisippet interminati (av verbet terminare («avslutte) med prefikset in- («ikke-, u-«), sånn at det blir uten ende) beskriver de endeløse rommene (spazi) han kan se der han sitter. Vendingen di là da quella kan oversettes cirka «av der fra den», meningen er at det er endeløse rom mellom alt. Videre følger to uttrykk for dyp stillhet, sovrumani silenzi og profondissima quiete. begge deler et uttrykk for kontemplasjonen og konsentrasjonen, og stemningen han sitter i. Her er ingenting som forstyrrer. I denne roen forestiller han seg i tankene, han fingerer seg (mi fingo), han later som hjertet med knapp margin (per poco) ikke er skremt (il cor non si spaura). Det siste er uttrykt aktivt, spaurare er et verb, si spaura er refleksiven i 3. person presens. Uttrykket per poco kan oversettes med «nesten, nær», meningen er at det mangler bare litt.

Setning tre avsluttes seks linjer nede fra der den begynner, i den tredje siste av femten vers. Den er inndelt i flere deler. Først er det en sammenligning: Som vinden rasler i buskene, så går han og sammenligner denne uendelige stillheten og denne stemmen. Formen vo er en sjelden form for vado, comparando er igjen gerundium, sammenlignende. Jeg må omskrive håpløst for å få denne meningen frem, og plassere ord i linjer de ikke hører hjemme. Videre i setningen er effekten av denne sammenligningen, og denne stemningen. Evigheten kommer til hjelp, årstider dør (le morte stagioni), nåtiden er levende (la presente e viva – egentlig: nåtiden og livet), og lyden av henne (il suon di lei). Henne (lei) kan være nåtiden, som er hunkjønn på italiensk, eller ei jente han vet om.

Siste setning går over de tre siste linjene. Den sier at på denne måten drukner tankene mine, og at det er ham søtt (dolce) å forlise (il naufragar) i dette havet (av tanker, stemning og følelser)

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

infinito (adj.) 1. uendelig, ubegrenset 2. uendelig mange 3. veldig stor, enorm
colle (uttale: còlle) m ås(rygg), høyde
‘ermo -> eremo (uttale: èremo) m 1. eremittbolig 2. avsides kloster 3. rolig og ensom bolig/sted
siepe (uttale: sièpe) f 1. hekk 2. (fig.) rekke, rad, mur
parte f 1. del, part; 2. side; parte sinistra venstre side 3. (teater, film) rolle; 4. oppførsel 5. (jur.) part 6. område, sted, distrikt
ultimo (adj.) sist
guardo m (poet.) blikk
escludere (uttale: escludere) (vb. trans.) utelukke
interminati -> terminare (-è-) 1. (vb. trans.) avslutte, gjøre ferdig 2. (vb. intrans., hjelpevb. essere) slutte, bli ferdig, stoppe;
spazi -> spazio (uttale: spazio) m 1. rom 2. plass 3. mellomrom 4. verdensrom 5. tidsrom, periode; 6. (fig.) mulighet, anledning, spillerom; (spaziare (-à-) (vb. trans.) 1. plassere noe med mellomrom 2. sette mellomrom mellom 3. (vb. intrans., hjelpevb. avere) streife om, bevege seg rundt omkring 4. (vb. intrans., hjelpevb. avere) (fig.) spre seg over (et stort område))
sovrumano (adj.) overmenneskelig
profondo (uttale: profóndo) (adj.) 1. dyp 2. (fig.) dypsindig, dyptgående, dyptgripende
fingere (uttale: fingere) 1. (vb.trans.) fingere, forstille seg, hykle, foregi, late som om, simulere 2. (vb.refl.) late som om;
spaurire (-isco) 1. (vb. trans.) skremme 2. (vb. refl.) bli skremt, bli redd
odo -> udire (òdo) (vb. trans.) 1. høre, lytte 2. erfare, få vite
stormire (-isco) (vb. intrans., hjelpevb. avere) (om løv, blader)
rasle, bruse
comparando -> comparare (vb. trans.) sammenligne;
sovvien -> sovvenire (sovvèngo) (vb. intrans., hjelpevb. avere)
komme til hjelp, hjelpe, bistå
stagionare (-ó-) 1. (vb. trans.) lagre, modne 2. (vb. intrans., hjelpevb. essere) lagres, modnes 3. (vb. refl.) lagres, modnes
immensità (uttale: immensita) f 1. umåtelighet, uendelighet 2. veldig stor mengde
annegare (-né-) 1. (vb. trans.) drukne; 2. (vb. intrans., hjelpevb. essere) drukne; 3. (vb. refl.) drukne seg, drukne
naufragare (nàu-) (vb.intrans., hjelpevb. avere/essere) forlise, lide skipbrudd (også fig.)

Kommentar

Det er vanskelig å ikke bli flyktig i ordene når man skal kommentere et dikt som dette. Det er som om ordene bare flyter inn i stemningen, og i hvert fall jeg blir bare stående og knote og vase når jeg skal forsøke å trekke dem fra hverandre, og forklare tydelig hva som står og hva som menes. Det går ikke. Min italiensk strekker ikke til for umiddelbart forstå hva som står i diktet. Italiensk er et språk med mange småord og korte vendinger, mange uttrykk som ikke kan forstås med å slå de enkelte ordene opp i en ordbok. Og Leopardi strekker språket, han er poeten som ikke kan bry seg om de grammatiske reglene når han skal beskrive stemningen han sitter med. Det gode diktet skal fremsi det uutsigelige, som Welhaven formulerer det halvannet tiår senere, og som flere andre uavhengig av ham har formulert det. Jeg har veldig store vanskeligheter med å oversette og gjendikte dette diktet, jeg er ikke i nærheten av å treffe magien Leopardi treffer som en selvfølge.

Og sånn er det med gode dikt. Det står mer i dem enn ordene kan si. Det er noe mer, som kommer av stemningen de skaper, og som går tapt når man skal forsøke å sette ord på hva det er. Poenget er jo nettopp at de bryter grensene for hva ord kan si.

For å skjønne dette diktet, må man nesten gå opp på en høyde selv. Gjerne Monte Tabor, i Recanati, den lille byen øst i Italia, lite grann syd for San Marino, på en litt nordligere breddegrad enn Roma. Den byen kalles poesiens by, siden Giacomo Leopardi kom herfra, og det lille fjellet kalles Uendelighetens fjell, etter diktet Leopardi skrev om det.

Av Leopardi har jeg også postet diktet: La sera del dì di festa, det smått utrolige diktet, det også. Det er noe tvers igjennom poetisk med Leopardi. Han puster dikt. Han døde 38 år gammel. Livet hans var mierabelt. Diktningen stor.

Infinito.jpg
Diktet i original hente fra italiensk wikipedia. Den fysiske utgaven finnes i nasjonalbiblioteket i Napoli.

Min gjendiktning

Gjendiktningen vil ikke være så veldig forskjellig fra oversettelsen, i et dikt som dette.

Det uendelige

Alltid var meg kjær denne ensomme kollen,
og denne hekken, som fra mange kanter
stenger blikket for den ytterste horisonten.
Men å sitte og stirre, de grenseløse
rommene på hin side, overmenneskelige
stillheter, den dypeste ro
i tankene later jeg som, der nære på
hjertet ikke blir skremt. Og som vinden
jeg hører rasle mellom plantene, den
uendelige stillhet og denne stemmen
sammenligner jeg, stadig: og evigheten bistår meg,
og de døde årstidene, og nåtiden
levende, og lyden av henne. Så mellom denne
umåteligheten drukner tankene mine seg
og det forliset er meg deilig i dette havet.

ES2020

Cantatico delle creature (Cantatico di frate sole), av Frans av Assisi

Dette er det eldste diktet postet så langt på bloggen, og ganske sikkert det eldste diktet jeg kommer til å poste. Dette kan jeg skrive, siden jeg tilbakeposter det fra desember 2019, for å fylle 2014 med annet enn bare russiske dikt. Før middelalderen ble det ikke skrevet dikt på folkespråkene, ikke dikt på språk jeg kan, og det er neppe håp om å finne noe eldre enn italiensk middelalderlitteratur.

Og italiensk middelalterlitteratur og italiensk litteratur blir ikke eldre enn dette. Det er denne teksten som setter det hele i gang, il testo più antico della litteratura italiana, står det på iteliansk wikipedia om salmen, det eldste teksten i iteliansk litteratur. Den er skrevet av Frans av Assisi, grunnleggeren av fransisikianerordenen, og en av de mest berømte skikkelsene i europeisk middelalder overhodet.

Frans av Assisi (1182-1226)

Frans av Assisi, slik han fremstår i San Francesco Assisi, basilikaen i Roma. Fra italiensk Wikipedia.

Frans av Assisi,eller Giovanni Francesco di Bernardone, som er døpenavnet, er en italiensk munk som etter sin død ble kåret til Helgen. Han er av den katolske kirkes mest berømte. Han er også svært berømt for sitt liv og virke, for at han preket og praktiserte de kristne idealene lydighet, kyskhet og fattigdom, og som grunnlegger av franskianerordenen, en av de aller største og mest kjente munkeordnene.

Han var ikke fattig hele sitt liv. Han var sønn av en velstående tøyhandler, Pietro Bernardone, og han vokste opp i Assisi tilhørende den borgerlige elite. Fra dette snudde han tvert om, etter det som må kalles religiøse åpenbaringer, en regelrett omvendelse. Fra å være rik besteborger, ble nå poenget å være fattig, penger var synd og styggedom, og Frans og hans følgere gikk rundt i Umbria og Toscana på jakt etter mat og husly for dem som ville gi dem det. De ville ikke eie noe selv.

Dette vil nok oppleves sjokkerende radikalt i dag, og var det nok også den gang. Men det er kanskje fremdeles noe tiltrekkende med rike mennesker som selger alt de eier, og gir det til de fattige. Farens rikdommer brukte Frans av Assisi til å bygge opp et sykehus for spedalske.

Som skribent, tenker og poet var ikke Frans av Assisi så sterk som han var det i sin væremåte. Det vil si, som tenker hadde han enorm innflytelse, med det at hans tanker om kristendommen satte varig preg på den, særlig innenfor hans egen orden, selvfølgelig. Men han skrev ikke disse tankene ned noe sted, han levde dem bare, og praktiserte dem.

Det er dagens dikt som skiller seg ut. Det er soleklart mest berømt av alt Frans skrev, og er det gjennom sin klarhet og sin enkelhet. Den er skrevet i årene 1224/25, årene like før han døde. I samme periode, september 1224, opplever Frans etter historien stigmatiseringen, den som er med å befeste hans posisjon som en av de aller, aller fremste og mest kjente. Tradisjonen ser på dette som en slags fullendelse av hans liv, at han nesten ender opp som Kristus selv. Det har litt å si i forståelsen av denne teksten, i hvert fall i kristen, katolsk tradisjon. Det er Mesteren selv, som gjør alle til brødre, og med Far, Gud Herren, som den aller øverste, trygge og beskyttende.

Dette kaster lys over teksten, som også skal kunne leses godt uten disse biografiske og historiske detaljene. Det kunne være innledning god nok at her har vi 800 år gamle tanker foran oss, et sted i Italia satt en frivillig fattig ordensgrunnlegger og munk, og skrev ned dette, som vi ennå kan glede oss over og forundre oss over i dag: Sangen til brødrene av solen!

Cantatico di frate sole

Altissimu, onnipotente bon Signore,
Tue so’ le laude, la gloria e l’honore et onne benedictione.

Ad Te solo, Altissimo, se konfano,
et nullu homo ène dignu te mentovare.

Laudato sie, mi’ Signore cum tucte le Tue creature,
spetialmente messor lo frate Sole,
lo qual è iorno, et allumini noi per lui.

Et ellu è bellu e radiante cum grande splendore:
de Te, Altissimo, porta significatione.

Laudato si’, mi Siignore, per sora Luna e le stelle:
il celu l’ài formate clarite et pretiose et belle.

Laudato si’, mi’ Signore, per frate Vento
et per aere et nubilo et sereno et onne tempo,
per lo quale, a le Tue creature dài sustentamento.

Laudato si’, mi Signore, per sor’Acqua.
la quale è multo utile et humile et pretiosa et casta.

Laudato si’, mi Signore, per frate Focu,
per lo quale ennallumini la nocte:
ed ello è bello et iocundo et robustoso et forte.

Laudato si’, mi Signore, per sora nostra matre Terra,
la quale ne sustenta et governa,
et produce diversi fructi con coloriti fior et herba.

Laudato si’, mi Signore, per quelli ke perdonano per lo Tuo amore
et sostengono infermitate et tribulatione.

Beati quelli ke ‘l sosterranno in pace,
ka da Te, Altissimo, sirano incoronati.

Laudato si’ mi Signore, per sora nostra Morte corporale,
da la quale nullu homo vivente pò skappare:
guai a quelli ke morrano ne le peccata mortali;
beati quelli ke trovarà ne le Tue sanctissime voluntati,
ka la morte secunda no ‘l farrà male.

Laudate et benedicete mi Signore et rengratiate
e serviateli cum grande humilitate.

1225

Salmen til brødrene av solen

Høyeste, allmektige gode Herre,
Dine er lovprisingene, glorien, æren og hver velsignelse.

Til deg alene, Høyeste, egner det seg
og intet menneske er verdig å nevne deg.

Lovet være, Herren min, med alle dine skapninger,
Særlig herr bror solen,
Som er dagen, og lyser oss opp for ham.

Og den er skjønn og strålende med stor glans
av deg, Høyeste, bærer den betydning

Lovet være, herren min, for søster måne og stjernene
i himmelen har du laget dem klare og kostbare og skjønne.

Lovet være, herren min, for bror vind
og for luften og skyene og himmelen og all slags vær
som i alle dine skapninger blir forsørget.

Lovet være, Herren min, for søster vann.
som er veldig nyttig og ydmykt og kostbart og rent.

Lovet herre, Herren min, for bror ild,
som lyser opp natten:
og han som er skjønn og glad og robust og sterk.

Lovet være, Herren min, for søster vår moder jord,
som ernærer oss og styrer,
og produserer forskjellige frukter med fargerike blomster og urter.

Lovet være, Herren min, for dem som tilgir for din kjærlighet
og hjelper syke og plagede.

Salige de som som skal hvile i fred,
som fra deg, Høyeste, skal bli kronet.

Lovet være, Herren min, for søster vår kroppslige død,
som ingen levende mennesker kan flykte fra:
ve dem som dør i dødssyndene;
salige de som vil finne din helligste vilje,
at den andre døden ikke vil gjøre ille.

Lovet og velsigne min Herre og vær takknemlige
og tjen ham med stor ydmykhet.

Språk, form og innhold

Dette er middelalderitaliensk, før Dante, til og med, hundre år før Dante, så det er forskjeller i skrivemåten. Det er også rester av latin, som at det står et for e (og), tucte for tutte, og mange, mange andre eksempel. Til hjelp for meg har jeg brukt denne nettsiden, fra det schlesiske museet i Opava, som har satt salmen opp med moderne italiensk ved siden av.

Formen er ganske spesiell, i det at den er så fri. Her er ingen faste rytmer i det hele tatt, ingen rim, og ingenting av det vi finner i antikkens klassiske dikt. Versene har veldig forskjellig lengde og trykkfordeling, og strofene varierer i lengde mellom to (8), tre (4) og fem (1) linjer. Til sammen blir det 13 strofer, et ulykkestall, men heller ikke det ser ut til å bry Frans og hans lesere det minste.

Jeg vet at i middelaldermusikken var takt og rytme forbudt, det skulle ikke være mulig å danse til, ikke fristende å bevege kroppen til, for da kunne jo både det ene og det andre skje videre. Dette gjelder kirkemusikken, og vi har meg bekjent ikke så veldig mye annen musikk bevart fra denne tiden. På torgene og markedene, og kanskje omreisende teatre, kunne muligens mer frivol musikk høres. Men den er ikke bevart. Teksten til Frans av Assisi passer i hvert fall inn i denne måten å lage musikk på, og tekster til musikk. Det skal være messende, kontemplativt, ingen takt og rytme som setter i gang kroppen og fantasien.

Første strofe er svært berømt, og forståelig og oversettelig uten altfor store vanskeligheter. Mange av ordene som brukes her er nesten universelle i europeisk kulturtradisjon, og opptrer i mange, mange språk som fullt gangbare fremmedord. Den henvender seg til Gud Herren (bon Signore) med benevnelsene «høyeste (Altissimu), allmektige (onnipotente)», og sier at til han skal være lovprisningen, glorien, æren og hver velsignelse. Gjennom hele oversettelsen kommer jeg til å bruke stor bokstav på Altissimu.

I strofe 2 kommer ordet mentovare, som er satt opp i gloselisten for italienskkyndige. Det er ikke et oppslagsord i italiensk-norske ordbøker jeg kjenner. I betydningen avere in mente betyr det ha i hukommelsen, altså minnes, mens i de andre betydningene betyr det «nevne, benevne». Originalen har altså begge betydningene i seg, vi må velge det ene. Strofen sier at det er kun du (Herren, den høyeste (Altissimo)) som egner seg for alt dette, og at ingen mennesker er verdige til å nevne ham en gang.

Ordet messor, eller moderne messer, i strofe 3, står ikke, men jeg gjetter på at det er dette ordet som utvikler seg til å bli franske monsieur, altså Herr. Det passer i sammenhengen, og engelske og tyske oversettelser går for denne. Strofe 3 begynner med formelen Laudato sie, eller Laudato si’, som betyr «lovet være», og går igjen i nesten hver eneste strofe nedover. Den første som blir lovpriset er alle levende vesen (tucte le tue creature), og altså særlig herr bror solen, som er dagen for oss, og lyser opp oss (mennesker) for ham (Gud).

Fjerde strofe fortsetter å snakke litt om solen. Den er skjønn og strålende med stor glans, og den bærer signifikans (significatione) av ham. Jeg er ikke helt sikker på om de te, eller di te, på moderne italiensk, best oversettes med «av deg» eller «til deg». Om det er solen som gir betydning til Gud, eller Gud som gir betydning til solen. Betydningen er skjønnheten, strålene, den store glaneen, om det er av Gud, eller til Gud. Garantert går det i begge retninger, men her er spørsmålet hvilken av dem Frans av Assisi vil ha uttrykt.

Femte strofe lovpriser Herren for søster måne og stjernene, de andre himmellegemene. I himmelen har han (Herren) laget dem klare, kostbare og skjønne. Det er noen gamle skrivemåter for noen av ordene i denne strofen også, pretiose for preziose, for eksempel. Det ordet kommer igjen også i strofe 7. Celu for cielo er også gammel form.

Strofe 6 har tre linjer igjen. Der er det bror vind, og for luften og skyene og himmelen og været. Her er det nok vær, og ikke tid, som er riktig forståelse av tempo. Jeg oversetter onne tempo med all slags vær, direkte oversettelse ville vært «hvert vær». Det er været som alle Herrens kreatur lever i, som han gir næring (dài sustentamento). Formuleringen lo quale (eller la quale) går igjen i flere av strofene nedover, mest korrekt norske oversettelse er «hvilket» eller «i hvilken», men jeg har unngått den i de fleste av strofene, og fått frem den relative sammenhengen på andre måter.

I strofe 7 er per sor’aqua forkortelse for per sorella aqua, for søster vann. Det er latinsk et for folkespråkets e, og, og så er det fire adjektiv som beskriver vannet: utile, humile, pretiosa og casta. Det eneste som er uvanlig italiensk, er pretiosa, for preziosa, «kostbart, verdifullt». Alle adjektivene har a-ending, fordi de står til hunkjønnsordet aqua. (vann).

I neste strofe, nummer 8, er focu en gammel skrivemåte for fuoca, ild. Her også kommer formuleringen per lo quale, «for hvilket», men jeg oversetter mer moderne, og mer forståelig. Ilden lyser opp natten. Og den er skjønn og sterk og munter og robust.

Strofe 9 har alternativ skrivemåte sustenta, fructi, flori og herba for sostenta (ernære), frutti (frukter), fiori (blomster) og erba (urter, gress). Her lovpriser poeten Herren for vår mor jord, eller søster vår mor jord, som det står. Hun gir oss alle disse fruktene og blomstene, hun ernærer oss, og produserer til oss disse tingene vi trenger, og som også er fargerike og vakre.

Strofe 10 er den første som takker ikke for de gaver naturen gir oss, og som i diktets verden er gavene Gud har gitt oss i naturen. Her er det mennesker som takkes, og det er de mennesker som tilgir for Guds kjærlighet, og som hjelper syke og plagede. Dette er fransiskanerordenen Frans selv grunnla, og som nettopp prediker ydmykhet og tilgivelse, og har satt seg som oppgave å forsake rikdom, og å hjelpe de trengende. I to enkle linjer blir denne typen mennesker fremhevet, denne måten å leve på. Frans fra Assisi snakker til sine egne.

Dette er også en av strofene som får et påheng, etter lovprisingen. Det er strofe 11, som sier at de er heldige, de som støtter seg i fred, og som skal bli kronet av Herren, den Høyeste (ka da te, Altissimo, sirano incoronati). Dette kan også leses som et løfte, til munkeordenen og de som lever i dette løftet, og som hjelper de plagede og trengende, sånn som det står i strofen over. De skal få sin belønning senere. Og de er salige (Beati) for det. Sosterranno er future simplice, enkel fremtid, av verbet sostenere (støtte, bære, holde ut), som er brukt også i strofen over.

Strofe 12 er den lengste. Der er det mennesket og menneskets dødelighet som omhandles, det store alvoret. Kanskje er det på sin plass å minne om at Frans av Assisi selv var på vei inn i sitt siste leveår da han skrev dette, og at disse tankene veide tungt for ham akkurat da. I alle fall fall blir Herren lovet også for vår kroppslige død (nostra morte corporale). Den kan ingen levende unngå, som det står, og som det er. Problemet er de som dør i synden, ve til dem (guai a cquelli), står det bare i diktet, det venter dem fortapelsen. Men de som finner hans helligste vilje, de får ingenting vondt av den andre døden (la morte secunda). Den andre døden er den evige fortapelsen, den virkelige og alvorlige døden, den som er å frykte. Den er nevnt fire ganger i det nye testamentet, (Johannes Åpenbaring 2,11, 20,6, 20,14 og 21,8), og skiller seg altså fra den første, kroppslige døden, med det at den er evig. Det er den andre døden som er fortapelsen. Den trenger ikke de som er frelst, å frykte. Den vil ikke gjør dem noe vondt (no ‘l farrà male).

Til slutt avslutter sangen med lovprising og velsignelse til Herren, og en oppfordring til å takke ham og tjene ham med stor ydmykhet. Verbene står i 2. person flertall, den formen blir brukt både i presens og imperativ, og her er det imperativ, bydeform. Det er til menigheten, til munkeordenen, til de som hører sangen. Vi har ikke noe godt norsk verb for ringratiate, så jeg oversetter med «vær takknemlige», og så skal vi altså være takknemlige og tjene ham med stor ydmykhet, etter oppfordringen.

En kort kommentar til andre norske oversettelser

Jeg må nok også si den norske oversettelsen gjengitt på Wikipedia, ikke stemmer overens med originalen. Den er temmelig fri, for å si det forsiktig. «Lett forenklet», skriver de selv, «direkte feil», kunne de også skrevet. Flere steder har de bare valgt et norsk ord, som passer greit i diktet, men som ikke har noe med den italienske originalen å gjøre.

Den finnes også i andre oversettelser på norsk, også trykkede, og kalles da gjerne Solsangen. Disse har ikke jeg undersøkt.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok på Ordnett.no. Ord som ikke finnes der, er slått opp i italienske ordbøker på nettet med lenke til oppslagsstedet.

onnipotente (uttale: onnipotènte) (adj.) allmektig
lode (uttale: lòde) f 1. ros 2. lovprisning, lovsang 3. (karakter ved universitetseksamen) ros, laud
se konfano -> si confanno -> confarsi (vb. refl.) passe, egne seg, være gunstig
degno (uttale: dégno) (adj.) verdig;
mentovare v. tr. [dal fr. ant. mentevoir, che è il lat. mente habere «avere in mente»] (rare le forme rizotoniche), letter. o pop. tosc. – Nominare, menzionare, rammentare: è un luogo che ho sentito già m.; et nullu homo ène [= èdignu Te m. (s. Francesco); Se d’esser mentovato là giù degni (Dante); altre cagioni che non è qui il luogo di m. (Manzoni); e dammi che nel mio commiato Io mèntovi l’autore del tuo sangue (D’Annunzio). ◆ Part. pass. mentovato, anche come agg., con il sign. di già nominato, suddetto, e sim.: secondo la deposizione del mentovato teste … (cfr. il più comune summentovato). Treccani.
lodare (lò-) (vb.trans.) 1. rose; 2. love, prise; sia lodato Dio! Gud være lovet! 3. (vb.refl.) rose seg selv, skryte av seg selv
spetialmente -> specialmente (uttale: specialménte) (adv.) særlig, især
ellu -> esso (uttale: ésso) (pron.) han, den, det (særlig om dyr og ting)
splendore (uttale: splendóre) m 1. (lys)stråling, skinn, glans 2. (fig.) enestående/usedvanlig skjønnhet 3. (fig.) glans, prakt
significatione – significazione -> significante (adj.) betydningsfull, betegnende
formate -> formare (fó-) 1. (vb.trans.) forme, danne, utgjøre, lage, skape 2. (vb.refl.) danne seg, utvikle seg (også fig.)
nubilo – latin -> nuvola (uttale: nuvola) f 1. sky 2. sverm
sereno (uttale: seréno) (adj.) 1. klar, lys, skyfri 2. rolig, stille, behersket
sostentamento (uttale: sostentaménto) m 1. næring, ernæring (også fig.) 2. underhold, forsørging
umile (uttale: umile) (adj.) 1. ydmyk 2. underdanig 3. beskjeden, sjenert, forsiktig 4. (om sosial stand) beskjeden, enkel 5. enkel, fattigslig, ussel
pretiose – presiose -> prezioso (uttale: prezióso) (adj.) kostbar, kostelig, verdifull
casto (adj.) 1. kysk, ren 2. (fig.) (litt.) enkel, ukunstlet; stile casto enkel stil
ennallumini – ennal + luminare -> illuminare (-lù-) 1. (vb.trans.) belyse, lyse opp 2. ( fig.) lyse opp 3. gjøre opplyst, gi kunnskap 4. (vb.refl.) bli opplyst, bli tent 5. (vb.refl.) (fig.) lyse opp
giocoundo -> giocondo (uttale: giocóndo) (adj.) munter, glad
robusto (adj.) kraftig, robust, solid
sustenta -> sostentare (-è-) (vb. trans.) 1. ernære, tilføre næring 2. underholde, forsørge
erba (uttale: èrba) f 1. gress 2. urt 3. (flt.) grønt, grønnsaker 4. (slang) hasj, marihuana
perdonare (-dó-) 1. (vb. trans.) tilgi 2. unnskylde (særlig i høflighetsfraser) 3. (vb. intrans., hjelpevb. avere) tilgi, gi tilgivelse
sostengono -> sostenere (uttale: sostenére) (sostèngo) (vb. trans.) 1. støtte, bære 2. hjelpe, støtte 3. påta seg, ta på seg 4. tåle, holde ut, stå imot 5. (om eksamen) avlegge, ta 6. (om rolle) spille, inneha, utøve 7. styrke, holde i form 8. hevde, påstå, forfekte 9. (vb. refl.) støtte seg, holde seg oppe 10. (vb. refl.) holde seg i form, holde seg gående 11. (vb. refl.) greie seg (økonomisk) 12. (vb. refl.) holde, være overbevisende
infermitate -> infermità (uttale: infermita) f sykdom, lidelse
tribolazione (uttale: tribolazióne) f plage, pine, bekymring, trengsel, sorg, nød
incoronati -> incoronare (-ró-) (vb.trans.) 1. krone, sette krone/krans på 2. (fig.) omkranse 3. (fig.) (hverdagslig) (spøk.) gjøre til hanrei, bedra
corporale (adj.) legemlig, kroppslig, korporlig
scappare (vb. intrans., hjelpevb. essere) 1. unnslippe, komme seg unna, rømme 2. flykte, stikke av, løpe avgårde 3. stikke ut, stikke fram 4. miste, gå glipp av 5. glippe, slippe ut, glemme seg, komme i skade for, ikke klare å kontrollere
guai (uttale: guai) (interj.) ve!, akk! guai a te! ve deg!
peccare (pè-) (vb. intrans., hjelpevb. avere) 1. synde 2. feile, begå feil
volontà (uttale: volonta) f vilje, ønske, lyst

Kommentar

Jeg er glad i sterke følelser. Dette er sterke følelser, og de er ekte. Her er mange ord og uttrykt sagt så mange ganger i hundretusener på hundretusener av gudstjenester over hele den kristne verden, at de har tapt seg litt i innhold. Man har glemt at det en gang satt en person og tenkte på hvordan han skulle få uttrykt sin enorme kjærlighet og hengivenhet i ord.

Det er sånn jeg leser dikt, og sånn jeg liker å skrive. Det gjelder å få ordene til å bety det de er, og komme seg dit der det ordene sier er sant. Da blir det en inderlighet med dem, som jeg savner i det daglige, der så mye er å gjøre seg til, og si ting for å oppnå en effekt med det. Jeg skal ikke forstyrre dikttolkingen med noen dagsaktuell samfunnsanalyse, hver får gjøre seg opp sin egen mening om hvordan verden er i dag, Men jeg liker en person og et dikt som sier «aller høyeste, allmektige gode herre», og mener det, som sier om «herr bror solen at han lyser opp oss, for ham». Da blir det sterkt.

Det er en kjærlighet og hengivenhet vanskelig å forstå for en som selv ikke deler troen. Det er religiøs diktning, dette. I vår tid er det kanskje vanskelig å ta inn over seg med hvilken hengivenhet Frans og de andre munkene gikk inn i denne læren, og med hvilken hengiven troende i den katolske kirke har dyrket Frans. Han er inspirasjon for dem, et eksempel, på at det går an også for et vanlig menneske å følge Guds bud, leve som han ønsker, og ende opp salig og frelst og verdt å beundre.

Frans av Assisi er så berømt, og betyr fortsatt så mye for mange, at jeg kanskje skal være litt forsiktig med å skrive så kategorisk, jeg som bare kjenner ham litt på overflaten, som en av mange fascinerende personer og poeter. Jeg er på tryggere grunn når jeg snakker om diktet, som det første i italiensk litteratur, og med det et av de aller første i europeisk kulturhistorie, etter antikken. Det er enkelt og tilgjengelig, man trenger ingen forkunnskaper. Det er poeten og tjeneren som takker sin Gud for skaperverket, og kaller alt i det våre brødre og søstre, lik som om vi har en felles far i Herren vår Gud, og at han er den Høyeste og Allmektige, og vi skal være takknemlige og fortsette med å tjene ham i ydmykhet. Så trenger vi ikke frykte døden, verken den kroppslige eller den evige, og vi trenger heller ikke frykte livet på jorden.

Det budskapet har vært godt å ta med seg for mange hundre millioner katolske kristne opp gjennom århundrene, og det kan også ha noe å melde til folk med andre livsanskuelser, det vil jeg si at det har. Lovet være skaperverket!

La sera del dí di Festa, av Giocomo Leopardi

Giacomo Leopardi kom jeg over i arbeidet med Helt grei litteratur i 2019. Det gir meg grunn til å tilbakeposte et dikt av ham, til april 2014, der jeg fylle året også med dikt fra resten av verden, ikke bare russiske. Her er hans vakre La sera del dí di Festa, foreløpig bare diktet, og så vil oversettelsen, kommentarene og alt det andre bli bedre etter hvert, sånn som det pleier.

Giocomo Leopardi (1798-1837)

Leopardi, Giacomo (1798-1837) - ritr. A Ferrazzi, Recanati, casa Leopardi.jpg
Giocomo Leopardi (1798-1837)
Bilde fra Wikipedia

Hva er en romantiker? Her skal dere få svaret på det.

Grev Giocomo Leopardi ble født 29. juni, 1798, i den lille provinsbyen Recanati, i nærheten av Ancona, på østkysten av Italia. Han var liten, blek, sykelig, og kunne aldri bli noen frigjøringshelt eller utrette de helt store oppgaver, slik han påkaller i ungdomsdiktet All’Italia. Derimot var han svært belest, og skrev allerede i ungdomsskoletiden lærde verk Lærde italienere er knyttet til antikken, til storhetstiden, men for Leopardi var dette en smerte, vel vitende som han var, om at denne storhetstiden var forbi.

I overgangen fra 1700- til 1800-tallet er det ennå opplysningstidens idealer som rår. Det er vitenskap og fornuft, mennesket som et rasjonelt vesen, strukturert filosofi og menneskelig tenkning skal gi svar på hvem vi er, hva meningen er og hva som er forskjellen mellom godt og ondt, moral og umoral. Mot dette setter Leopardi fantasien. Kanskje er det fordi at han er så liten og sykelig, at han ikke kan utrette noe i virkelighetens verden, og dermed må hengi seg til fantasien?

Det er mer til dette, når man ser til barndommen og ungdommen han hadde. I forbifarten må vi legge til at romantikkens helt er tragisk, italienernes Leopardi, vår Wergeland, russernes Pusjkin, de døde alle unge. Ingen av dem ble 40 år. Men det er bare for Leopardi hele livsløpet er tragisk, et fantastisk sinn, fantastisk talent, men etter omstendighetene hindret for egen lykke.

Recanati ligger i provinsen, den ubetydelige provinsen. Her er ikke noe intellektuelt liv. Her råder katolisismen og pavestaten. På våpenskjoldet til familien Leopardi står det «De gode gamle verdier». Om moren skriver unge Giocomo at hun gledet seg i sitt stille sinn, hver gang hun mistet et barn, hun mistet 7 av 12. Hun var følelseskald, opptatt av bønn og regnskap, ingen kjærlighet der å hente.

Og faren? Han hadde ambisjoner. Sånn tusenvis av barnefedre har det den dag i dag, og alltid har hatt det. Ambisjoner på egne vegne kan aldri bli oppfylt, på grunn av mangel av talent og av disiplin. Så får det bli opp til barna! Lille Giocomo skulle bli betydningsfull, i følge faren, han skulle bli lærd og intellektuell, han måtte lese store mengder bøker i farens gigantiske bibliotek, på flere forskjellige språk. Lille Giocomo ble en bokorm. Han satt inne og leste, i de viktige barneårene man skal ut og leke og slåss med venner og med livet.

Dette gjør kanskje også at han vil søke tilflukt til fantasien? Kjærlighetshistoriene hans går dårlig. Han blir forelsket, men det blir ikke gjengjeldt. I 20 årene har han svekket syn, skoliose (skjev rygg), astma og revmatisme. Og bronkitt og fordøyelsesproblemer. Og depresjoner. De ytre omstendigheter gjorde det vanskelig for ham å utfolde seg, ikke bare på grunn av sykdommene og den elendige helsen, men også fordi han manglet økonomiske midler, og fordi han var bundet til familien og til den lille småbyen til langt oppi det korte livet.

Giocomo Leopardi blir kalt il poeta del dolore, «smertens poet». Hans filosofi var pessimismen. Den er selvsagt knyttet opp til hans eget elendige liv, men han løsriver seg fra all selvmedlidenhet, og får håpløsheten og smerten til å være menneskets felles ulykke. Mot slutten av livet tar det kanskje overhånd, etter hvert som Leopardi skjønner at helseproblemene aldri vil gi seg, at han aldri vil oppleve noe familieliv og noen ordentlig kjærlighet, og at han heller ikke vil oppnå ordentlig anerkjennelse i en samtid han ikke når frem til.

Så den romantiske helten er i Giocomo Leopardis tilfelle antihelten. Det er den tragiske helten, helten som ikke lykkes. Leopardi var en belest mann, intellektuelt på høyde med enhver i Italia og de fleste i Europa i sin levetid, men han fant ikke svarene på sine og menneskehetens problemer i de lærde verkene. Han fant ikke løsningen på egne problemer i livet. Han måtte inn i fantasien.

Der levde han et svært rikt liv. Han var i stand til å suge inn stemninger og inntrykk som få andre, og gi det uttrykk i fantastiske, meditative dikt som bryter alle regler. La sera del dí di Festa er et eksempel, der Leopardi knytter sammen festen og hverdagen, nåtiden og fortiden, på en måte som virker som balsam på en plaget sjel. Det er lindring for smerten, en fluktmulighet, et godt sted å være, et nydelig dikt.

La sera del dí di Festa

Dolce e chiara è la notte e senza vento,
e queta sovra i tetti e in mezzo agli orti
posa la luna, e di lontan rivela
serena ogni montagna. O donna mia,
giá tace ogni sentiero, e pei balconi
rara traluce la notturna lampa:
tu dormi, ché t’accolse agevol sonno
nelle tue chete stanze; e non ti morde
cura nessuna; e giá non sai né pensi
quanta piaga m’apristi in mezzo al petto.
Tu dormi: io questo ciel, che sí benigno
appare in vista, a salutar m’affaccio,
e l’antica natura onnipossente,
che mi fece all’affanno. — A te la speme
nego — mi disse, — anche la speme; e d’altro
non brillin gli occhi tuoi se non di pianto. —
Questo dí fu solenne: or da’ trastulli
prendi riposo; e forse ti rimembra
in sogno a quanti oggi piacesti, e quanti
piacquero a te: non io, non giá ch’io speri,
al pensier ti ricorro. Intanto io chieggo
quanto a viver mi resti, e qui per terra
mi getto, e grido, e fremo. O giorni orrendi
in cosí verde etate! Ahi! per la via
odo non lunge il solitario canto
dell’artigian, che riede a tarda notte,
dopo i sollazzi, al suo povero ostello;
e fieramente mi si stringe il core,
a pensar come tutto al mondo passa,
e quasi orma non lascia. Ecco è fuggito
il dí festivo, ed al festivo il giorno
volgar succede, e se ne porta il tempo
ogni umano accidente. Or dov’è il suono
di que’ popoli antichi? or dov’è il grido
de’ nostri avi famosi, e il grande impero
di quella Roma, e l’armi, e il fragorío
che n’andò per la terra e l’oceáno?
Tutto è pace e silenzio, e tutto posa
il mondo, e piú di lor non si ragiona.
Nella mia prima etá, quando s’aspetta
bramosamente il dí festivo, or poscia
ch’egli era spento, io doloroso, in veglia,
premea le piume; ed alla tarda notte
un canto, che s’udía per li sentieri
lontanando morire a poco a poco,
giá similmente mi stringeva il core.

1820

Festdagens aften

Søt og klar er natten og uten vind,
og stillheten over takene og i midten av hagene
hviler månen, og i det fjerne avslører
aftenro hvert fjell. O min kvinne,
allerede tier hver sti, og på balkongene,
lyser uvanlig nattlampen:
du sover, hva du mottar er en lett søvn
inni dine rolige rom; og det er ingen kur
som biter deg; og allerede verken vet du eller tenker
hvor mange sår som er åpnet meg midt i huden.
Du sover: jeg denne himmel, som mildt
viser seg til syne, for å hilse viser jeg meg,
og den gamle naturen allmektig,
gjør at jeg får åndenød. — Jeg håpet deg
nekter — sa det meg, — også håpet, og for det andre
stråler ikke øynene dine om ikke av gråt. —
Denne dagen var høystemt: nå fra leken
tar du en hvil; og kanskje husker du
i drømmen hvor mange du behaget, og hvor mange
som behaget deg: ikke jeg, ikke er jeg hva du håper,
skal løpe gjennom tankene dine igjen. Imens spør jeg
hvor mye av livet som gjenstår for meg, og her for jorden,
kaster jeg meg, og skriker, og skjelver. O fryktelige dager
i slik en grønn tid! Akk! for veien
hører jeg ikke langt unna den ensomme sangen
til håndverkeren, som vender tilbake sent på natten,
etter fornøyelsene, til sitt stakkarslige husrom;
og som et villdyr trekker hjertet seg sammen i meg,
til tanken som om alt på jorden passerer forbi,
nesten uten å etterlater spor. Her og nå er festdagen
rømt, og etter festen følger
en vanlig dag, og bærer seg tiden
hver menneskelige hendelse. Eller hvor er lyden
til den antikke befolkningen? eller hvor er skriket
til våre berømte forfedre, og det store imperiet
til Roma, og hæren, og larmen
som fulgte dem på land og på sjøen?
Alt er fred og stillhet, og hele verden
hviler, og flertallet av dem reflekterer ikke over det.
I min første epoke, når man venter
begjærlig festdagen, eller etterpå
når den var slukket, jeg i smerter, våken,
presser fjærene på sengen; og til den sene natten
en sang, som lot seg høre over gangveiene,
langt unna å dø litt og litt,
allerede liksom klemmer meg om hjertet.

Språk, form og innhold

Leopardi benytter en fri form som er sjelden på hans tid. Til sammen er det 46 linjer i diktet.

Oversettelsen er ennå ikke ferdig. Jeg jobber meg møysommelig gjennom den, og renskriver den etterpå. Det krever en del arbeid. I de omfattende kommentarene grupperte jeg først fem og fem linjer for hvert avsnitt, men nå som jeg henter arbeidet opp igjen i mars 2020 vil jeg heller kommentere setning for setning.

Tittelen er La sera del dí di festa, direkte oversatt «kvelden til dagen til festen». Det vanlige ordet for dag på italiensk var den gang som nå il giorno, er en poetisk variant. «Festdagens aften» er en løsning som skal fungere godt på norsk.

Første setning går over de fire første linjene, og sier kvelden er søt og klar, uten vind, det er stillhet over takene, midt over der hviler månen, og aftenroen åpenbarer fjellene langt unna. Det er mange alternative skrivemåter der i starten, og gjennom diktet. Queta er alternativ for quieta, «stillhet», og sovra er en alternativ skrivemåte for sopra, «over». Leopardi endrer også setningsstrukturen så den fungerer utmerket poetisk, men gjør det vanskelig å oversette og å forklare. Det er også noen vanskeligheter i ordvalget når det skal over i norsk. Serena står ikke oppført i norsk ordliste, annet enn som treff på det norske ordet aftendogg. Dizionario Italiano på nett skriver at utrryket er regionalt for aftendoggen, eller arkaisk for serenitá, «klart vær», eller «(sinns)ro». Så der ligger en spenning svært vanskelig å finne et tilsvarende norsk ord for. Det samme gjelder i mindre grad for verbet rivelare, engelsk reveal, norsk «avsløre» eller «åpenbare». Tanken er nydelig, det er aftenro (serena) som viser frem fjellene akkurat som de er!

Overgangen til neste setning er nydelig. Stemningen er satt med setning nummer 1, så kommer utropet: O donna mia (O min kvinne). Dikteren henvender seg til en kvinne, det er opp til leseren å tolke at det er en kvinne han tenker på der i den meditative stunden, eller om det er en påkallelse av Guds morder, jomfru Maria. Så er det litt å nøste opp i e pei balconi/ rara traluce la notturna lampa. Formen pei er sammensatt av per + i, det er for + bestemt form, «for balkongene». Så er det traluce, sammensatt av tra (mellom) + luce (lyser), ordet skal bety gjennomlyser. Jeg oversetter bare med «lyser». Og så oversetter jeg rara («sjelden, uvanlig») med uvanlig, og sånn at det i oversettelsen blir at lampen lyser på en uvanlig måte. I originalen står adjektivet med hunkjønnsending, rara, og skal da i regelen være knyttet til et hunkjønnsord. Men heller ikke på italiensk er det vanlig å ha verbet mellom adjektivet og substantivet, så jeg skjønner ikke helt hva dette er for noe. Jeg mener det også i originalen må være at nattlampen lyser uvanlig, og at det ikke er en uvanlig nattlampe som lyser, men jeg kan ikke forklare hvorfor grammatisk. La notturna lampa er atskillig mer poetisk enn «nattlampen», men det får gå. Så er det kolon til: du sover (tu dormi). Dette kan nok være kvinnen han påkaller i begynnelsen av setningen, oppe i linje 4. Videre er det at denne du-personen mottar en lett søvn, i dine rolige rom (merk flertall: nelle tue chete stanze). Setningene fortsetter med at det er ingen kur som biter deg (e non ti morde/ cura nessuna), kanskje et nikk til de mange sykdommene og plagene Leopardi selv hadde, og til den smertefulle og plagsomme behandlingen av dem. Videre er apristi passato remoto, en fortidsform som vi ikke har på norsk. Den betegner en fortid som er så lenge siden, at den ikke lenger har dagsaktuell betydning. Setningen er «allerede vet eller tenker du på alle sårene som er åpnet meg midt i huden» (giá non sai né pensi/ quanta piaga m’apristi in mezzo al petto). Det er sterkt sagt.

Linje 11 begynner med en ny setning, først «du sover» (Tu dormi), en gjentagelse av det som også står noen linjer over. Så fortsetter det med «Jeg er den himmel som mildt kommer til syne» (io questo ciel/ che sí benigno appare in vista«. I originalen er ikke bindeverbet «er» (sono, måtte det vært her). På italiensk betyr apparire «å komme til syne», og vista «syn», så det er i originalen en understreking her, som jeg ikke får frem på norsk. Innholdet i linje 13 er subjekt i setningen som fortsetter under. Så er det naturen, som blir beskrevet som gammel (antico) og allmektig (onnipossente), med et adjektiv før og etter. Jeg har beholdt denne plasseringen på norsk. Det italienske ordet for gammel, antico, passer i diktet bedre enn det norske, fordi det bærer i seg betydningen gammel/antikk på en gang. På norsk skiller vi mellom de to. Nyansen er viktig i diktet, som senere mer tydelig skal hente opp fortiden med romertiden. Frasen che mi fece all’affanno har er direkte oversatt «at gjør meg til (å få) åndenøden». Jeg har omskrevet litt, der.

Så kommer en passasje som er litt vrien. A te betyr direkte oversatt «til deg», men italienerne bruker denne konstruksjonen for indirekte objekt, der vi både på norsk og italiensk bare kan bruke objektsformen av pronomenet. Jeg nekter deg håpet, altså, eller «jeg håper deg/ nekter», for å få ordene plassert på sin rette linje. Vendingen mi disse er en passato remoto, tredje person entall, «han», «hun» eller «det» som sa meg i en fortid som ikke lenger er aktuell. På norsk trenger vi her et pronomen, og jeg velger «det», det er håpet som som sier det. Også denne setningen ender vakkert, med at «for det andre stråler ikke øynene dine, om ikke det er av gråt» (e d’altro/ non brillino gli occhi tuoi se non di pianto).

Linje 17 begyner også med en ny setning, og en passato remoto, fu (var). Kvelden var festlig og høystemt, men nå er den forbi. Nå er det roen og hvilen som overtar (or da’ trastulli/ prendi riposo).. I linjene 19 og 20 er piacesti og piacquero passato remoto i 2. person entall og 3. person flertall for verbet piacere (behage). Verbet er mye brukt på italiensk, mange ganger der vi på norsk vil omskrive med «liker», og la den/de som liker være den aktive. På italiensk sier de i stedet «det behager meg», for «jeg liker det». Betydningen er at du i søvne husker hvor mange som likte deg (piacesti – du til dem), og hvor mange du likte (piacquero – de til deg). Det gjaldt på denne festddagen, som er forbi, passato remoto, en forgangen tid. Så følger noe av det vanskeligste i hele diktet, språklig sett. Først er det non io, non giá ch’io speri, direkte oversatt: «ikke jeg, ikke allerede hva jeg du håper». Verbet speri (håper) står i andre person, men pronomenet foran står i første person, io (jeg), ikke tu (du). På norsk gir det bare mening i noe sånt som «ikke jeg du håper…» Og det er dit vi skal. Setningen fortsetter al pensier ti ricorro, der ricorrere kan bety flere forskjellige ting (se gloselisten), og der meningen er at han ikke skal løpe gjennom tankene hennes igjen. Eller: det er ikke han hun håper skal løpe gjennom tankene sine. Direkte oversatt er siste del av setningen: «til tankene deg jeg løper igjen», og satt sammen med delen over, «ikke jeg, det er allerede ikke jeg, du håper/ løper deg i tankene igjen». Noe sånt.

Neste setning, i linje 23, begynner med en arkaisk, poetisk form av 1. person entall av verbet chiedere (å spørre), chieggo for chiedo (jeg spør). Intanto kan bety litt av hvert, som det fremgår av gloselisten, og quanto a viver mi resti betyr noe i retning av «hvor mye av å leve er meg igjen i rest», Jeg har omskrevet den for å få grei, flytende norsk. Videre kaster han seg til jorden, og skriker (grido), og skjelver (fremo).

O giorni orrendi/ in cosí verde etate betyr «O grufulle dager/ i slik en grønn tid». Det er ungdomstiden han snakker om, den grønne, friske tid, som skulle være løfterik og skjønn, men som for ham altså er forferdelige. Sammenhengen mellom italienske orrendo og engelske «horrendous» er lett å se. Det er samme ord vi på norsk bruker i «horror». Formen etate er en litterær forvanskning av standardformen età.

Vider følger en ganske lang setning som går fra linje 24 til 30. Den begynner med utropet ahi!, som betyr «au, akk», og fortsetter med at han på veien hører den ensomme sangen til håndverkeren ikke langt unna, en som kommer tilbake sent på natten. Formen lungo er en litterær form for lungi, «langt unna», odo er første person entall av udire (høre, erfare)., og riede-> riedere er en litterær form for ritornare (vende tilbake). I linje 27 står solozzo (moro, hygge, tidsfordriv) i flertall, solazzi. Jeg ovesetter med «fornøyelsene». I linje 28 er det fieramente, som ikke står i norsk ordbok, men som er sammensatt av fiera (villdyr) og –mente (-aktig). Italiensk ordbok har 4 forskjellige betydninger av ordet (se gloseliste, italiensk versjon), fra modig til sint. Jeg bruker «som et villdyr». Vendingen mi si stringe il core er ord for ord «meg seg (det) strammer hjertet», det refleksive verbet stringere (klemme, trekke seg sammen) står i tredje person, derfor parentesen (det). Jeg håper og tror jeg har fått det riktig sånn jeg oversetter det. Core er en annen skrivemåte for cuore (hjerte). Linje 29 og 30 med a pensar come tutto al mondo passa/ e quasi orma non lascia oversetter jeg litt forenklet, men sånn at meningen kommer klart frem. Det er håndverkeren som synger på vei hjem, fra festen, og så strammer hjertet seg sammen hos jeg-personen, der han tenker på hvordan alt i verden passerer, og ikke etterlater seg spor.

Ecco è fuggito ((se) her er flyktet) er enkel og eksakt italiensk, men vanskelig å få over i norsk. Det italienske ecco blir brukt der vi på norsk vanligvis bruker flere ord, «(se) her (er det)», og i andre betydninger der «se her har vi det» også er en mulig omskriving, sånn som «akkurat!» Ofte blir det brukt når man akkurat har funnet noe eller har erkjent noe, og ofte passer det med et utropstegn. Jeg prøver meg med «her og nå», og flytter fuggito (flyktet (vekk)) til linjen under. Det gjør også at jeg må flytte festdagen (il dí festivo) opp til linjen over. Videre er det at etter festdagen følger en vanlig dag. I den bærer hver menneskelige hendelse tiden. Det er hver menneskelige hendelse (ogni umano accidente) som er subjektet i setningen, se ne er de spesielle og for utlendinger vanskelige italienske småordene, som kan bety så mange forskjellige ting og brukes så mye. Se er her seg, og ne er det spesielle italienske pronomenet som inneholder så mye, her hele resten av setningen. Meningen er at etter festdagen kommer hverdagen, og det er den som inneholder alt i livet.

I neste linje spør han hvor lyden til den antikke befolkningen er: Or dove è il suono/ di quei popoli antichi? Setningen fortsetter etter spørsmålet, med hvor er skrikene til våre berømte forfedre? Her knytter Leopardi det sammen med antikken,, og henter frem det store imperiet til Romerriket, med armeene (l’armi), larmen (il fragorio), som che n’andò per la terra e l’oceáno. Formen andò er passato remoto av andare, å gå. Det er «gikk med dem på jorden og på sjøen», en omskriving av at romerne en gang dominerte land og hav. I diktet er poenget at dette er borte nå, stillheten har overtatt.

Neste setning begynner nettopp med Tutto è pace e silenzio, e tutto posa/ Il mondo, som betyr at alt er fred og stillhet, og at verden nå hviler igjen. Jeg har i oversettelsen stokket litt om på rekkefølgen av ordene. Videre heter at flesteparten av dem ikke tenker over dette her (non si ragiona). På norsk kan ikke godt reflektere stå uten være fulgt av hva man reflekterer over, så det har jeg lagt til enkelt, «reflekterer over det». Det er verden som hviler, og ikke tenker over storheten som en gang har vært. For diktet og dikteren er nok dette et uttrykk for ensomhet, siden dette betyr så mye for ham.

Så er dikteren tilbake i sin egen tid, nella mia prima etá, hvor det etter å ha vært forventet en heftig festdag (s’aspetta/ bramosamente il dí festivo), eller etter (poscia) denne er forbi (era spento – «var slukket»), så er jeg-personen i smerter, søvnløs, og presser på dunet (han ligger på). Han får ikke sove. Poscia er et litterært uttrykk for etterpå, det stod opprinnelig ikke på Ordnett.no, men etter at jeg gjorde dem oppmerksom på det, er ordet nå inne. Setningen fortsetter ut til enden av diktet. Det er til den sene natten en sang, der han ligger våken, s’udia er alternativ skrivemåte til s’udiva, imperfetto av udire (høre, erfare) med en refleksiv (s’), på norsk «hørte seg». Det er denne sangen langt unna, som nå dør litt og litt, sånn festaften og fortiden også har dødd ut, og alt liv forgår. Det klemmer poeten om hjertet, enda en gang, og sterkere nå.

Gloseliste

Gliosene blir slått opp på ordnett.no. Jeg legger dem inn når jeg har fått oversatt hele diktet.

(uttale: di) m dag (litt.)
tetto (uttale: tétto) m (øverste, utvendig) tak (også fig.)
orto (uttale: òrto) (adj.) grønnsakshage, kjøkkenhage
posare (-ò-) 1. (vb. trans.) legge, stille, sette 2. (vb. intrans., hjelpevb. avere) stå, hvile, være fundert 3. (vb. intrans., hjelpevb. avere) sitte modell, posere 4. (vb. refl.) stoppe opp, slå seg ned, sette seg, legge seg
rivelare (-vé-) (vb. trans.) avsløre, røpe, åpenbare
sentiero (uttale: sentièro) m sti, gangvei
dormire (dò-) 1. (vb. intrans., hjelpevb. avere) sove; 2. (vb. trans.) sove;
accolse -> accogliere (uttale: accògliere) (vb. trans.) 1. motta 2. bifalle 3. romme, huse, ta imot;
agevole (uttale: agévole) (adj.) lett, overkommelig, som kan utføres uten særlig strev
cheto (uttale: chéto) (adj.) (litt.) rolig
mordere (uttale: mòrdere) (vb.trans.) 1. bite 2. (om insekter) stikke 3. (om anker o.l.) gripe 4. (om dekk, hjul) gripe godt 5. gripe om, holde fast 6. (om redskaper o.l.) bite 7. (om syrer) etse 8. (vb.intrans., hjelpevb. avere) bite (om kulde) 9. (vb.intrans., hjelpevb. avere) (om mat, væske o.l.) brenne på tungen, svi
cura f 1. omsorg, omhu; 2. administrasjon, styring, ledelse, oppsyn 3. (rel.) (prests) kall, gjerning; cura d’anime sjelesorg 4. pleie, behandling, kur;
piaga (uttale: piaga) f 1. sår 2. (fig.) plage
apristi – passato remoto -> aprire (àpro) 1. (vb. trans.) åpne; 2. (fig.) åpne, åpenbare 3. åpne, gå i gang med; 4. åpne, begynne, sette i gang; 5. (vb. refl.) åpne seg, revne 6. (vb. refl.) begynne, ta til;
benigno (adj.) 1. mild, elskverdig 2. (med.) godartet
apparire (-àio, mindre vanlig: -isco) (vb. intrans., hjelpevb. essere) 1. komme til syne, vise seg 2. komme fram, stå opp, være synlig 3. synes, se ut 4. synes/se ut til å være, virke
vista f 1. syn, synssans; 2. syn, det å se 3. syn, det en ser, panorama, utsikt; affacciare (-à-) 1. (vb. trans.) (sjelden) vise, la se (i vindu/dør o.l .) 2. (fig.) fremsette, fremlegge 3. (vb. refl.) vende (su mot/ut mot) 4. (vb. refl.) vise seg, komme til syne 5. (vb. refl.) (fig.) vise seg, dukke opp
salutare (vb. trans.) 1. hilse 2. besøke, hilse på 3. hilse velkommen 4. ta farvel med 5. (mil.) saluttere, gjøre honnør 6. (vb. refl.) hilse på hverandre
onnipossente -> onnipotente (uttale: onnipotènte) (adj.) allmektig
affanno m 1. åndenød, pustebesvær 2. (fig.) strev, anstrengelse 3. (fig.) bekymring, engstelse, smerte
nego -> negare (-è-) (vb.trans.) 1. nekte, benekte 2. si nei, svare benektende; 3. nekte, avslå, ikke gå med på 4. (vb.refl.) vegre seg, ikke gå med på, avslå; brillare (vb.intrans., hjelpevb. avere) 1. stråle, lyse, funkle; 2. (fig.) briljere, utmerke seg 3. (om mine, sprengladning) eksplodere, detonere, gå av 4. (vb. trans.) (om mine, sprengladning) avfyre, sprenge
pianto (uttale: pianto) m 1. gråt 2. tårer; 3. sorg, klage 4. (fig., hverdagslig) elendighet, bedrøvelighet, lidelse
trastulli -> trastullo m lek, tidsfordriv; trastulli infantili barneleker
riposo (uttale: ripòso) m 1. hvile, pause 2. søvn 3. pensjon 4. hviledag, helligdag, fridag, ukedag der butikk/restaurant/kontor holder stengt 5. (mil.) hvil!
ricorrere (uttale: ricórrere) (vb. intrans., hjelpevb. essere) 1. henvende seg (til), søke hjelp (hos), oppsøke 2. gripe (til), ty (til), ta til hjelp, benytte seg (av) 3. (jur.) fremlegge et søksmål, anke 4. falle, være (om årsdager, feiringer, høytider o.l.) 5. gjenta seg, gå igjen, forekomme 6. løpe igjen, løpe tilbake
pensiero (uttale: pensièro) m 1. tanke 2. tenking, idé, refleksjon 3. mening, oppfatning 4. bekymring 5. oppmerksomhet, gave
intanto (adv.) 1. i mellomtiden, imens 2. imidlertid, ikke desto mindre, når alt kommer til alt 3. (for å uttrykke tilfredshet) altså
fremere (uttale: frèmere) (vb.intrans., hjelpevb. avere) skjelve, dirre, beve (av en følelse)
mi getto -> gettarsi (1. (..) 7.) 8. (vb.refl.) kaste seg; munne ut (om vannløp);
orrendo (uttale: orrèndo) (adj.) fryktelig, skrekkelig, grusom
ahi, ai (interj.) au!, å!, akk!
odo -> udire (òdo) (vb. trans.) 1. høre, lytte 2. erfare, få vite
artigiano m håndverker
sollazzo m moro, hygge, tidsfordriv)
ostello (uttale: ostèllo) m herberge
stringere (uttale: stringere) (vb. trans.) 1. holde fast, klemme, presse (sammen), bite sammen, trykke, trekke sammen, stramme, knytte 2. (om klær, sko) stramme, være for trang (for) 3. gjøre mindre, legge inn (tøy) 4. (fig.) komprimere, presse sammen, forkorte 5. (vb. intrans., hjelpevb. avere) (om kjøretøy) komme/tendere ut mot (en veikant, en side); 6. (vb. refl.) holde seg fast (a i), klamre seg (a til) ; omfavne hverandre 7. (vb. refl.) trekke (seg) sammen, rykke sammen, flytte seg litt (for å gi plass) 8. (vb. refl.) bli smalere, bli trangere 9. (vb. refl.) (om tøy) krympe 10. (vb. refl.) hylle seg, vikle seg (inn i), vikle om seg
orma (uttale: órma) f spor, fotspor
festivo (adj.) 1. fri-, helligdags-; giorno festivo fridag, helligdag 2. (litt.) festlig, glad
volgare (adj.) 1. vulgær, folkelig, simpel 2. folke-; lingua volgare folkespråk (særlig om det italienske språk i middelalderen, i motsetning til latinen)
accidente (uttale: accidènte) m 1. uforutsett hendelse, tilfelle 2. uhell, ulykke 3. (med.) slagtilfelle 4. plageånd, urokråke
popolo (uttale: pòpolo) m 1. folk, folkeslag 2. befolkning, innbyggere 3. (om sosial klasse) folk, underklasse 4. folkemengde
avo m 1. (f -a) bestefar, bestemor 2. (flt.) forfedre, aner
fragorio -> fragore (uttale: fragóre) m 1. bråk 2. (fig.) stor oppmerksomhet, oppstyr
ragionare (vb. intrans., hjelpevb. avere) resonnere, reflektere
età (uttale: eta) f 1. alder; che età ha? hvor gammel er han? 2. tidsalder, epoke; l’età di Augusto Augustus’ tid
bramosamente -> bramoso (uttale: bramóso) (adj.) (litt.) fylt av heftig begjær, begjærlig
poscia (uttale: pòscia) (adv.) (litt.) etterpå, etter, senere, siden
spento (uttale: spènto, spénto) (adj.) 1. slukket 2. avslått 3. matt, blass; så vidt hørbar 4. (fig.) død, utdødd
doloroso (uttale: doloróso) (adj.) 1. smerte-, smertelig 2. smertefylt
veglia (uttale: véglia) f 1. det å være våken, det å sitte oppe om natten, våking 2. fest (eller annen tilstelning) som varer til langt på natt/varer hele natten
premea -> premere (uttale: prèmere) 1. (vb. trans.) trykke (på), presse, klemme; 2. (vb. intrans., hjelpevb. avere) trykke, presse, klemme
piume -> piuma (uttale: piuma) f fjær, dun
lontanando – allotanando -> allontanare 1. (vb. trans.) fjerne (også fig.) 2. sende bort 3. vekke motvilje (mot) 4. (vb. refl.) fjerne seg (også fig.)

Dizionario Italiano

Noen oppslagsord fantes ikke i italiensk-norsk ordbok, så jeg har benyttet italienske ordbøker på nettet.

serena 1 regionale nell’uso settentrionale: rugiada notturna 2 arcaico serenità, chiarezza del cielo
tralùcere 1 difettivo mandar luce, risplendere attraverso un corpo trasparente, una fessura, ecc. 2 in senso figurato trasparire
fieramente 1 coraggiosamente 2 dignitosamente 3 accanitamente, energicamente 4 furiosamente
poscia avv. Poi, in seguito: “Poscia, più che ‘l dolor poté ‘l digiuno” (Dante); anche preceduto dalle prep. da o di: “li vostri spirti trapassar da poscia/per sua vertù nel ciel” (Dante) cong. Dopo che, allorché, per introdurre una frase temporale esplicita o implicita: “Poscia fermato, il foco benedetto/alla mia donna dirizzò lo spiro” (Dante) riede -> riedere (lett.) ritornare

Forkortelser
Sovra -> sopra
pèi -> per i
chieggo -> chiedere (arkaisk, poetisk, 1. person, presens)
etate -> variante letteraria di età
lunge -> variante letteraria di lungi
core -> variante arcaica e letteraria di cuore

Kommentar

Det er virkelig et nydelig dikt. Jeg, for min del, blir sugd inn i det, selv ved første gangs lesning, og selv om min italiensk ikke er god nok til å få med meg hele innholdet. Det er fullt av ord jeg ikke skjønner, og fullt av ord og meninger jeg misforstår. Likevel er det noe med rytmen og flyten i ordene, som fanger meg helt. Og det blir ikke mindre, når jeg leser diktet på ny og på, og finner ut av stadig flere ord og meninger, arbeider meg gjennom det.

Dette er en personlig erfaring med lesingen av diktet, og den kan ikke enkelt overføres til andre. Min norske oversettelse yter heller ikke diktet rettferdighet. Likevel kan det være noe for alle her å få utbytte av, også 200 år etter diktet ble skrevet, like mye da, som nå, vil jeg si. For nå lever vi i en heseblesende tid, der tilværelsen består av intense sekunder, der hver nyhet og hvert problem gjelder livet og verdens undergang, der det står så mye på spill, inntil hele spørsmålet og problemet er glemt, inntil vi kommer til det neste.

I diktet til Giacomo Leopardi senker roen seg. Det er ettertenksomhetens tid. Nåtiden blandes med fortiden, sånn romantikerne var gode til, og sånn som det gjaldt på den tiden. Og sånn som vi kunne blitt flinkere, vi som tenker at alt som skjedde før vi ble født, teller ikke, og at alt som skjedde i går, er gammelt. Jeg tror mennesket trenger noe mer enn bare å være med i stormen, mer enn bare å høre til en gruppe og bli sett i nåtiden, jeg tror vi har behov for noe større enn bare dette øyeblikk. Nå er jeg personlig hobbyfilosof, mer enn analytisk poesiformidler, men det er disse tankene og meningene hos meg, som gjør at diktet til Leopardi vekker sånn gjenklang til meg.

Her er det kvelden, etter festen, der det er en jeg-person og en du-person, en mann og en kvinne. De har hatt en bra dag, og nå tenker mannen, og observerer mannen. Det er en italiensk natt, som mange av oss kjenner den, varm og god, og uten vind. Det er veldig sanselig, slik det skildres. Han får det nesten til som at ordene forsvinner i stemning. Alt forsvinner i ett, observasjonene, sansingen, stemningen, følelsene, fortiden og nåtiden. Det er mesterlig gjort.

Meget snill og ærlig synes hun (Tanto gentile e tanto onesta pare), av Dante Alighieri

Denne posten er skrevet i februar, 2017, for så å bli tilbakepostet.

*

I 1943 gav Gunnar Stenersens forlag ut en bok med tittelen Fra Dante til D’Annunzio: Italienske sonetter i norsk gjendiktning av Kristen Gundelach. Den ligger på nasjonalbibliotekets nettsider, det er der jeg har lest den, og det er dit lenken går. Jeg sjekket en del bøker med italienske dikt i norske gjendiktninger og oversettelser, for å skaffe meg en oversikt over hvilke dikt jeg burde poste, når jeg nå skal lappe sammen en del hull i bloggens tidligere år. Gundelachs oversettelser utmerket seg ved å fungere slett ikke verst på norsk, langt bedre enn andre som har prøvd seg på å oversette italiensk. Oversettelsene til Magnus Ulleland og Sigmund Skard kan bli ganske tunge, om enn de to nok kanskje er mer samvittighetsfulle i forholdet til originalen. Gundelach skjærer igjennom, får rimmønsteret til å gå opp, og gjendikter nesten vel så mye til sin egen stil, som til originalens. Den konklusjonen kommer jeg til etter å ha lest omtalen av ham på norsk biografisk leksikon. Det var interessant lesning, om en person jeg ikke kjente fra før.

Nå er det ikke oversetteren Gundelach som er poenget, men originalen, Dante Alighieri (1265 – 1321). Av ham har jeg postet et dikt før, I øynene bærer min kvinne kjærlighet, det er det diktet av Dante jeg liker best. Hos Gundelach blir det oversatt slik:

Min dames blikk er Amors tilholdssted
så hvor hun ser blir verden god og fager.
Menn snur sig etter henne alle dager
og han hun hilser får ei hjertes fred.

Han bever og blir blek, slår øiet ned
og sine synder han med sukk beklager.
Hovmod og hat hun med sitt nærvær jager.
Hjelp mig, o kvinner, med min sang, syng med!

All hjertets godhet springer opp av dvale
i den som hører henne til sig tale.
Han som først møtte henne, sæl er han!

Og når hun smiler bitte lite grann -!?
– Min Gud! — slikt kan ei fattes–! hvor fins ord -?
så søtt er underet og så nytt på jord.

Det er nødrim som ikke står noe tilbake for de jeg bruker i mine gjendiktninger her på bloggen! Min post om dette diktet er omfattende, og selv om oversettelsen er klønete, strekker det til sammen med ordforklaringene til å vise at Gundelach tar seg friheter. Tegnsettingen der på slutten, den er helt hans egen, og det samme er stemningen han maner frem. Diktskriveren mister jo helt kontrollen! Det gjør aldri Dante.

Dantes hovedverk er selvfølgelig Divina Commedia. Den jobbet jeg med en god stund på Helt grei litteratur, men det arbeidet har ligget stille noen år, nå. Det er svært tidkrevende, og som familiemann i vanlig arbeid, har jeg ikke den tiden. Jeg prioriterer andre ting.

På nettsidene til Princeton Dante procjet, som jeg bruker til å hente mitt stoff om Dante, så står diktene – eller rimene (Rime) – under minor works. Det er mindre arbeider. Jeg har lest litt av forskningen om Divina Commedia, og i forbindelse med satte jeg meg inn i en god del om Dante og hans samtid, men det meste av det er ute av hodet igjen nå. Om Dantes øvrige arbeider vet jeg ikke så mye mer enn det jeg har lest der på Princeton, verkene selv, og det at de sannsynligvis ble skrevet mellom 1283 og 1308. Jeg kan prøve meg å gjette på at disse tekstene hans er litt enkle. De bruker den vanskelige sonetteformen, rimmønsteret er komplisert, men billedbruken er vel ganske enkel, og det er ikke slik at de kommuniserer på flere nivåer, slik verdenslitteraturens beste sonetter gjør, og som Dante selv gjør på nesten guddommelig vis i sin egen guddommelige kommedie. De er litt forførende, disse rimeriene til ære for den vakre kvinnen, de holder ikke igjen, og fremhever henne gjennom kraftige overdrivelser. Det er den teknikken han bruker i I øynene bærer min kvinne kjærlighet, og det er den han bruker her, i Tanto gentile e tane onesta pare….

XXII

Tanto gentile e tanto onesta pare
___la donna mia quand’ella altrui saluta,
___ch’ogne lingua deven tremando muta,
___e li occhi no l’ardiscon di guardare.
___Ella si va, sentendosi laudare,
___benignamente d’umiltà vestuta;
___e par che sia una cosa venuta
___da cielo in terra a miracol mostrare.
Mostrasi sì piacente a chi la mira,
___che dà per li occhi una dolcezza al core,
___che ‘ntender no la può chi no la prova:
___e par che de la sua labbia si mova
___un spirito soave pien d’amore,
___che va dicendo a l’anima: Sospira.

Jeg følger oppsettet og nummereringen til Princeton Dante Project. Dante satte selv ikke noe nummer på diktene sine.  WordPress tillater ikke innskudd på linjene, i alle fall får ikke jeg det til, derfor har jeg laget til en liten strek __ for å markere.

Min oversettelse

Oppsettet i oversettelsen følger det Gundelach bruker, og som er (eller var) vanlig i norske oversettelser av sonetter. Linjer som hører sammen blir gruppert, slik at det her blir to med fire og to med tre, til sammen 14 vers. Men sammenhengen er jo ikke så tydelig i dette diktet her, så det kunne like godt vært delt inn i 8 + 6, eller kanskje også på andre måter. Utgaven til Princeton er nok tettest til originalen.

XXII

Meget snill og ærlig synes hun å være
min kvinne, når hun hilser på andre,
slik at hver én tunge må skjelve stum,
og øynene drister man seg ikke til å se på.

Når hun går, hører hun seg priset,
verdig kledd i ydmykhet;
og ser ut til å være en sak kommet
fra himmelen til jorden for å vise et mirakel.

Hun viser seg slik behagelig for de som ser henne,
slik at det fra øyne går en stor sødme til hjertet,
som det ikke går an å forstå for de som ikke prøver henne:

og det ser ut som av hennes lepper beveger det seg
en elskverdig ånd full av kjærlighet,
som om hun stadig sa til sjelen: sukk.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg har lagt meg til å oversette med omskriving, heller enn å få alle ordene i sin rette ordklasse. For italiensk gjelder det særlig verbende, der de bruker flere tider enn vi pleier å gjøre på norsk. Hva som er gjort, vil komme frem av denne kommentaren. Om bedre italienskkyndige enn jeg, ser feil, er rettelser velkomne.

Tanto betyr «meget», eller mye av en ting. Så i første linje er det mye av snillhet (gentile) og mye av ærlighet (onesta). Min oversettelse skal fungere på norsk. I linje to oversetter jeg altrui saluta med «hilser på andre», av gloselisten kommer det frem hva altrui kan bety. Linje tre har tremando (av tremare, «å skjelve») i den mye brukte formen gerundium, på norsk «skjelvende». Formen er imidlertid ikke så mye brukt på norsk, og i den senere tid har jeg kommet til at det da er mest riktig å skrive om, mens jeg de første årene var tro til formene i originalen. I linje fire er øynene (l’occhi) objekt, og det er tredje person flertall (på norsk: de) som ikke våger (l’ardiscon) seg til å se på dem (di guardare). Av den italienske wikipediasiden til diktet kommer det frem at den nå vanlige flertallsformen gli, den gang kunne gjengis med li. Så da går det med li occhi og li ardiscono, der det egentlig, i moderne italiensk, skulle være gli occhi og gli ardiscono.

Ella er den gamle og litterære formen for «hun», si va er presens tredje person refleksiv av andare (å gå), refleksivformen på norsk ville blitt «går seg». Tanken er, slik jeg forstår den, at hun går med seg selv. Sentendosi laudare inneholder nok en gerundium, og nok en refleksiv, sentendosi blir direkte oversatt «hørende seg». Hun hører altså ros og pris, hvor enn hun går. Formen benignamente er partisipp av benignare, «å verdiges», et verb vanligvis brukt i refleksiv, benignarsi. På norsk kan man kanskje få til noe tilsvarende med «verdiget seg», eller satt inn i linjen: «verdiget seg kledd i ydmykhet» (d’umiltà vestuta). Den italienske wikipedia-siden har omskrevet med bevenola «velvillig», for å sette diktet om til moderne italiensk, altså: «velvillig kledd i ydmykhet». Jeg tror ikke jeg er så helt på ville veier med min løsning, men jeg er ingen ekspert på italiensk, og enda mindre på middelalderens italiensk. I linje sju er formuleringen e par che sia una cosa venuta, der sia er konjunktiv (av essere å være), en form som uttrykker tro, håp og usikkerhet, det som er er mulig, og ikke er faktisk (indikativ). Konkjunktiv blir ikke brukt på norsk, og jeg gjør ingen forsøk på å få det inn. Det lille ordet par er tredje person presens av pare, «synes», una cosa er «en sak», og venuta betyr «kommet» (av venire, «å komme»). Sistelinjen i det som hos meg er strofe 2, linje 8 i originalen, har ganske mange betydningsbærende ord, halvparten av dem er substantiv eller verb. Ordrett skal da cielo in terra a miracol mostrare være «fra himmelen i jorden til mirakel demonstrere». Linjen henger sammen med linje 7, slik at det synes som hun er kommet fra himmelen til jorden for å demonstrere et mirakel, eller vise hvordan et mirakel ser ut.

Mostrasi sì er refleksiv av mostrare, «vise, fremlegge», refleksiv «vise seg», ordet etterpå er en litterær variant av cosi, «slik». Piacente er en noe sjelden partisippform av det veldig vanlige verbet piacere, «å behage», tilsvarende partisipp på norsk er «behaget». Meningen i linjen er at hun viser seg behagelig for de som ser henne, eller bare at det er behagelig, tilfredsstillende å se på henne. Dette behaget går fra øynene til hjertet, den klassiske veien i den gamle, klassiske litteraturen, der øyet ser og hjertet føler. Ordet dolcezza er forsterkning av dolce, altså en stor søthet, stor sødme. Min norske oversettelse har en del omskriving her, og tillegg av ord underforstått i originalen, for å få frem meningen tydelig. På norsk kan de se mye ut å ha ser henne, prøve henne i linjene 9 og 11, på italiensk er objektet mer diskret satt foran, la mira, la prova. La er her «hun» i objektsform, altså henne.

Til slutt har vi den vanlige vanskeligheten med å oversette italiensk amore og engelsk love til norsk er alltid litt vanskelig. Det norske ordet, kjærlighet, er veldig lite poetisk, med mange stavelser og en vanskelig metrikk. Det er ikke for ingenting dette ordet er lite brukt i norsk lyrikk, uten sammenligning mye mindre enn tilsvarende ord på italiensk og engelsk, og andre språk. Det gjør oversettelse av utenlandske dikt der ordet er brukt alltid vanskelig. Man har alternativene elsk eller elskov, eller så må man omskrive. Her ligger også at det norske ordet kjærlighet, nok kanskje er litt mer filosofisk enn det engelske love og det italienske amore, det norske ordet har ikke så mye av lidenskapen til den engelske og italienske varianten. Ordboken oversetter amore med «kjærlighet, hengivenhet». Man skulle nok kanskje hatt et ord for begge deler å sette inn i nest siste linje, der. Slutten er che va dicendo a l’anima, med formen va dicendo, der formen dicendo er gerundium, en form som vanligvis blir brukt sammen med verbet stare, «å stå» (sto dicendo – snakkende). Her blir det brukt med å gå, va dicendo. Jeg har oversatt og omskrevet med stadig, for å få frem at denne handlingen er aktiv, kontinuerlig.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok, om ikke annet er oppgitt. Oppslagsord står i fet skrift.

altrui en annens, nestens, fremmed

muta – hunkjønn-> muto stum

ardiscon -> ardire våge, driste seg til

ella litt. hun

sentendosi – refleksiv, gerundium -> sentire høre, føle, fornemme, sanse, smake, lukte; få vite; tro, mene; anerkjenne; dømme, verdsette; refl. befinne seg; sentirsela di være i stand til å; ha mot til å

laudare rose, prise

mira -> mirare betrakte; sikte; fig. ta sikte på

benignamente – partisipp -> benignare verdiges, være så verdig å; nedlate seg til å

vestuta -> vestuto kledd (engelsk dressed), napolitansk dialekt, skriver Wiktionary.

mostrare vise; utstille, fremlegge

4. litt. cosi (slik)

‘ntender -> intendere forstå, høre, mene; ha til hensikt, i sinne; vende

soave søt, mild, blid, yndig, elskverdig

anima sjel; det innvendige

Sospira -> sospirare sukke; lengte etter

Kommentar til diktet

Mye er usikkert med Dante, som med så mange av middelalderens skrivende menn. Man vet han er født i 1265, at han hadde en del politiske verv fra 1295, at han sympatiserte med de pavetro guelferne, men av guelferne var han blant den moderate, hvite fraksjonen, slik at han ble landsforsvist på begynnelsen av 1300-tallet, da de svarte guelferne tok makten. Det var i løpet av denne landsforvisningen han skrev Divina Commedia.

I 1283 er Dante 18 år gammel. Han sender da en sonett til Guido Cavacanti, en av tidens mest kjente diktere, som Store norske leksikon skriver, og det er derfor Princeton antar diktet jeg i dag poster er skrevet en gang etter 1283. Om det er skrevet tidligere, ville også Dante vært veldig, veldig ung. Det kan det være han er, for enda så forførende diktet er, så har det noen mangler. Starten er: Tanto gentile e tanto onesta pare. Det er en linje som ikke blir avsluttet, den henger i luften. Rimet pare blir hentet opp i guardare – laudare – mostrare, linjene 4, 5 og 8. Kanskje er det sånn det må være. Her er i alle fall ikke så mye som store norske leksikon skriver en sonett skal inneholde, ikke som man finner dem hos Petrarca. Petrarca (1304 – 1374) er jo også noe senere enn Dante, og utvikler sonettformen til mesterskap.

På den annen side er denne måten å dikte på i tiden banebrytende. Dante skriver i det som kalles Il Dolce stil novo, eller «Den søte nye stil». Det var en stil som utviklet seg i Firenze fra 1280-tallet, nettopp på den tiden Dante selv begynte å skrive. Det skulle handle om kjærlighet (amore), og det skulle være mildt, nobelt (gentilezza), slik det så til de grader er i diktet til Dante. Videre gjaldt det om å skrive om en kvinne, lode, prise og rose henne. Også det er godt oppfylt. Så var det å bruke omskrivninger, sammenligninger og metaforer, gjøre det litt komplisert og ettertenksomt, noe som også er oppfylt her hos Dante. Skjønnheten og ærbarheten til kvinnen lar seg ikke beskrive med vanlige ord, man kan ikke bare si at hun er «pen» og «elskverdig», hun må gjøres til noe helt enestående, til noe uoppnåelig og uforståelig. I dette diktet får Dante det til at hun er noe himmelsk, noe som ikke har så mye med oss på jorden, men at hun likevel er her, og så beskriver han effekten det gjør på oss vanlige mennesker. Tungen blir stum, ord strekker ikke til, og øynene drister seg ikke til å se på henne.

Nøkkelen ligger også i avslutningen på første halvdel, de åtte første linjene, der det står at hun er kommet fra himmelen til jorden for å vise et mirakel. Andre halvdel, de seks siste linjene, skal egentlig bryte litt med de åtte første, eller sette frem saken på en ny måte. Her er det vel heller mer av det samme. Eller, det går an å skrive at de seks siste linjene er beskrivelsen av hvordan dette mirakelet virker. De som ser henne, opplever naturligvis stort behag, men de får også en veldig sødme sendt ned fra øynene til hjertet, fra sansene til følelsene, og denne følelsen kan ingen forstå som selv ikke har prøvd å se henne. Ergo: hun er enestående, det finnes ikke hennes make. Denne ånden er også fylt av kjærlighet, overfylt, noe man skjønner når leppene hennes beveger seg, altså når hun snakker. Da er det som om hun sier, til sjelene, at de må sukke, i en betydning av sukke hvor det også er underforstått å lengte.

I dette sukket ligger så mangt.

Min gjendiktning

Jeg skal begynne å ha gjendiktning på de utenlandske diktene. Målet er å ikke være verre enn Gundelach, og de andre pionerene som oversatte utenlandske dikt på første halvdel av 1900-tallet! Det er mye lettere når man kan gi litt slipp på originalen, og la sin egen stil skinne gjennom. Rimene skal være a – b – b- a – a – b – b – a,  c – d – e – e – d – c, så det er ganske heftig.

XXII

Snill og ærlig synes hun å være
min kvinne når andre hun hilse ville,
slik at hver en tunge må skjelve stille,
og hennes øyne tør man ikke se nære.

Når hun går så føler hun prisen å bære,
verdig kledd i ydmykhet milde;
hun ser ut til å være kommet fra en kilde
i himmelen til jorden et mirakel å lære.

Hun viser seg skjønn for den som får se,
som fra øynene en søthet til hjertet ned,
som ingen forstår som ei får erfare:

det synes som av leppene beveger seg bare
en ånd fullt til randen av kjærlighet
som om hun kommanderte sjelen å sukke med.

ES2017

Nye strofer, av Eugenio Montale

En uferdig posting denne gangen, diktet Nuove stanze, av Eugenio Montale. Det er nå en gang et hobbyprosjekt, denne bloggen her, og det er ikke alltid jeg har tid til å lage postene til den standarden jeg ønsker. Om sommeren kommer jeg typisk på etterskudd, det har jeg gjort nå, så da poster jeg diktet, uten at jeg engang rekker å oversette det.

Vi kan ta med litt informasjon om forfatteren. Eugenio Montale (1896 – 1981) har jeg postet dikt av før, jeg vender alltid tilbake til ham når jeg skal poste italienske dikt. Så er han også den største nyere italienske poeten, med en karriere som går over omtrent hele 1900-tallet, fra debuten i 1925 (Ossi di seppia) til siste utgivelse i 1980 (Altri versi), året før hans død. Jeg har postet Il professore, et dikt valgt veldig tilfeldig, fordi jeg hadde lagt merke til dette diktet i samleutgaven (Tuttie le poesie, Milano 1984) jeg kjøpte første året jeg var i Italia og skulle lære italiensk. Det er nok ikke mange som velger ut akkurat dette diktet for å presentere Montale. Det andre diktet, Quasi una fantasia (Nesten en fantasi), fra debutsamlingen Ossi di seppia, er derimot et av de store og kjente diktene hans.

Det samme kan sies om diktet jeg poster i dag, men som jeg neppe rekker å gjøre meg ferdig med, før jeg må over til andre gjøremål. Nuove stanze er fra samlingen Le occasioni, som kom ut i 1939. Det er et spesielt år i Europa og Italia.

Nuove stanze

Poi che gli ultimi fili di tabacco

al tuo gesto si spengono nel piatto

di cristallo, al soffitto lenta sale

la spirale del fumo

che gli alfieri e i cavalli degli scacchi

guardano stupefatti; e nuovi anelli

la seguono, più mobili di quelli

delle tue dita.

 

La morgana che in cielo liberava

torri e ponti è sparita

al primo soffio; s’apre la finestra

non vista e il fumo s’agita. Là in fondo,

altro storno si muove: una tregenda

d’uomini che non sa questo tuo incenso,

nella scacchiera di cui puoi tu sola

comporre il senso.

 

Il mio dubbio d’un tempo era se forse

tu stessa ignori il giuoco che si svolge

sul quadrato e ora è nembo alle tue porte:

follia di morte non si placa a poco

prezzo, se poco è il lampo del tuo sguardo,

ma domanda altri fuochi, oltre le fitte

cortine che per te fomenta il dio

del caso, quando assiste.

 

Oggi so ciò che vuoi; batte il suo fioco

tocco la Martinella ed impaura

le sagome d’avorio in una luce

spettrale di nevaio. Ma resiste

e vince il premio della solitaria

veglia chi può con te allo specchio ustorio

che accieca le pedine opporre i tuoi

occhi d’acciaio.

fra Le Occasioni, 1939

 

Min oversettelse

Etter at de siste stumper av tobakken

til din gestus slukker seg i tallerknen

av krystall, til taket langsomt stiger

spiralen av røyken

som løperne og hestene i sjakken

ser på forbauset; og nye ringer

følger den, mer mobile enn de

fra fingrene dine.

 

Kommentar til oversettelsen

Jeg ser jeg kommer ikke til å bli ferdig, så jeg har bare oversatt litt fragmentarisk strofe 1 for å gi en skisse av hva det går i.

Filo betyr «tråd, garn, stump». Gesto er det samme ordet som vårt «gest», eller «fakte». Soffitto er tak. Scacchi er sjakk, cavallo er hest, alfiere løper, så det er altså to sjakkbrikker dette er. Stupefatto er «forbauset, forbløffet». Anello er «ring». Sjakkbrikkene står altså og ser forbauset på nye røykringer stige langsomt til taket.

Kommentar til diktet

Det er altså en meget, meget konkret hendelse som blir beskrevet, fjernt fra det man tidligere kunne vente å finne i poesien. Det er at tiden stopper opp, røyken får tid til å stige til værs, uten at den skal symbolisere noe mer. Røyken får lov til å være røyk, slik kaffekanne senere skulle bli kaffekanne i den norske profil-kretsen.

Posten er altså uferdig, og gir bare en liten pekepinn på hva det går i.

Sonett 82, av Francesco Petrarca – Io non fu d’ amar voi lassato unquanco

Jeg prøver meg igjen med å poste en sonetto av den italienske renessansedikteren Francesco Petrarca, selv om forrige gang jeg prøvde, så resulterte det i den sinteste kommentaren jeg har fått her på bloggen. Italiensk er ikke mitt sterkeste språk, og min livssituasjon hindrer meg i å holde det lille jeg kan ved like annet enn med det sporadiske arbeidet med bloggene mine.

Sonetto 82

     Io non fu’ d’amar voi lassato unquanco

madonna, né sarò mentre ch’io viva;

ma d’odiar me medesmo giunto a riva,

e del continuo lagrimar so’ stanco;

      e voglio anzi un sepolcro bello e bianco,

che ’l vostro nome a mio danno si scriva

in alcun marmo, ove di spirto priva

sia la mia carne, che po’ star seco anco.

      Però, s’un cor pien d’amorosa fede

può contentarve, senza farne strazio,

piacciavi omai di questo aver mercede.

      Se ’n altro modo cerca d’esser sazio,

vostro sdegno erra; e non fia quel che crede;

di che Amor e me stesso assai ringrazio.

Min oversettelse

Jeg var aldri trøtt av å elske deg

madonna, jeg skal aldri bli det mens jeg lever;

men å hate meg selv ma d’odiar me medesmo giunto a riva,

e del continuo lagrimar so’ stanco;

      e voglio anzi un sepolcro bello e bianco,

che ’l vostro nome a mio danno si scriva

in alcun marmo, ove di spirto priva

sia la mia carne, che po’ star seco anco.

      Però, s’un cor pien d’amorosa fede

può contentarve, senza farne strazio,

piacciavi omai di questo aver mercede.

      Se ’n altro modo cerca d’esser sazio,

vostro sdegno erra; e non fia quel che crede;

di che Amor e me stesso assai ringrazio.

Kommentar til oversettelsen

Unquanco betyr

Odiare er «å hate».

.

Komentar til sonetten

Kommer…

Nesten en fantasi, av Eugenio Montale

Fra og med i år har jeg bestemt meg for å poste skandinaviske, russiske, tyske og italienske dikt på søndagene, siden jeg poster engelske dikt om lørdagene og kommer til å fortsette med det til jeg har fått postet alle sonettene til Shakespeare. De italienske diktene kommer den siste søndagen i måneden i måneder med fem søndager. Det hadde vi sist gang i mai, da jeg postet et dikt av Dante Alighieri, og allerede nå igjen i juli, da jeg skal poste et dikt av Eugenio Montale (1896 – 1981).

Det har jeg gjort før. En av somrene jeg var i Italia på språkkurs kjøpte jeg Montales samlede verk, og fant der nokså tilfeldig Il professore, som jeg postet 31. mai i 2009.

Denne gangen har jeg gjort litt bedre forarbeid, og lest diktene i samlingen litt mer systematisk. Det vil si, jeg bestemte meg for at jeg ville hente ut et dikt fra debutsamlingen hans, Ossi di seppia (Bein av blekksprut), utgitt første gang i 1925. Det var en tid mye skjedde i verden, og hadde skjedd i Italia. Mussolini hadde nylig kommet til makten, den første verdenskrig var over for ikke altfor lenge siden, og Montale hadde kjempet i den, og det var høyst reelle spørsmål i verdens land hvor ferden ville gå, mot kommunisme, fascisme eller borgerskapets demokrati. Det var også et høyst reelt spørsmål hvem av de tre best, i hvert fall i Europa, og i hvert fall blant kunstnere. Det finnes ikke mange markante kunstnere som taler demokratiets sak i mellomkrigstiden.

Kunstnerisk er også mellomkrigstiden en meget spennende periode. Flere modernister hadde vært tidlig ute med fremtidspessimisme og eksistensiell angst, men ingen i nærheten så dystre som første verdenskrig ville bli. De økonomiske problemene som fulgte i flere sentrale land preget selvfølgelig også kunstnerne. Samtidig var det kunstretninger som nesten løsrev seg fra den virkelige verden, enten med en voldsom optimisme og fremtidstro, som hos futuristene, eller ved ulike former for dristige eksperimenter i form, innhold og uttrykk. Lyrikerne presset utviklingen her. Det er da også en enklere form å eksperimentere med, enn for eksempel romanen, der man vanskelig slipper unna det at det må være en forteller en historie, og – som Adorno skriver – man må hengi seg til den løgn at det finnes historier verd å fortelle. Det blir skrevet mye stor lyrikk i mellomkrigstiden, men det er ikke like lett å peke på store romaner, og enda større blir misforholdet når man ser på lyrikere og romanforfattere.

I dette landskapet er det Eugenio Montale debuterer i 1925. Han er født i Genova, inn i en ganske velstående familie, og hadde opprinnelig planer om å bli sanger, men omstendighetene skulle få ham bort fra den karriereveien. Han hadde i sine barne- og ungdomsår fått lest og studert en del litteratur og filosofi, og også lært seg det engelske språket skikkelig. Påvirkning har han fått fra folk som Schopenhauer og T.S. Elliot. Biografien er gjort med en harelabb, her, vi skal over til verket.

Ossi di seppia er en spesiell diktsamling på mange måter. Jeg nevnte at poetene eksperimenterte flittig med formen, mens romanforfatterne befant seg i en slags krise. Montale finner i Ossi di seppia en slags mellomform, en samling lyriske tekster satt opp som en slags fortelling. Fremstillingen styrer imidlertid godt unna Adornos påstand om at romanforfattere må hengi seg til en løgn for å skrive romaner, dette er tekster som vender seg innover, som ikke ønsker å formidle en historie, som ikke har et budskap å påføre leseren. Dette er pessimistiske dikt fra en som forsøker å orientere seg i en verden der alt er nytt, der alt blir sett for første gang, der sammenhengen mellom tingene ikke er til å stole på. Store norske leksikon bruker uttrykket «skumringsdikterne» her, det er et uttrykk som er nytt for meg, men som går an å skjønne i disse diktene.

Eksempelet vi kommer med – Quasi una Fantasia – er hentet fra den delen av diktene som heter bevegelse (Movimento). Dette er uttrykk fra musikken, vi kaller det på norsk «satser», mens engelsk har beholdt «movements», som italienerne. Quasi una Fantasi er også et uttrykk fra musikken, kanskje mest kjent fra Beethovens sonate nummer 14, Måneskinnssonaten, der Quasi una Fantasia (nesten en fantasi) er undertittelen. Nesten en fantasi passer også til diktsamlingen Ossi di seppias prosjekt, den beskriver en verden som nesten er som en fantasi, nesten som den verden vi lever i er det.

Quasi una Fantasia

Raggiorna, lo presento
da un albore di frusto
argento alle pareti:
lista un barlume le finestre chiuse.
Torna l’avvenimento
del sole e le diffuse
voci, i consueti strepiti non porta.

Perché? Penso ad un giorno d’incantesimo
e delle giostre d’ore troppo uguali
mi ripago. Traboccherà la forza
che mi turgeva, incosciente mago,
da grande tempo. Ora m’affaccerò,
subisserò alte case, spogli viali.

Avrò di contro un paese d’intatte nevi
ma lievi come viste in un arazzo.
Scivolerà dal cielo bioccoso un tardo raggio.
Gremite d’invisibile luce selve e colline
mi diranno l’elogio degl’ilari ritorni.

Lieto leggerò i neri
segni dei rami sul bianco
come un essenziale alfabeto.
Tutto il passato in un punto
dinanzi mi sarà comparso.
Non turberà suono alcuno
quest’allegrezza solitaria.
Filerà nell’aria
o scenderà s’un paletto
qualche galletto di marzo.

Min oversettelse

Nesten en fantasi

Det nye daggry, jeg føler den
fra en demring slitt
sølv på veggene:
Setter en stripe av lys på de lukkede vindu.
Begivenheten returnerer
fra solen og de spredte
stemmer, den vanlige larm bærer ikke.

Hvorfor? Jeg tenker på en dag av trolldom
og av karusellene av altfor lik tid
betaler jeg meg igjen. Det vil fylle opp kreftene
som fikk meg til å svulme, ubevisst trollmann,
fra en stor tid. Nå vil jeg stille meg til skue,
styrte sammen høye hus, blotte de brede veier.

Jeg vil sette i mot et land med uplettet snø
men lett som bildet i en gobelin.
Det vil gli fra himmelen en langsom stråle.
De fyller det usynlige lyset i skoger og hauger
sier meg elegien av det man får tilbake.

Glad vil jeg lese de svarte
tegnene til koppertøyet på det hvite
som et essensielt alfabet.
Hele fortiden i et punkt
overfor meg vil det være gjort kjent.
Ikke forstyrre noen lyd
denne ensomme livligheten.
Det vil spinne i luften
Eller gå ned som en slå
noen haner i mars.

Kommentar til oversettelsen og språket

Jeg har gjort oversettelsen meget ordrett. Dikt som dette krever en god del tolkning bare for å bli leselig i språket det blir satt over til. Det finnes et par oversettelser til engelsk, som man får frem ved å søke på tittelen og forfatteren av diktet, og av de oversettelsene vil man se at de er temmelig forskjellige. Min oversettelse og kommentar til oversettelsen er først og fremst for å få frem hva som står der originalt. Denne gangen vil det nok gå litt på bekostning av leseligheten.

Raggiorna er ikke oppgitt i ordboken, verken kunnskapsforlagets blå eller Dizionario Italiano di Base, men et søk på vår alles kjære World wide web (VAK) gav treff i Google Books. Ordet er brukt av Dante, Purgatorio XII,84, der jeg kan slå opp i min italienske utgave av verket, sjekke notene, og se at Vergil med det mener en dag som ikke kommer tilbake (non raggiorna). Raggiorna betyr «å gi lys igjen» , som denne ordboken viser. Albore er «morgengry», eller «demring». Frusto betyr «slitt, brukt». Merk at slitt (frusto) henger sammen med sølv (argento) i neste linje. De første tre linjer som åpner diktet danner en setning som er meget vag. Lista er her 3 person presens av verbet listare, som betyr å «bremme, kante, sette lister på». Barlume er «lysskjær». Merk at originalen her ikke har noen preposisjoner, så de jeg har satt inn er bare for å øke lesbarheten av diktet. Forbindelsen mellom ordene er løsere hos Montale. Avvenimento er «hending, begivenhet».Voce er «stemme; utsagn», et hunnkjønnsord, mens hannkjønnsordet vocio er «stadig surr, snakk», i flertall skal det bli det samme både grammatisk og i praksis. Artikkelen le i linjen over viser dog at det er hunnkjønnsordet som er ment. Consueto er «sedvanlig, tilvant». Strepito er «bråk, larm». Slik jeg leser avslutningen av første strofe, er det demringen som er begivenheten som returnerer, mens de spredte stemmer (le diffuse voci) er gåtefullt.

Incantesimo betyr «trylleri, trollskap». Giostra er enten «ridderturnering» eller «karusell». Mi ripago betyr «jeg betaler meg», selv om det er vanskelig å få inn alle tre ordene elegant i en norsk oversettelse. I italiensk er subjektet bakt inn i verbet. De første to og en halv linjer i andre strofer har også en del andre språklige utfordringer for oversetteren og tolkeren.Den åpner med et spørsmål, hvorfor (perché), men det er ikke klart til hvem eller mot hva spørsmålet er rettet. Oversetteren kan overlate dette problemet til leseren. Da er det litt mer problematisk med neste setning, der manglende tegnsetting gjør det litt uklart om han både tenker på en dag av trolldom og på karusellene av altfor lik tid, eller om han tenker på det første, gjør det andre. På norsk skal det være komma om det er et nytt subjekt etter sammenbindingsordet (e, «og»), her har vi strengt tatt å gjøre med èn setning med to subjekt. Det er strengt tatt en grammatisk umulighet.

Traboccare er «slynge, kaste; løpe, flyte, koke over; gå over sine bredder; være overfylt», her satt i en fremtidsform av verbet. Turgeva er imperfetto av Turgere, som betyr «å svulme», ordet er fra latin. Affaciare betyr «å stille ut, stille til skue», her står det i første person futuro. Subisserò er samme fremtidsform for subissare, «styrte, ødelegge; sammen». Spogliare betyr «kle av, ta av; blotte; berøve», viale «allé»

Avró er egentlig en fremtidsform av Avere, som betyr «å ha», men det blir ikke god mening med resten av setningen på norsk. Derfor en liten omskrivning med «sette i mot». Intatte er samme ord som vårt «intakt», eller «uberørt, uplettet, ren». Lieve er et litterært ord som betyr «lett, ubetydelig». arazzo er «gobelin», en form for billedvevteknikk fra fargefamilien Gobelin i Paris i 1660-årene. Vista er «syn(ssans), ansikt, blikk, øye; (ut)sikt; utseende», her satt i flertall. Jeg oversetter med «bilde» for å få meningen klarere frem. Scivolare er å «skli, gli, rutsje», her satt i tredje person futuro. Bioccoso er ikke lett å finne frem i. Det er ikke oppgitt i noen av mine ordbøker, og treffene på nettet går til dette diktet. Inntil jeg får hjelp av mer kyndige lesere, lar jeg være å oversette ordet. Gremire er å «fylle». Siste linje i tredje strofe er ikke korrekt oversatt.

Rame er «kopper; kopperpenger; kopperstikk; koppertøy». Comparso er partisipp av comparire, som betyr «møte (for retten), vise seg; gi seg til kjenne». Turbare er «forstyrre, forurolige, endevende», her satt i futurum. Solitario er «ensom, øde». Filare er «spinne; slippe ut (tau); flyte; (om lys) ose, slikke», også dette er satt i futurm. Paletto er en «liten pæl; slå; brekkjern». Galetto er en «ung (liten) hane».

Kommentar til diktet

«Nesten som en fantasi», heter dette diktet. Og slik er det også skrevet. Det er beskrevet en daggry, men det kan vel så gjerne en dagry i jeg-personens indre som er beskrevet. Sammenhengen mellom ordene og tingene er gjort løsere, som om ordene selv føler at de ikke er treffsikre nok, og derfor uttrykker seg ytterst forsiktig. De små anslag som blir presentert blir ikke utviklet til fulle. De fire strofene handler om fire forskjellige ting, slik jeg leser dem, det er bare i den første det handler om daggry. Det er nesten intenst innadvent. Hva som blir formidlet ut er vanskelig å få tak i, og det er som om det heller ikke er hovedsaken med diktet. Her er hele fortiden konsentrert i et punkt, nesten som en fantasi, det også.


I øynene bærer min kvinne kjærlighet, av Dante Alighieri

I år har jeg bestemt meg for å hente frem noen italienske dikt igjen. De vil komme den femte søndagen de månedene det er fem søndager i. Den første er altså nå i mai, og jeg vil poste et dikt av middelalderpoeten Dante Alighieri (1265 – 1321).

En del av motivasjonen er at jeg i år har jobbet en del med Divina Commedia, som jeg poster om jevnlig en tirsdag i måneden på Helt grei litteratur. Hittil har jeg der kommet til Canto V i Inferno, postet 3. mai, Canto VI kommer tirsdag 7. juni. Første tirsdag i måneden er en sang fra dette verket, er regelen. Canto V er for øvrig sangen med de vellystige (lussuriosi), med den berømte samtalen med Francesca og Paolo, som har blitt overrasket i akten og drept av Paolos bror, Francescas mann. Det var en berømt sladderhistorie i den italienske middelalderen, og har blitt det for alltid siden på grunn av Dante og hans guddommelige komedie. Canto VI er sangen med de grådige (golosi) som i Inferno blir hardt straffet mot alle fem sanser.

Divina Commedia er overveldende i sin språkføring, iderikdom og handlingsfylde, det er et verk som står helt for seg selv i verdenslitteraturen. Men Dante skrev også dikt før han begynte på dette verket i 1308, og det er i hvert fall for meg litt vanskelig å tenke på at det er den samme dikteren som opptrer. Noen kunstnere har en jevn utvikling til sitt mesterskap, andre ser ut som de har produsert stor kunst hele sitt liv, de debuterer liksom som mestere, og atter andre når sitt mesterskap nokså plutselig. Ingen er mer representativ enn Dante for den siste kategorien. Tekstene hans ville selvfølgelig blitt bevart og studert også om han ikke var forfatteren av Divina Commedia, men da bare av forskere og spesielt interesserte. Det er bare det at han siden skrev Divina Commedia som gjør at for eksempel jeg har funnet frem til de tidlige tekstene hans.

Alle tekstene til Dante ligger fritt tilgjengelig på nettet (Jeg har hentet min tekst fra Princeton, der diktet er nr 17 i samlingen «Rime» under «Minor works»). Mange av dem er også oversatt til engels, det gjelder også de tidlige diktene hans. Jeg har sett gjennom mange av dem på jakt etter diktet jeg poster i dag. De handler svært mange av dem om kjærligheten (amore), både som idè, og om kjærligheten til en navngitt kvinne. Diktet jeg poster er represenativt også med det at det er ikke lagt inn noen egentlig følelse i det, det er abstrakt skrevet, følelsene er holdt fullstendig under kontroll. Her er ingen ustyrlige lidenskaper. For en poet som siden skal skrive Den guddommelige komedien, med alt som der skjer med de vellystige (i lussuriosi), skulle dette kanskje bare mangle.

Diktet er en sonett hentet fra den gruppen som klassifiseres Rim (Rime), en samling tekster skrevet på rim. Denne sonetten hører inn under Rime delle Vita Nuova, eller rim hentet fra Vita Nuvoa. Dette er en bok som ble utgitt i 1295, med tekster skrevet i årene før, noen kanskje så tidlig som 1283, da Dante var 18 år. Samlingen inneholder 25 sonetter (sonetti), 1 ballade og 5 canzoner (canzoni) (én av dem uferdig) fordelt over 42 kapitler. Mellom diktene er det også en prosatekst som kommenterer diktene, og binder dem sammen. Dette diktet er nummer 17 i den samlingen.

Ne li occhi porta la mia donna Amore

Ne li occhi porta la mia donna Amore
per che si fa gentil ciò ch’ella mira;
ov’ella passa, ogn’om ver lei si gira,
e cui saluta fa tremar lo core,

sì che, bassando il viso, tutto smore,
e d’ogni suo difetto allor sospira:
fugge dinanzi a lei superbia ed ira.
Aiutatemi, donne, farle onore.

Ogne dolcezza, ogne pensero umile
nasce nel core a chi parlar la sente,
ond’è laudato chi prima la vide.

Quel ch’ella par quando un poco sorride,
non si pò dicer né tenere a mente,
sì è novo miracolo e gentile.

Min oversettelse

I øynene bærer min kvinne Kjærlighet

I øynene bærer min kvinne Kjærlighet
Fordi hun gjør snilt det som hun ser på
Enhver vil snu seg der hun passerer
Og den hun hilser får skjelvende hjerte

Slik at når han senker ansiktet er det helt bleknet
Og til hver av sine feil vil han sukke:
Sinne og overmot flykter for henne.
Hjelp meg, kvinner, å gjøre henne ære.

Hver mildhet, hver ydmyk tanke
født i hjertet til den hun taler til, hører henne,
hvorfra er priset den som ser henne først.

Den som hun smiler til lite grann
Kan verken beskrive det eller holde det i minnet
Det er et nytt og mildt mirakel.

Kommentar til oversettelsen og språket

Jeg har i en oppussing februar 2017 forbedret oversettelsen, lagt til en gloseliste og skrevet en gjendiktning. I den forbedrede oversettelsen har jeg lagt vekt på å få diktet mer lesbart på norsk, og for å få til det endret en del tider på noen verb og omskrevet noen linjer.

Smorire er et sjeldent verb som betyr «å blekne», mens smore ikke er oppgitt i Kunnskapsforlagets blå ordbok. Det passer imidlertid godt at det er et slags partisipp av dette verbet som er brukt, og at den som ser denne skjønne kvinnen, senker ansiktet, blek. Ordet basando står i gerundium, på norsk ville det blitt «senkende». Dette er et eksempel på at jeg har omskrevet litt, og endret på verbtidene. Difetto er «feil» eller «defekt», sospira er «sukk», så han sukker altså over alle feilene sine, etter først å ha senket sitt bleke ansikt etter at hun har hilst på ham. Fuggire er «å flykte», fugge er tredje persons presens, og viser tilbake på hver av de to subjektene i setningen, hovmot (superbia) og sinne (ira). Jeg setter subjektene først i min norske oversettelse.

Dolce er «søt, blid, mild; kjær, elskelig», -ezza er et suffiks som gjør ordet til et substantiv. Det kan være litt vanskelig å holde oversikten hvilke setningsledd som hører til hvor nedover her. Det er altså ydmykhet (umille) og mildhet (dolcezza) som blir født i hjertet til den som hører denne kvinnen tale, og de – altså ydmykheten og mildheten – hører henne. Hun taler direkte til ydmykheten og mildheten, og om dette ikke fantes i hjertene til dem hun snakker til fra før, så sørger hun for at de blir født der når hun taler til dem. Ydmykhet og mildhet var noen av de fremste idealene i den kristne middlalderen. Onde betyr «hvorfor, hvorfra; for at», altså en kausal binding mellom setningsleddene. Vi ser vi har et slags språklig virkemidddel her, med «chi … la sente«, «chi … la vide» (hvem … som hører henne, hvem … som ser henne). Kanskje har det også mening at det er bokstavrim i ordet i mellom, parlar – prima (snakke – først, før), det styrker i hvert fall sammenhengen mellom de to.

Oversettelsen av de tre siste linjene er gjort ganske prosaisk. Jeg har gjort min oversettelse mer muntlig enn originalen ved å oversette un poco (lite grann) med «en smule». Her har jeg også tatt en snarvei gjennom en vanskelighet, ved å ignorere ordene par quando i setningen.  Meningen i de siste tre linjene er at den som får se hennes smil, om enn bare litt, den vil ikke kunne beskrive det eller holde det fast i minnet, for dette er et mirakel, og det lar seg ikke beskrive eller feste på sinnet.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

smore – ? -> Smorire å blekne

Difetto feil, defekt

Sospira -> sospirare sukke; lengte etter

fugge -> fuggire flykte

superbia hovmot

ira sinne

4. litt. cosi (slik)

Onde hvorfor, hvorfra; for at

Kommentar til diktet

Rimmønsteret i denne sonetten er komplisert:, a-b-b-a-a-b-b-a og c-d-e-e-d-c. Det skal godt gjøres å få det oversatt til et av de germanske språkene fra det rimvennlige italienske. Det er på en måte delt i to, med de første åtte linjene formet som et slags spørsmål, og de seks siste som et slags svar på dette spørsmålet. Her i dette tilfellet er det poeten som henvender seg til kvinnene for hjelp i å skildre denne kvinnen som bærer kjærligheten i øynene, og de seks siste kan kanskje leses som kvinnenes tilsvar. Det kan kanskje også være musene Dante her henvender seg til, uten at jeg lenger husker om dette er en tanke jeg har spunnet frem selv, eller funnet i en troverdig kilde. For meg, nå, gir det vel så god mening at han hevender seg til kvinnene. Det er jo også det som står: Aiutatemi, donne, farle onore (hjelp meg, kvinner, å gjøre henne ære).

Vi ser at mange av teknikkene som blir brukt for å beskrive kvinnen har overlevd helt frem til i dag. Kvinnen som beskrives er konkret, det er Beatrice, den samme Beatrice som opptrer i Dantes Guddommelige komedie, og som Dante gjennom livet hadde et opphøyet forhold til. I denne forbindelen må det kanskje nevnes at Beatrice døde i 1291, fire år før denne samlingen ble utgitt, og lenge før Divina Commedia ble påbegynt. Her, i dagens sonett, er kvinnen imidlertid nesten mer representert som en idè, enn som et levende vesen. Det er noe opphøyet, utilnærmelig over henne,, slik hun går rundt og får alle hun hilser på til å senke ansiktet i fortvilelse over sine feil. Det er skrevet mange slike dikt på ulike gutterom i årenes løp. Vi kan si det slik at det er en teknikk som opphøyer henne ved å redusere seg selv. Kontrasten mellom kvinnen som går der (legg merke til at det omtrent ikke er adjektiv som beskriver henne, det blir ikke engang sagt at hun er skjønn!), og alle som senker blikkene og har skjelvende hjerte, fremhever henne.

Ideen om at den virkelig store skjønnheten og herligheten ikke lar seg beskrive i ord, er også en klassiker. Det hører nesten med til sjangeren at poeten skal nedvurdere seg selv og sine egne, ringe evner i det å beskrive den elskedes nesten overjordiske egenskaper. Dante bruker en litt annen vri, med at det er ikke nettopp poeten, ham selv, som føler seg underlegen, men alle. alle som ser henne, ser smilet, og som ikke vil være i stand til å beskrive det eller huske det. Det er et mirakel som ikke lar seg beskrive, enda så stort talent man hadde hatt. Man ser igjen at Dante setter det lille opp mot det store, det lille smilet opp mot det store mirakel. Denne kvinnen med kjærlighet gjemmer jo på større mirakler enn et lite smil, men det sier diktet ingenting om, og er heller ikke middelalderdiktenes sak.

Da jeg gav meg i gang med å jobbe med dette diktet tenkte jeg at man kan ta hvilke som helst 14 linjer fra Dantes komedie, og de vil være bedre enn dette diktet. Men jeg ser det er ikke så enkelt. Riktignok bruker Dante kjente og klassiske virkemidler som allerede den gang var velbrukt, men det er mildt og vakkert uttrykk, og diktet har en merkelig evne til å vokse ved flere gangers lesninger. Det samme gjelder Dantes øvrige diktning, utenom Divina Commedia. Mot Divina Commedia kommer det meste til kort, det kommuniserer på så mange nivåer og er så formfullendt og suverent gjort at det savner sidestykke, men disse kjærlighetsdiktene fra Vita Nuova og andre steder er ikke bare «mindre arbeider» som det flere steder blir omtalt som (Dante kalte selv Vita Nuova for «den lille boken min» (libelio). Det vil si, det er kanskje mindre arbeider – men kun for en gigant som Dante.

Eller som man vil formulere det her på bloggen: Det er helt greit dikt.

Min gjendiktning

Gjendiktningen er forsøkt lagt til februar 2017, da jeg hadde en mild oppussing av denne posten i forbindelse med arbeidet med et annet av Dantes dikt fra samme uoffisielle samling. Tilfeldigvis har jeg der samme rim i linjene 1 – 4 – 5 – 8, litt uheldig.

I øynene bærer min kvinne det kjære

I øynene bærer min kvinne det kjære
For hun gjør mildt det hun betrakter
Der hun passerer snur man seg atter
Den hun hilser får skjelvende hjerte

Så man senker sitt ansikt, blekt vil det være
Og sukker til hver av sine tåpelige fakter:
Sinne og overmot må til andre trakter.
Hjelp meg, kvinner, å gjøre henne ære.

Hver sødme, hver ydmyk tanke milde
født i hjertet til den som hører hun tale,
han som først ser henne, hvor han er priset!

Den som hun smiler til om aldri så lite
Kan ikke beskrive og vil huske det gale
Det er et nytt mirakel, hende ville.

ES2017

Mezzanotte, av Giovanni Pascoli

Det er 5 søndager i november, og da blir det som vanlig et ekstra dikt fra Italia. Jeg kommer ikke til å opprettholde samme produktivitet til neste år, så dette kan være det siste italienske diktet jeg poster på en stund.

Dikteren er Giovanni Pascoli (1855 – 1912), født i byen som den gang het San Mauro di Romagna, nå heter San Mauro Pascoli etter dikteren. Mange av diktene jeg har postet i november har vært nokså dystre, i alle fall de jeg har postet om søndagene, og fra Giovannia Pascoli skulle det heller ikke være noe problem å finne et dystert dikt. Han hadde en tragisk oppvekst, født inn i en rik familie, men faren ble myrdet, og moren og flere av hans søsken døde også tidlig. Det førte også til økonomisk nedgang og fattigdom for de gjenværende i familien.

De som vil se et av hans dystre dikt kan sjekke opp Convivio på en av de mange lenkene man får ved å søke på Google. Jeg legger ikke lenke her, for lenkene jeg fant virket ikke særlig stabile, og jeg vil gjerne slippe arbeidet å måtte gå gjennom gamle poster for å rette opp i lenker som ikke lenger virker. Convivio betyr gjestebud, men dette gjestebudet er ikke særlig lystig, og det er direkte vondt å lese hvordan diktet oppfordrer leseren som er deltaker ved dette livets gjestebud, som det er, til å trå ut i natten og svarte jorden helt til sist, alene. Det er en sterk ensomhet som her blir uttrykt.

Diktet har imidlertid en ganske komplisert italiensk, og jeg tenkte jeg derfor for en gangs skyld kunne innse min begrensning, og velge et lettere dikt på et av de språkene jeg kan nokså dårlig. Diktet heter Mezzanotte, som betyr midnatt, og er et eksempel på en stilretning man kanskje ikke så lett forbinder med tekster, nemlig impresjonismen. De fleste noenlunde oppegående og kunstinteresserte vil ha en ganske klar formening om hva impresjonismen vil si i malerkunsten, og de som følger litt med vil også se for seg noen av bildene til Monet i hodet, for eksempel de 14 og flere ulike bildene av Paris og Seinen i ulikt lys. Det er lett å skjønne impresjonismen i malerkunsten. Det er ikke hva som er, men hvilket inntrykk det gir maleren skal skildre. Dette er også en tidlig modernistisk og subjektiv stilretning.

Men hva vil impresjonismen si i tekster? I Norge har vi knapt noen impresjonistiske forfattere, og i alle fall ingen impresjonistiske poeter, mens man i Danmark hadde Herman Bang som var innom retningen, uten at han i dag blir lest av andre enn helt spesielt interesserte her i Norge. Italia hadde også noen, deriblant Giovanni Pascoli, og diktet Mezaznotte er et av dem jeg mener klart benytter seg av teknikken.

Mezzanotte

Otto… nove… anche un tocco: e lenta scorre
l’ora; ed un altro… un altro. Uggiola un cane.
Un chiù singhiozza da non so qual torre.

È mezzanotte. Un doppio suon di pesta
s’ode, che passa. C’è per vie lontane
un rotolìo di carri che s’arresta

di colpo. Tutto è chiuso, senza forme,
senza colori, senza vita. Brilla,
sola nel mezzo alla città che dorme,
una finestra, come una pupilla

aperta. Uomo che vegli nella stanza
illuminata, chi ti fa vegliare?
dolore antico o giovine speranza?

(Myricae, Il giorno dei morti – 1891)

Min oversettelse

Åtte… ni… også et anslag: og langsomt løper
tiden; og en annen… en annen. Det uler en hund.
En innhegning hulker fra jeg vet ikke hvilket tårn.

Det er midnatt. En dobbel lyd av spor
høres, som passerer. Det er for fjerne veier
en rulling av vogner som stanser

av slaget. Alt er stengt, uten former,
uten farger, uten liv. Stråler,
alene i midten av byen som sover,
et vindu, som en pupill

åpen. Mennesket som våker i rommet
opplyst, hvem får deg til å våke?
alderdommens smerte eller ungdommens håp?

Kommentar til oversettelsen

Tocco kan bety «berøre» eller – som her – «anslag». Det er klokken som går, og så slår. Uggiolare betyr å ule . Singhiozzare betyr «å hikke» eller «å hulke». Jeg antar at chiù har noe med chiudere å gjøre, det betyr «å lukke», mer italienskkyndige enn jeg må gjerne rettlede meg her. Det kan også ha noe å gjøre med chiusa, som ordboken oversetter med «sluse, demining; bergpass, innhegning». Uansett tolker jeg verselinjen slik at det er noe som ikke er levende som hulker i natten.

Pesta betyr «spor» eller «far», s’ode er italiensk sammenslåing av si ode, der si er refleksivpronomenet eller passivform og ode er uregelrett presens 3. person av udire = «å høre, lytte».Rotolio står ikke oppført i ordboken, men kan vøre beslektet med rotolare = «å rulle (sammen)» eller rotolo = «rull (tøy, papir, penge o. l)».

Colpo blir i kunnskapsforlagets blå ordbok oversatt med «slag, treff, skudd, støt, hogg; kupp; slagtilfelle». Brilla er presens 3. person av brillare, som betyr «å stråle, utmerke seg».

Det er ikke klart om aperta (= åpen) viser til pupilla (= pupill) eller finestra (= vindu), siden begge er hunnkjønn. Siden det ikke er komma etter pupilla, må vi anta det viser til «pupillen», og vi må ha hannkjønnsform på norsk. Illuminata betyr «opplyst», og på italiensk som på norsk er det åpent for to betydninger, den direkte at lyset er på i rommet, den overførte at mennesket som står og ser er opplyst (av viten). Vegliare betyr «våke; holde vakt, arbeide om natten». Chi ti fa veggliare

Kommentar til diktet

Dette diktet er et utmerket eksempel på et tidlig modernistisk dikt. Motivet er hentet fra byen, det er tekniske ting og ikke levende ting som gir inntrykkene. Formen er modernistisk, og det sier jeg selv om diktet rimer aldri så mye og er aldri så strengt oppbygd. Italiensk er nå en gang kanskje verdens letteste språk å rime med, og vi skal ikke bruke det mot dem når de skriver modernistiske dikt. I tradisjonelle dikt stopper setningen og meningen i hver verselinje, eller i hver tydelig atskilte periode eller sammenhengende verselinjer. Her ser det ut som om setningen stopper, og vi har en klar mening, bare for å få denne brutt av et ord i neste linje som egentlig hører til i linjen ovenfor. Det gjelder til og med fra en strofe til en annen.

Diktet er også svært subjektivt. Det er en person som sanser og observerer.

Det impresjonistiske ligger i at det er sanseinntrykkene til personen som observerer som blir skrevet. De trenger ikke være tydelig å oppfatte for andre.

Diktet slutter med et tungt spørsmål, som kanskje har et alvor sanne modernister ikke ville sette frem på den måten. Det er debutsamlingen til Pascoli, og dette var tanker han selv slet med. Skulle man være optimistisk med tanke på fremtiden, eller er det syndene fra fortiden som henger igjen og gir smerte.

 

Ytterligere kommentarer

Diktet er første dikt i en samling på 11 under tittelen Finestra Illumenta. De andre 11 diktene er

01 – Mezzanotte 02 – Un gatto nero 03 – Dopo?
04 – Un rumore 05 – Povero dono 06 – Un rondinotto
07 – Sogno d’ ombra 08 – Mistero 09 – Vagito

Hele samlingen Myricae fra 1891 finner dere (på italiensk) her .