Why do I love You, Sir?, av Emily Dickinson

Jeg er begeistret for kvinnelige poeter som våre egne Gunvor Hofmo, Inger Hagerup og Haldis Moren Vesaas, svenskenes Edith Södergan er jeg stor fan, russernes Anna Akhmatova og Maria Tsvetavnova leser jeg med stor glede og følsomhet. Blant de engelskspråklige kvinnelige poetene har jeg postet et og annet dikt av V. MacVincent, men jeg har så langt styrt unna moren til dem alle, Emily Dickinson. Hun er giganten alle kvinnelige poeter og mange kvinnelige forfattere refererer til, hun er den første og kanskje den største, og i dag skal jeg omsider få postet et dikt av henne.

En kort biografi vil kanskje være på sin plass, siden det er første gang jeg poster et dikt av henne. Her går jeg dog ut i et farlig område, mange kan svært mye om Dickinson, jeg kan bare litt, så når jeg forsøker meg kortfattet kan det fort være jeg trår feil, og skriver noe misvisende. Hun er i alle fall en fascinerende skikkelse, der tror jeg at jeg er på trygg grunn, født i 1830, død i 1886, hele sitt liv bodde hun i den lille byen Amherst, Massachussets, et veldig anonymt liv. Hun var en ivrig brevskriver, og det var i brevene hennes diktene hennes var kjent innen den lille kretsen hun levde i, og skrev til. Det var først etter at hun døde omfanget av hennes arbeider ble kjent, med oppmot 2000 ukjente og uutgitte dikt, bare en bagatellmessig del hadde vært trykket offentlig.

Hun skriver mye om kjærlighet, og om å elske, men hun giftet seg selv aldri, og hennes kjærlighetsforhold, forelsker og seksuelle liv er omdiskutert, etter hva jeg har fått med meg. Men som så mange som ikke opplever kjærligheten fullt og helt fysisk, er hun i stand til å gi veldig sterkt uttrykk for den i tekst, noe dette diktet er et eksempel på.

‘Why do I love’ You, Sir?

Because —
The Wind does not require the Grass
To answer — Wherefore when He pass
She cannot keep Her place.

Because He knows — and
Do not You —
And We know not —
Enough for Us
The Wisdom it be so —

The Lightning — never asked an Eye
Wherefore it shut — when He was by —
Because He knows it cannot speak —
And reasons not contained —
— Of Talk —
There be — preferred by Daintier Folk —

The Sunrise — Sire — compelleth Me —
Because He’s Sunrise — and I see —
Therefore — Then —
I love Thee —

Gjennomgang av språk, form og innhold

Jeg tror jeg lar være å oversette dete diktet, men nøyer meg med å gå gjennom det og sette opp en gloseliste. Jeg regner med at de fleste med engelskkunnskaper nok til å være interessert i engelske dikt, også har kunnskapene til å skjønne ordene i diktet, og hva som står der.

Diktet består av fire strofer i variende lengde, og med rimelig frie rytmer og rim, ganske oppsiktsvekkende på den tiden. Det er rim i diktet, men ikke noe fast mønster i hvor rimene kommer, ikke sånn at man som leser kan forvente hvor rimene er.

Hver strofe gjør en sammenligning med et naturfenomen som svar på spørsmålet Why do I love (hvorfor elsker jeg), med oppfølgingen You, Sir (deg, Sir). Det er frivillig uklart om you Sir hører til spørsmålet, eller om det er lagt til etterpå. Dickinson hadde flere versjoner av diktene sine, de finnes ikke i noen endelig versjon, godkjent av henne, så for mange av diktene er det ikke selvsagt hvilken versjon som skal legges til grunn. Jeg vet ikke om tegnsettingen i tittelen er Dickinsons egen, om det var sånn hun ville ha det, men det er jo litt spesielt med hermetegn rundt «why do I love», og så komma etter you. Det er uoversettelig til norsk, som skiller mellom du (subjekt) og deg (objekt), men på engelsk som har you for begge går det med en betydning: hvorfor elsker jeg? du, sir, eller enda klarere: hvorfor jeg elsker? du, Sir? Så denne dirrende ambivalensen må med gjennom hele omtalen av diktet, det er svar på et spørsmål «hvorfor jeg elsker» eller «hvorfor jeg elsker deg».

Når dette er sagt, så har diktet en he (han) og en she (hun) som går igjen, slik at det blir veldig nærliggende at det er en deg (you) hun snakker til, og denne deg (you) er den hun elsker. Først blir han sammenlignet med vinden som går gjennom gresset, og der gresset ikke blir avkrevd noe svar for hvorfor det da ikke kan holde seg stille. Strofe 2 skiller seg ut med ikke å inneholde en sammenligning, men en forklaring på hvorfor gresset ikke blir avkrevd noe svar. Det er fordi han vet det må være slik, og han er vinden. Siden Dickinson bruker han som referende pronomen for vinden, uvant både på norsk bokmål og på engelsk, så blir det nærliggende at vinden er han – mannen, som forårsaker bevegelsene i henne – kvinnen. Resten av strofen er frivillig ambivalent, der poeten spør Do not You (gjør ikke du)/ and we know not (vi vet ikke)/ Enough for us (Nok for oss)/ The wisdom it be so (visdommen det er slik). Først er det at vinden vet det må være slik, og spørsmål om ikke du-personen jeg-personen i diktet henvender seg til, også vet. Deretter er det vi vet ikke, før det blir sagt det er nok for oss, denne visdommen at det er slik. Det er en overgang der fra å vite til ikke å vite, som er litt spesiell. Men strofen slår også fast at det er nok å vite, at det er visdom det er som det er. Gresset må bevege seg når vinden passerer, den samme bevegelsen er i henne, kvinnen, når han, mannen, passerer.

Strofe 3 gjør sammenligning med lynet, og at ingen avkrever svar av øyet hvorfor det reagerer når lynet slår ned i nærheten. Også denne strofen er frivillig uklar, med wherefore i linje 2 som kan bety både «hvor-for» og «hvor-foran», og videre at enkelte versjoner av diktet jeg har sett på nettet, har struck («slå (ned)») i stedet for shut (lukke) i linje 2, det vil si verbet vanligvis brukt om lynet når det slår ned (the lightning struck), i stedet for verbet vanligvis brukt om øyet når det blunker (shut an eye). I likhet med vinden som vet gresset må bevege seg, så vet også lynet at han har slik en virkning, at øyet må lukkes. Også her er pronomenet han, og ikke det, slik at det blir forsterket at det er mannen som har denne virkningen på kvinnen som elsker ham, og videre at mannen ikke skulle kreve noen forklaring på hvorfor det er slik. Den slags forklaringer er bare ønsket av tilgjorte folk (dantier folk), et uttrykk brukt nedlatende, og med flere betydninger enn bare tilgjort. Og snakk kan ikke inneholde denne forklaringen, som det står i linjene 4 og 5 i strofen.

Til slutt er det den mektige sistestrofen, den korteste på fire linjer, der det også er det mektigste naturfenomenet som blir brukt, soloppgangen. Den har en sterk virkning på meg (me), nå er det ikke lenger gresset og øyet, nå er det hele meg, og virkningen blir lagt i det litt mangetydige verbet compel (tvinge, avtvinge). Så man kan si at soloppgangen avkrever en virkning på jeg-personen som sier frem diktet, og som svarer på spørsmålet hvorfor hun elsker. At også han, mannen, er soloppgangen for henne, blir elegant gjort med på ny å bruke pronomenet han om soloppgangen: he is sunrise. Det fungerer både på nivået at han, eller det, er soloppgangen som compelleth me i linje 1, og med at det er han, mannen hun elsker, som er soloppgangen, og som også compelleth me. Jeg-personen mister så søtt språket, slik forelskede mennesker gjør stilt overfor den de er forelsket i, alt går helt i ball, og hun sier bare Therefore — Then– (Derfor — Såå—), fulgt av I love thee, jeg elsker deg. Her er det ikke lenger noen ambivalens om hun elsker generelt, eller om hun elsker han hun snakker til, slik tegnsettingen i tittelen og i første linje i første strofe i selve diktet kanskje indikerer. Her elsker hun mannen hun snakker til.

Alt som står i diktet blir også en utmerket forklaring på hvorfor det må være slik, en forklaring som også inneholder en påstand og en mening om at dette skal ikke forklares og kan ikke forklares, det er bare slik, og det er veldig mektig. Enhver forelsket person, skulle vel være enig?

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, som bruker Kunnskapsforlagets blå ordbok.

contain 1. inneholde, holde 2. romme, ha som kapasitet 3. omfatte, inneholde, innbefatte 4. (om tall) være delelig med 5. (geometri) begrense 6. beherske, tøyle, holde, holde tilbake, styre 7. (militærvesen) binde, oppholde (en fiendtlig styrke) 8. tilsvare
dainty 1. lekker, raffinert, elegant, fin, utsøkt 2. skjør, gebrekkelig, sped 3. affektert, tilgjort 4. kresen, kritisk
compelleth -> compel 1. tvinge, drive 2. fremtvinge, avtvinge, få frem

Kommentar til diktet (og til forfatteren)

Jeg vet at Dickinson diskuterte diktene sine med enkelte av dem hun korresponderte med, og det er årsaken til at jeg henger meg sånn opp i tegnsettingen i tittelen og de ulike versjonene av struck og shut i tredje strofes andre linje. Kanskje er dette sånn hun ikke helt har klart å bestemme seg, og har diskutert og foreslått, og funnet frem hvilken virkning det har om hun velger det ene ordet, eller det andre?

Emily Dickinson er som jeg skrev i innledningen en fascinerende skikkelse. Hun var tilbaketrukket, eksentrisk og fremmed i samtiden, men hun har virkelig, virkelig truffet tidsånden for ettertiden. Hun er en kvinnelig poet, veldig tidlig, og hun er en kvinnelig poet som på mange måter overgår sine mannlige kolleger fra samme tid, og sted. Der resten av verdens litterære skribenter hang igjen i romantikkens store følelser og patos, dens bundede former og ordnete verden, skriver Dickinson prøvende og modernistisk. Ordene, og ikke formen, blir viktig. Hun bryter reglene, og det på en måte som resten av verden flere tiår senere mener er den riktige. Slik blir hun et eksempel å hente frem, som en kvinne som viser vei, både for senere kvinnelige poeter, og for alle poeter.

Hun skriver også som kvinne, men allment, slik så mange kvinnelige forfattere vel er blitt kritisert for ikke å gjøre. Det blir sagt, kanskje litt nedlatende, at kvinnelige forfattere skriver om å være kvinner, mannlige skriver om å være mennesker. Det Dickinson skriver, særlig i dette diktet, er allment. Samtidig trer hun frem, både med sitt liv og sin diktning, som eksempel på en kvinne som kan finne et meningsfylt liv, uten å måtte gjøre det med å finne mann og barn. Hun er, eller er blitt gjort til, en sterk kvinne, egnet til å oppfylle vår tids ideal. Også i dette diktet er det en selvbevisst kvinne som snakker, med sin egen fornuft, og som eget subjekt, ikke på noen måte underlagt mannen, selv om hun er selvsikker nok til å innrømme at han gjør denne virkningen på henne. Det er nesten som om hun blir fornærmet over spørsmålet, og finner det overflødig. At hun må forklare noe så selvsagt.

I lesing og skriving om dikt liker vi som befatter oss med den slags, å se hvordan et ord eller en sammenligning utvikler seg strofe for strofe gjennom diktet. Her er det først et rent naturobjekt, gresset, så er det en del av et menneske, øyet, og så er det til slutt hele mennesket, meg. Effekten det gjør er først å skape litt bevegelse, som vinden gjør når den passerer, elegant fungerer det også når den forelskede ser den hun eller han er forelsket i, passere, det skaper også bevegelse, det kan ikke gå ubemerket. Siden er det lynet som slår ned, noe som er mye kraftigere, og da må øyet blunke eller reagere, lukke seg, slik kanskje den forelskedes øye må ned når den hun eller han vil ha, gjør noe ekstraordinært i nærheten, slår til. Det har en virkning. Til sist er det altså soloppgangen, et av de sterkeste naturfenomener synlig fra jorden, en ny dag, planeten våkner til liv, og alt blir stilt i et nydelig, skrått lys. Det er klart den har en virkning på alle som ser, og sånn har den hun elsker virkning på den forelskede kvinnen som snakker i diktet, her er ikke noe spørsmål om hvorfor.

Diktet er tilsynelatende skrevet veldig fritt, 5, 5, 6 og 4 linjer i hver strofe, rim spredd utover, mange innskudd, og forklaringer. Det er et dikt som nesten ikke gir seg ut for å være et dikt, men til bare å være et reelt svar på spørsmålet. Det har også tenkepauser, med tankestreker, etter because i linje 2, strofe 1, der jeg-personen virkelig ser ut til å tenke over hvorfor hun elsker, og så kommer opp med dette med vinden og gresset, siden alt det andre. Linjene fra The wind does not (..) til (..) cannot keep her place, passer til å leses fort, som om her har hun tenkt ut forklaringen. Her er det også noen rim, Grass – pass, og bokstavrim, pass – place.

Strofe 2 skiller seg ut med ikke å ha noen sammenligning, men bare en refleksjon om hvorfor det er slik, at vinden ikke krever noe svar av gresset, og den elskede ikke skulle kreve noe svar av den elskende. Strofen skiller seg også ut med å være den minst poetiske, ikke noen rim, og med mange og brå brudd. Det er dog en ganske markant rytme i strofen, den leses lett, om enn hjernen kanskje ikke like lett henger med i hva det skal bety. Det spiller ikke så stor rolle, for det ender opp i de to siste linjene, som kan leses sterkt og tydelig, og etter en pause, enough for us/ The Wisdom it be so. Det er den siste linjen som er viktig, og den nest siste som er viktig for å understreke at dette er det viktige å ta med seg herfra. De tre første, og smått forvirrede, linjene, er bare å ta med seg og glemme på veien.

Tredje strofe har et rim med (an) Eye(was) bye, i begynnelsen, og et halvrim med talk – folk til slutt, men rimene er på ingen måte bærende i strukturen, vil jeg si. Man kan også si det er slektskap mellom i-lydene i he – speak – reason – (there) be nedover i strofen, uten at heller dette skal tillegges så veldig stor vekt. Dette er også en strofe der den poetiske jeg-personen famler litt, og liksom ikke får det helt til å gi noen forklaring på spørsmålet, liksom er overrumplet av det. Lynet vet at øyet ikke kan snakke, og – kommer jeg-personen liksom på – årsakene er ikke rommet (conatined) av snakk (of talk), så selv om øyet kunne snakke, så kunne det likevel ikke forklare seg. Den slags er det også bare affekterte, tilgjorte folk, som ønsker.

Det er ladet opp til siste strofe, der alt smeller på plass. Her er det bokstavrim og fullrim i skjønn forening. Bokstavrimene er Sunrise – Sire – Sunrise, veldig passende med at hansir, er soloppgangen, of rimene Me – See – Thee, meg – ser – deg. Verbet ser passer både til å se soloppgangen, og se ham, og til å se forklaringen på spørsmålet, hvorfor hun elsker, forklaringen er jo at det ikke er noen forklaring, jeg ser – derfor – jeg elsker deg. Den tredje linjen i strofen henter opp nølingen og refleksjonene fra tidligere i diktet, samtidig som det illustrerer den forelskedes forvirring i møte med den elskede, men det legger også opp til den strålende finalen: I love thee.

Det smeller på plass.

Første og siste linje i diktet er i flott balanse, det samme er andre og nest siste, Why I love you – I love thee, Because – Therefore – then -, spørsmålet har fått sitt svar. Og svaret er at jeg elsker deg fordi jeg elsker deg, all ytterligere forklaring er overflødig. Som å spørre gresset hvorfor det beveger seg i vinden, øyet reagerer på vinden, soloppgangen har virkning på oss, hun elsker ham, jeg elsker deg.

 

Min gjendiktning

Som vanlig har jeg stokket om og trikset litt, for å få en gjendiktning som kan fungere som og brukes som et dikt på norsk. Originalen har store bokstaver strødd omkring på utvalgte steder, substantiv og perosnlige pronomen, jeg beholder dem i de personlige pronomene. I første strofe synes jeg det er viktigere at meningen blir enkel og klar, enn at rimene faller på samme plass som i originalen. I tredje strofe er en ulovlig form av verbet, lukkets, det riktige lukkedes ble i overkant poetisk i et dikt som vel forsøker å fjerne seg litt fra poesien, og det vanlige lukket seg legger til et ord som ikke finnes i originalen, og som min poetiske følsomhet bare ikke kan klare å ha med. Så sånn er det, en gjendiktning er aldri perfekt, og aldri heller i nærheten. Det meste man kan oppnå med den, er å skape litt interesse slik at leseren kan sette seg ordentlig inn i originalen.

‘Hvorfor elsker jeg’ Deg, Sir?

‘Hvorfor jeg elsker’ Deg, Sir?
Fordi —
Vinden forlanger ikke av gresset
Å svare — Hvorfor Hun ikke kan holde seg på plass
Når Han passerer.

Fordi Han vet — og
Gjør ikke Du —
Og Vi vet ikke —-
Nok for Oss
Visdommen at det er så —

Lynet — spurte aldri et Øye
Hvorfor det lukkets — Når Han var nær
Fordi Han vet det kan ikke snakke —
Og årsaker ikke få plass —
— I snakk —
Som foretrukket av mer tilgjorte folk —

Soloppgangen — Sir — har en virkning på meg —
Fordi han er soloppgang — ser jeg —
Derfor —Så —
Jeg elsker deg —

ES2017

Advertisements

Spring, av Edna St. Vincent Millay

I dag er det en skikkelig møkka vårdag her på Ganddal hvor vi bor. Regnet kommer ned som snø og som sludd, det er kaldt og surt, noen få plussgrader, og vind. Våren som prøvde seg så kort, så kort noen få dager forleden, ser ut til å ha gitt opp. Det er vinteren som styrer det hele. Trærne ser fornuftige ut, der de ennå står nakne og uten blader.

På dager som dette føles det riktig å hente frem et vårdikt av Edna St. Vincent Millay. Henne har jeg postet dikt av før, Lament (Klage), som virker å være et passende navn for det diktet. Spring (Vår) er kanskje ikke et like passende navn på dagens dikt, det gir i alle fall ikke de passende assosisasjoner. Om ikke vårdagen er som denne.

Spring

To what purpose, April, do you return again?
Beauty is not enough.
You can no longer quiet me with the redness
Of little leaves opening stickily.
I know what I know.
The sun is hot on my neck as I observe
The spikes of the crocus.
The smell of the earth is good.
It is apparent that there is no death.
But what does that signify?
Not only under ground are the brains of men
Eaten by maggots.
Life in itself
Is nothing,
An empty cup, a flight of uncarpeted stairs.
It is not enough that yearly, down this hill,
April
Comes like an idiot, babbling and strewing flowers.
fra Second April, 1921

Min oversettelse

Vår

Til hvilken hensikt, April, vender du tilbake igjen?
Skjønnhet er ikke nok.
Du kan ikke lenger berolige meg med rødheten
Av små blad som åpner seg klebrig.
Jeg vet hva jeg vet.
Solen er varm i nakken i det jeg ser
Taggene på krokusen.
Lukten av jorden er god.
Det synes som det ikke er noen død.
Men hva betyr det?
Ikke bare under jorden er hjernene til menn
Spist av makk.
Livet i seg seg selv
Er ingenting,
En tom kopp, en vandring i trapper uten tepper.
Det er ikke nok at årlig, ned denne bakken,
April
Kommer som en idiot, babler og strør ut blomster.

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversettelsen er ikke gjennomarbeidet.

Krokus har ikke tagger, og de har ikke aks, så jeg er usikker på hva spike of the crocus skal oversettes med. Vendingen It is apparent that there is no death er også en liten utfordring. Maggot og eaten by maggot om døde mennesker, er et uttrykk Shakespeare brukte så ofte, at det er vanskelig å lese det uten å tenke på ham. Ordet uncarpeted er som man ser satt sammen av un- og -carpeted, Oxford dictonary har ordet som oppslagsord, (of a floor) not covered with a carpet. Tilsvarende på norsk, «uteppet», eller i flertall «uteppede», kan kanskje brukes og vil nok forstås, men er såpass uvanlig at lesingen vil stoppe opp. Jeg omskriver med «trapper uten tepper».

Gloseliste

Glosene er slått opp på ordnett.no.

stickily 1. klebrig, klissen, klissete 2. (om vær)varm og fuktig, lummer, klam 3. besværlig, vanskelig, treg, som går trått 4. (om person) uvillig, umedgjørlig, vanskelig, avvisende 5. nøyeregnende, pirkete, kresen 6. søtladen, svært sentimental 7. (IT) fast
spike 1. (av metall) pigg, spiss, tagg 2 nagle, spiker, skinnespiker 3. (botanikk) aks 4. (hverdagslig) forklaring: høykirkelig eller doktrinær anglokatolikk 5. (zoologi) spiss (på hjortetakk) 6. (slang) nål, sprøytespiss 7. (medisin) spisspotensial 8. (zoologi) pir, ung makrell 9. (IT, telekommunikasjon) transient (kortvarig spenningspuls) 10  (golf) pigg
maggot 1. larve, åme, mark (i mat) 2. (foreldet) fiks idé, innfall, lune, nykke
strew 1. strø (ut), bestrø 2. overstrø, dekke

Kommentar til diktet

Edna St. Vincent Millay (1892 – 1950) er ei dame som burde vært en dame for vår tid. Hun var en dame av opprør og protest, vokst opp med skilte foreldre, 12 år gammel var hun da hun sammen med sine to søstre flyttet rundt fra sted til sted, med det som nå var en alenemor. Hun vokste opp i fattigdom. Hun var vant med å si sin mening fritt og utemmet, og kom slik på kant med autoritetene, på skolen og andre steder. Hun begynte tidlig å skrive poesi, og utmerket seg, på amerikansk vis, ved å vinne og hevde seg i forskjellige konkurranser, poesikonkurranser. Hun var seksuelt sammen med flere jenter, og levde siden som åpent bifil. Alt er sånt som blir satt pris på i dag, fattigjenta fra den vanskelige bakgrunnen, som insisterer på sin frihet til å velge å leve sitt eget liv.

Mange av diktene hennes er ganske bitre, ganske stivnede i en sorg og vondhet det ikke er en kamp mot. Det passer også til vår tid, vil jeg si, disse diktene er nådeløst ærlige. Hun skriver ikke om en lykke som ikke er der.

Her, i dette diktet, som Millay gir ut da hun er 29 år gammel, er det vårmåneden april som ikke har noen gode løfter å gi. Jeg skal videre i kommentaren holde meg unna all biografisk lesning, ikke holde det opp mot kjærlighetslivet hennes, eller verdenssituasjonen, med en nylig avsluttet verdenskrig og vanskelige tider for mange. Her er det bare ordene og diktet, som skal leses. De som vil finne en bestemt årsak til at ordene er som de er, kan finne det i sine egne liv, og i verdenssituasjonen som de nå oppfatter den.

Diktet er tilsynelatende skrevet i fri form, alt i en strofe, og uten fast rytme og rim. Det er imidlertid en viss inndeling, et par signifikante linjer som deler diktet opp. Den første er I know what I know (Jeg vet hva jeg vet) i linje 5, den andre spørsmålet But what does that signify? (Men hva betyr det?) i linje 10. Før hver av disse bruddene er det fire linjer som er nesten som vers.

To what purpose, April, do you return again?
Beauty is not enough.
You can no longer quiet me with the redness
Of little leaves opening stickily.
The sun is hot on my neck as I observe
The spikes of the crocus.
The smell of the earth is good.
It is apparent that there is no death.

Resten av diktet har ikke slike bruddlinjer med kommentarer. I stedet fortsetter setningen som innledes fra linje 13, med Life in itself/ is nothing (Livet i seg selv/ er ingenting). Rytmen som er etablert i første halvdel av diktet, gjør kanskje at man venter en ny forfatterkommentar, et nytt spørsmål. Det oppstår en effekt når denne ikke kommer, for meg er det nesten som diktet trår ut i det ukjente, som om alt flyter ut, effekten er enklere å føle enn å forklare. Som vanlig kan linje 15, An empty cup, a flight of uncarpeted stairs (En tom kopp, en vandring i trapper uten tepper), også leses isolert, som å være bare en observasjon, bare et utsagn. Det er et triks modernistene brukte ofte, i Norge sikkert mest kjent i Obstfelders berømte En vanndråpe i Jeg ser. Det er denne linjen som kommer på plassen forfatterkommentaren skulle vært.

Og akkurat i det strukturen er i ferd med å flyte ut, og man som leser ikke vet hva man skal forvente, så setter Millay inn diktets eneste rim, og dens korteste linje It is not enough that yearly, down this hill,/ April (Er det ikke nok at årlig ned denne bakken/ april). Det er ikke bare rim, det er også vakkert med lydene, slik tradisjonelle april-dikt pleier å være.

Not only under ground are the brains of men
Eaten by maggots.
Life in itself
Is nothing,
An empty cup, a flight of uncarpeted stairs.
It is not enough that yearly, down this hill,
April
Comes like an idiot, babbling and strewing flowers.

På vei…

Min gjendiktning

Det er kanskje ikke så stor hensikt i å gjendikte et dikt som dette, men jeg gjør det likevel, mest som en øvelse for meg selv om jeg klarer å få med det jeg mener er diktets viktige virkemidler.

Spring

I hvilken hensikt, April, kommer du igjen?
Skjønnhet er ikke nok.
Du kan ikke lenger roe meg med det røde
I små blad som klebrig åpner seg.
Jeg vet hva jeg vet.
Solen er varm i nakken i det jeg ser
Taggene på krokusen.
Lukten av jorden er god.
Det synes som det ikke er noen død.
Men hva betyr det?
Ikke bare under jorden blir menns hjerner
Spist av makk.
Livet i seg seg selv
Er ingenting,
En tom kopp, en vandring i teppeløse trapper.
Det er ikke nok at årlig, nedover denne bakken vil
April
Komme som en idiot, bablende og strø ut blomster.

The glass of water, av Wallace Stevens

Det er allerede blitt 2017, nå når jeg skriver dette. Jeg har i snart ett år drevet og postet manglende innlegg, for å få kalendersystemet mitt til å gå opp. Det første året bloggen var aktiv, 2009, er det en post for hver dag. Siden skal jeg ha postet et innlegg for hver ukedag i en måned, et dikt en mandag, et dikt en tirsdag, et dikt for hver dag. Ukedagene er det mine egne dikt som postes, i helgene er det dikt fra verdenslitteraturen. Lørdag er dagen for Shakespeares sonetter, nå som det er blitt 2017, nærmer jeg meg å få postet dem alle sammen, om enn i innlegg ennå av varierende kvalitet. Søndager er det dikt fra språkområdene jeg kjenner, norsk og skandinavisk, engelsk, russisk, tysk og litt italiensk. For året 2013 manglet et engelsk dikt for oktober, og et italiensk dikt for november. Det engelske diktet kommer her, The glass of Water, av Wallace Stevence.

Mellomkrigstiden er en interessant tid. Naturvitenskapen gjorde enorme fremskritt, en ny verden åpnet seg, og poetene forsøkte på en måte å henge med. Ennå var det slik de følte seg kanskje litt overlegne naturviterne, ettersom de hadde evnen til å undre seg, mens vitenskapsmennene bare gjorde sine nøkterne observasjoner. I alle fall er det slik hos Wallace Stevens, at det alltid er undring med litt glimt i øyet, de vanskelige tingene blir brukt litt morsomt. Jeg skal skrive det ut bedre senere, nå må jeg gå, her er diktet.

THE GLASS OF WATER

That the glass would melt in heat,
That the water would freeze in cold,
Shows that this object is merely a state,
One of many, between two poles. So,
In the metaphysical, there are these poles.

Here in the centre stands the glass. Light
Is the lion that comes down to drink. There
And in that state, the glass is a pool.
Ruddy are his eyes and ruddy are his claws
When light comes down to wet his frothy jaws

And in the water winding weeds move round.
And there and in another state–the refractions,
The metaphysica, the plastic parts of poems
Crash in the mind–But, fat Jocundus, worrying
About what stands here in the centre, not the glass,

But in the centre of our lives, this time, this day,
It is a state, this spring among the politicians
Playing cards. In a village of the indigenes,
One would have still to discover. Among the dogs and dung,
One would continue to contend with one’s ideas.

Fra Parts of the world, 1942

 

Min oversettelse (og gjendiktning)

Glasset med vann

At glasset ville smelte i varme,
At glasset ville fryse i kulde,
Viser at dette objektet er bare en tilstand,
En av mange, mellom to poler. Så,
I det metafysiske, er det slike poler.

Her i sentrum står glasset. Lys
Er løven som kommer for å drikke. Der
Og i den tilstanden, er glasset et basseng.
Rødlig er øynene hans og rødlige klørne
Når lyset kommer for å væte hans kjever

I vannet beveger buktende ugress seg rundt.
Og der i en annen tilstand – brytningene,
Metafysikken, den plastiske delen av dikt
Krasjer i sinnet — Men, feite Jocundus, bekymrer seg
For hva som står her i sentum, ikke glasset,

Men i sentrum for våre liv, denne time, denne dag,
Er det en tilstand, denne våren blant politikerne
Spiller gårt. I en landsby til de innfødte,
En ville fremdeles måtte oppdage. Bland hundene og møkka,
En ville fortsette å slåss med sine ideer.

Kommentar til språket og oversettelsen

For enkle, engelske dikt som dette forsøker jeg å lage oversettelsen som en gjendiktning. De fleste interesserte vil selv se hva som står i originalen, og trenger ingen ordrett oversettelse av meg. I hvert fall ikke når vanskeligheter er forklart her, i kommentaren, og sjeldne ord er satt opp i gloselisten. Oversettelsen er ikke helt ferdig, heller, som man ser, men under arbeid.

Jeg oversetter for å få diktet til å passe. Folk som kan engelsk ser selv hvilke små endringer jeg har gjort.

I strofe 2 skriver jeg løven kommer for å drikke, ikke kommer ned (down) for å drikke. På engelsk er det ordspill og sammenheng mellom pole (pol) og pool (basseng), vanskelig å få over til norsk. Videre er det god oversetterskikk å gjenta samme ord når samme ord er brukt i originalen, slik som ruddy eyes og ruddy claws i linje 4, der. Jeg prøver å gjøre det med «rødlig», men det har kanskje ikke samme assosisasjoner og lydlige egenskaper som ruddy, og fungerer ikke like godt. Røde klør på norsk er ikke i nærheten så meningsfylt som ruddy claws på engelsk.

I strofe 3 står metaphysica som hunnkjønn, eller i sin latinske form. Det skulle jeg nok undersøke nærmere, hva det er for noe. Det må eventuelt bli ved en senere anledning. Plastikk, eller plastic, er også kjent for å være elastisk, bøyelig, tøyelig. Likeledes må jeg finne ut om Jocundus er noe spesielt, eller bare et navn.

I siste strofe er det dobbeltbetydning av state, «tilstand» og «stat». Jeg holder på tilstand, som er ordet jeg har brukt før i diktet. Kanskje er det også ordspill med spring, som også kan bety kilde (og en god del annet).

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsordene står i fet skrift.

ruddy 1. rødmusset, rødlett 2. rød, rødlig. Som adverb kan ruddy bety forbasket, forbannet (she had a ruddy good reason to beat him).

frothy 1. frådende, skummende 2. skumaktig, skummende 3. tom, innholdsløs, overfladisk, intetsigende 4.  (om klær) tynn, luftig

winding buktet, slynget, svingete

weed ugress

refraction (lys)brytning, refraksjon

indigene innfødt

contend 1. stride, kjempe, slåss 2. konkurrere, kjempe 3. argumentere, diskutere 4. anføre, hevde, påstå

Kommentar til diktet

Diktet heter the glass of water (glasset med vann), men i første strofe står det ikke nevnt noe om vann. Det er glasset som vil smelte og fryse, i varmen og kulden

Kommer…

The tyger, av William Blake

Det er en sommerpost med litt sommerlig kvalitet over dette diktet her. Jeg har ikke tid til å gjøre det helt skikkelig, men har fått pusset litt på den nå, så resultatet ikke er så altfor skammelig. Det er jo også et enkelt dikt, et engelsk allemannseie, som det er veldig lett å forstå og å finne ytterligere informasjon om, gjennom enkle søk på nettet.

Inspirasjonen til å velge dette diktet, kom av den nyeste platen til Bob Dylan, Tempest. Der er den siste sangen Roll on John, en hyllest til John Lennon. I siste verset der (i sanger snakker vi om vers, det blir litt kleint å bruke det korrekte strofer, når alle bruker vers og forstår det riktig) er det sitat fra dette diktet

Tyger, tyger, burnin' bright
I pray the Lord my soul to keep
In the forest of the night
Cover him over and let him sleep.

Hele teksten til sangen kan dere se på den beste siden for tekster og akkorder til Dylans sanger, den i regi av Eyolf Østrem, enkelt kalt Dylanchords. Jeg kan ikke få meg til annet enn å tro at Dylan her erter John Lennon litt, med å skrive liksom i hans stil, bare mye bedre, og primitivt til Dylan å være. Det er en underlig og vakker sang, som stimulerte meg til å ta en nærmere titt på det underlige og vakre diktet til den underlige poeten, William Blake. Sjekk hva som står om ham på Store norske leksikon.

I bloggens første år postet jeg diktet The fly av William Blake (1757-1827).  Denne gangen skal jeg poste hans mest kjente, The tyger.

Det er fra samlingen Songs of experience. Diktet er en respons til et annet av hans kjente dikt, The lamb, fra samlingen Songs of innocense.

The tyger

Tyger! Tyger! burning bright 
In the forests of the night, 
What immortal hand or eye 
Could frame thy fearful symmetry?

In what distant deeps or skies 
Burnt the fire of thine eyes? 
On what wings dare he aspire? 
What the hand dare sieze the fire?

And what shoulder, & what art, 
Could twist the sinews of thy heart? 
And when thy heart began to beat, 
What dread hand? & what dread feet? 

What the hammer? what the chain? 
In what furnace was thy brain? 
What the anvil? what dread grasp 
Dare its deadly terrors clasp? 

When the stars threw down their spears, 
And water’d heaven with their tears, 
Did he smile his work to see? 
Did he who made the Lamb make thee?

Tyger! Tyger! burning bright 
In the forests of the night, 
What immortal hand or eye 
Dare frame thy fearful symmetry?

Songs of experience, 1794

Min gjendiktning

Tiger! Tiger! brenner ilt
I skogene om natten stilt,
Hva slags udødelig hånd eller blikk
Kan fatte din skremmende symmetrikk?

I hva slags dyp og himler fjerne
Brant ild i dine øyne gjerne?
På hva slags vinger tør han prøve?
Hva slags hånd tør ilden røre?

Hva skulder, & hva kunst slags art,
Kan vri om senene i ditt hjerte snart?
Og når ditt hjerte begynte å slå,
Hva slags hender var det som satte det på?

Hva slags hammer? Hva slags lenke?
I hva slags smelteovn lærte du å tenke?
Hva var ambolten? hva fryktelig grep
Våget den dødelige terror tvinge ned?

Når stjernene sine spyd ned senket,
Og himmelen med deres tårer stenket,
Smilte han da han sitt verk fikk se?
Laget han virkelig lammet med?

Tiger! Tiger! brenner ilt!
I skogene om natten mildt,
Hvia slags udødelig hånd eller blikk?
Tør fatte din skrekkelige symmetrikk?

Kommentar til språket og gjendiktningen.

Jeg pleier vanligvis bare oversette meningen i diktene, og ikke være så nøye på rimene og metrikken, men med diktene til Blake gjør jeg unntak. De er så enkle at enhver med litt kjennskap til engelsk godt skjønner hva som står der, så da kan jeg heller prøve meg på en gjendiktning. Det går litt i hyrten og styrten her og der, noen av løsningene er nok mer i min ånd enn i Blakes, men det er vel akkurat det som er å gjendikte.

Frame er «ramme», selvsagt, men kan vel også her bety «å fatte». Jeg tror ikke jeg tar meg altfor store friheter med det.

Aspire betyr «strebe-» eller «trakte etter». Det er litt vanskelig å få det oversatt enkelt og greit i strofe 2.

Sinew er «sene», ofte «muskelsene». Dread er et sterkt ord, det er noe som er veldig skremmende, fælt og fryktelig,

I strofe 4 er det litt vanskeilg å avgjøre hvordan vi skal oversette what the hammer, what the chain. Furnace er «smelteovn». Anvil er «ambolt». Grasp er «grep» eller «tak», men kan også bety «fatteevne». Clasp er «spenne».

Jeg antar at det i strofe 5 er slik at stjernene kaster ned sine spyd, i respekt, og som tegn på at man overgir seg, slik det var tradisjon for i gamle tider. Man kaster ned våpnene for dem som har makten. Det er også stjernene som vætet (water’d) himmelen med tårer, slik jeg leser det.

Kommentar til diktet

Noe av det som gjør dette diktet så tiltrekkende er den veldige bruken av diftong, i tyger, bright, night, eye og delvis frame, bare for å ta første strofen. Dette lar seg ikke ta over til norsk, og med det forsvinner noe av magien og mye av kraften i diktet.

Blake tar et av de mest fryktinngytende dyrene som finnes, det størte av kattedyrene, selveste tigeren, og gir seg til å spekulere over hva slags enda mer fryktinngytende makt det er som står bak tigeren igjen. Hvor er det tigeren kommer fra? Hvem skapte den?

Så når diktet spør hva hånd eller øye (hand or eye), så er det både hånden som laget den, og øyet som så den for seg. Den guddommelige makten som skapte tigeren, må ha hatt en ide om hvordan tigeren skal se ut. Hvem er i stand til det, hvem kan vel fatte tigerens egenskaper?

Slik fortsetter det nedover strofe for strofe. Strofe to spør etter fjerne dyp og himler, noe som åpner for en uendelighet, noe ufattelig, ikke for mennesker å forstå. Og det som tente ilden i tigerens øyne, det som fikk tigeren til å se og øynene til å gløde, det er jo virkelig fjernt for vår fatteevne. Enten vi er religiøse eller ikke.

Stopping by Woods on a Snowy Evening, av Robert Frost

I dag poster jeg et mystisk dikt. Det er skrevet av Robert Frost (1874 – 1963). Av ham har jeg tidligere postet To earthward og The road not taken. Der står det også mer om forfatteren.

Stopping by woods on a snowy evening

Whose woods these are I think I know.
His house is in the village though;
He will not see me stopping here
To watch his woods fill up with snow.
My little horse must think it queer
To stop without a farmhouse near
Between the woods and frozen lake
The darkest evening of the year.
He gives his harness bells a shake
To ask if there is some mistake.
The only other sound’s the sweep
Of easy wind and downy flake.
The woods are lovely, dark and deep.
But I have promises to keep,
And miles to go before I sleep,
And miles to go before I sleep.

Min oversettelse

Hvems skog dette er tror jeg jeg vet.
Hans hus er i landsbyen dog;
Han vil ikke se meg stoppe her
For å se på hans skog fylles opp med snø.
Min lille hest må synes det er rart
Å stoppe uten at det er en bondekoje i nærheten
Mellom skogen og det frosne vann
Den mørkeste kvelden i året.
Han rister på bjellene han har på
For å spørre om her har skjedd en feil.
Den eneste øvrige lyden er sveipet
Av en lett vind og dunsnø flak.
Skogen er herlig, mørk og dyp.
Men jeg har løfter å holde,
Og mil å gå før jeg kan sove,
Og mil å gå før jeg kan sove.

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er gjort på sparket, og ennå ikke kontrollert.

Skogene woods er satt i flertall, noe vi sjelden bruker på norsk. På norsk har vi heller ikke noe skille tilsvarende det engelske forrest og woods, der sistnevnte gir assosiasjoner til noe mye større og mørkere. For oss er en skog, en skog.

Queer er på FreeDictionary oversatt med «rar, merkelig, underlig».

Hareness er seletøy, harness bells blir altså «bjellene på seletøyet».

Down betyr ikke bare «ned», men kan også bety «dun». Avledningen downy kan bey alt med samme substans og egenskaper som dun.

Kommentar til diktet

Hva er det med dette diktet? Hva er det som gjør den enkle teksten så tiltrekkende og hemmelighetsfull? Hva er det som gjør at man må lese diktet på ny og på ny, for å se om det er noe man har gått glipp av? Hva er det med disse skogene, hvor er denne rytteren på vei, og hva slags løfter er det han er så oppsatt på å holde? Hva er det som gjør at diktet har sånn virkning?

De som diktet ikke har noen virkning på, må bare legge det fra seg og gå videre med sitt. Kanskje er det de som har rett. Kanskje er dette magi uten innhold. Kanskje er det sånn at det virker å være noe der, men så er det ikke der. Det er typisk Frost. Han har alltid sånne enkle tekster, men så blir man ikke ferdig med dem allikevel.

De som vil lese mer om diktet, kan sjekke disse kommentarene på Sparknotes.

Thirteen ways of looking at a blackbird, av Wallace Stevens

Den amerikanske poeten Wallace Stevens ble født i Reading, Pennsylvania i 1879. Han utdannet seg til jurist, og tok jobb i et forsikringsselskap. Poesi begynte han ikke å skrive seriøst før han var 35 år, noen av sine beste verk skrev han etter han var 50. Slik skiller han seg ut fra de fleste andre store poeter, som debuterer unge og driftige, og kanskje når større modenhet i høy alder, men kan vise til stor produksjon og sterk poetisk vilje i ungdommen. Det er da man vil forandre verden.

Wallace Stevens hadde en litt annen tilnærming til poesien, og til det samfunnet han levde i. Han var en modernist, han godtok forandringene som hadde skjedd, og skjønte at dette betydde en ny måte å tenke på. De store idealene vil alltid bli nokså tomme, så lenge det ikke finnes noe fast punkt å orientere dem rundt. Med fallet av kristendommen og religionen som det store enhetlige samlingspunkt,ville den nye tid bli sprikende med tusen hoder og tusen tanker. Å forsøke å bruke ord til å beskrive denne nye, sprikende verden er et ganske håpløst utganspunkt. Tolkingen av ordene vil være like sprikende som tolkingen av verden var i utgangspunktet.

Når man kommer litt opp i årene er ikke tingene så viktige som de var i ungdommen. For Wallace Stevens, som hadde trygg inntekt fra advokatgjerningen sin, var ikke diktningen det aller viktigste i tilværelsen. Han kunne beskrive den i aforismer som «Penger er en form for poesi», «All poesi er eksperimentell», «Poesi må være irrasjonell» og – kanskje den beste – «Ens egen utvitenhet er ens største beholdning.» Det engelske ordet han bruker for «beholdning» er asset, det er et regnskapstekniskord som brukes om de økonomiske verdier en bedrift har i sin besittelse. For Poeten er den størse økonomiske uvitenheten kunnskapsløsheten hans. For da kan man i alle fall skrive i vei og late som man har peiling på noe.

Diktet jeg skal presentere av ham er langt, men særlig starten på det er noe av det kjekkeste jeg vet skrevet i poesi i forrige århundre. Det viser det skiftende perspektiv, mirakelet i naturen og i livet, men det forsøker ikke å gjøre det til noe mer enn hva det er. Tonen er nøktern, det er en konstatering av faktum. De 13 ulike perspektivene å se en svarttrost på er konstatering av andre faktum. Det vil si, det er faktum fra et subjekt, det er 13 ulike perspektiver fra denne poetens ståsted. Og ingen av faktaene gir seg ut for å være noe mer enn hva det er. Hele diktet kan like gjerne bare tolkes som en lek med ord, som poesi på noen måte er.

Jeg kommer til å gå gjennom diktet strofe for strofe, og anbefaler alle som er det minste glad i dikt å gjøre det samme. Jeg styrer unna de mest lærde tolkningene av diktet, jeg mener at Wallace Stevens ikke skal tolkes så avansert. Jeg vil se svarttrosten som svarttrost, for å bruke en formulering fra Dag Solstad og profilkretsen i Norge. De ville ikke gi kaffekjelen vinger, la kaffekjelen være kaffekjele. Jeg vil i så fall la svartrosten beholde vingene sine, la den forbli en svartrost. Det er likevel nok av ting å gripe fatt i.

Thirteen ways of looking at a blackbird.

I

Among twenty snowy mountains, Blant tjue snødekkede fjell
The only moving thing Det eneste som beveget seg
Was the eye of the blackbird. var svarttrostens øye.

Det er kult i det hele tatt å skrive linjer som dette og kalle det poesi. Her er ingen av poesiens vanlige kjennetegn, ingen rytme å få tak på, ingen rim, ingen poetiske vendinger. Det eneste kompliserende rent språklig er at linjen i midten om man ville blitt plassert først eller sist om man ville si setningen rent prosaisk. Detsom visuelt skiller det fra en prosatekst, er at det er satt linjeskift før linjen er skrevet ut. Vi ser også at strofen er formulert slik at linjeskiftet får betydning. For hvert skifte av linje er man på jakt etter den egentlige meningen, vi har tjue snødekkede fjell, vi har en eneste bevegelig ting, og så kommer løsningen til slutt i sistelinjen. Kontrasten er enorm. Et fjell er stort og massivt, et fjell med snø på kan være fryktinngytende, og tjue av dem er aldeles overveldende. Man lurer på hva slags stor og kraftfull ting som kan bevege seg der. Løsningen må kalles temmelig overraskende, det er ikke engang en liten fugl, det er øyet til fuglen. Og slik det er skrevet, kan man lett se det levende for seg, det lille, svarte fugleøyet som kan bevege seg rundt omkring i hodet, alltid på utkikk etter mat eller fiender, og disse tjue fjellene som står der hjelpeløst ubevegeglig i bakgrunnen. Det er det bevegelige øyet som er mirakelet. Sjelden har vel et uttrykk som det store i det små kommet mer til sin rett enn akkurat her.

II

I was of three minds, Jeg hadde tre sinn
Like a tree Som et tre
In which there are three blackbirds. Der det er tre svarttroster.

Denne andre strofen er ikke så umiddelbar lett å forstå som den første. Slik jeg tolker den, og liker den, er det ikke så mye mer enn at det er en liten ordlek, der de tre sinnene er svarttroster som kan fly av gårde.

III

The blackbird whirled in the autumn winds. Svarttrosten virvlet I høstvindene
It was a small part of the pantomime. Det var en liten del av pantomimen.

Her er pantomimen det store hele i tilværelsen, alt det som foregår. Svarttrosten er bare en liten del av det.

IV

A man and a woman En mann og en kvinne
Are one. Er ett.
A man and a woman and a blackbird En mann og en kvinne og en svarttrost
Are one. Er ett.

Denne er morsom. At mannen og kvinnen er ett blir sagt i ekteskapsinngåelser og mange vakre steder. Det er vakre ord, og det er ord som har et visst innhold. Stevens vrir imidlertid på det, og slenger inn en liten svarttrost i stedet. Man kan tolke det som om alt er en del av samme helhet, men det blir morsommere om man tolker det slik at svarttrosten blir med i ekteskapsinngåelsen. Det er en påstand, man kan si hva som helst. Det ene er like sant som det andre.

V

I do not know which to prefer,  Jeg vet ikke hva jeg foretrekker
The beauty of inflections  Skjønnheten i tonene
Or the beauty of innuendoes,  Eller skjønnheten i insinuasjonen
The blackbird whistling  Svarttrostens plystring
Or just after. Eller rett etterpå.

Denne femte strofen er en av de mest berømte. Inflections er et uttrykk som brukes blant annet i musikk og grammatikk, og har med endringer å gjøre, typisk modulasjon i musikk og bøyning i grammatikk. Innuendo er en antydning, en insinuasjon, noe som subtilt ligger i noe, men som ikke er uttalt direkte. Det er typisk å tolke de to ordene i denne strofen som at inflections er skjønnheten i det Svarttrosten synger, selve plystringen, mens innuendoes er skjønnheten i det som ikke blir sunget. Her bruker også diktet antydningens kunst, og gjør det veldig fristende for fortolkere å fylle på med nye ord. Selve strofen er jo elegant satt opp, med syngingen som plutselig stopper, og spørsmålet hva som er vakrest som henger over det. Akkurat når noe stopper opp får vi av og til en følelse av at vi gjerne skulle hørt litt mer, det var kanskje noe vi ikke fikk mer på. Vi kan også her ha den artige sammenligningen at Stevens egentlig spør hva som er vakrest, selve lesingen av diktet, eller de delene av det som kommer frem når man tenker gjennom det etterpå.

Her må vi må ha med også litt informasjon fra biologien. Svartrosten er kjent for sin vakre sang. Den har et stort register å spille på, og kan både synge egne sanger og etterligne andres.

VI

Icicles filled the long window  Istapper fylte det lange vinduet
With barbaric glass.  Med barbarisk glass
The shadow of the blackbird  Skyggen til svarttrosten
Crossed it, to and fro.  Krysset den frem og tilbake
The mood  Stemningen
Traced in the shadow  Fanget i skyggen
An indecipherable cause. Et udechiffrerbart forhold

«Å dechiffrere» gamle innskrefter vil si å tyde gamle og delvis uleselige teksttegn på papyrus, steintavler og lignende. I overført betydning betyr det bare å tyde. Akkurat denne strofen er også vanskelig å tyde. Ordene er helt konkrete. Istappene er festet på det lange vinduet, og blir glasset til det. Det er et glass som kan ha en ganske ru overflate, så om det virkelig ble brukt til vindu, så ville det også være primitivt og barbarisk. I denne viser skyggen til svarttrosten seg. Det gir en stemning som ikke lar seg tyde.

Tolkeren som har latt sin nysgjerrighet gripe av diktet vil likevel forsøke. Her er det fristende å bruke en litt lærd tolkning, som jeg ellers vil være i mot. Skyggen av svarttrosten er ikke svarttrosten selv. Det bringer tankene på Platons hulelignelse, der mennesket i hulen ikke ser annet enn skyggene av tingene. Her viser skyggene seg på en flate som heller ikke er særlig bra, det barbariske glasset til istapper. Det gjør at vi har bare små forutsetninger for å vite noe om hva som egentlig er der ute, enn mindre skrive om det. Det blir derfor et indecipherable cause.

VII

O thin men of Haddam,  Å, tynne menn av Haddam
Why do you imagine golden birds?  Hvorfor forestiller du deg gylne fugler?
Do you not see how the blackbird  Ser dere ikke hvordan svarttrosten
Walks around the feet  Går rundt føttene
Of the women about you? Til kvinnene om dere?

Haddam er en by i Connecticut, en stat Wallace Stevens selv bodde i. Det ville på norsk tilsvare omtrent Hamar. Jeg vet ikke om det er tilsiktet at navnet på byen gir assosisasjoner til muslimske navn, og det bydende i ordet minner om hvordan monoteistiske guder snakker til sitt folk. Bildene som blir brukt, med gylne fugler og «går rundt føttene på kvinnene om dere», er også slike jeg assosierer med religiøse tekster. Det blir da ganske komisk og veldig modernistisk at det ikke er noen av de store, kjente og hellige byene det dreier seg, som Jerusalem eller Mekka, men den søvnige byen Haddam i Middelsex county.

Strofen kan også tolkes som at man trenger ikke gylne fugler som ikke finnes. Svarttrosten er der like foran øynene på oss.

VIII

I know noble accents  Jeg kjenner noble aksenter
And lucid, inescapable rhythms;  Og klare, faste rytmer
But I know, too,  Men jeg vet, også,
That the blackbird is involved  At svarttrosten er invovlert
In what I know. I hva jeg vet

Dette er også en herlig strofe. Det begynner så høytidelig og vakkert, som et romantisk dikt, med poeten som skriver om veier han har gått og hva han har blitt kjent med. Her snakker han om diktet, hvordan han kjenner forskjellige metriske strofeformer, hvor det alt sammen er vakkert. Så kommer det, like høytidelig satt frem – og med en passende kunstpause: But I know, too. Det kan vanskelig kalles annet enn et antiklimaks at avslutningen på strofen bare er at svarttrosten er involvert i alt dikteren vet. Hva skal vel det bety? Og det er nettopp poenget, slik jeg leser strofen. Disse noble verseformene er ingenting verdt, det er svarttrosten og den konkrete virkeligheten som er noe. Og den lar seg ikke lure inn i vakre rytmer.

IX

When the blackbird flew out of sight, Når svarttrosten fløy ut av synet
It marked the edge  Markerte det kanten
Of one of many circles. På en av mange sirkler.

Dette er også en strofe jeg liker godt. Her låner Stevens uttrykk fra matematikken. Det blir en flott og virkningsfull kontrast med det nøkterne språket, slik snakker man i matematikken, med den helt dagligdagse hendelsen at svarttrosten flyr bort. Matematisk står du da i sentrum av sirkelen, og akkurat i det svarttrosten forsvinner er den i ytterkanten av den sirkelen hvor du fremdeles kan se den. Hvis vi legger inn litt metafysikk og tolkning, så kan vi ha at sirklene ut fra deg er forskjellige forklaringshorisonter. Det er mange lag av måter å forstå verden på. Og på et eller annet punkt forsvinner det for deg. Det vil alltid være noe gåtefullt utenfor det du kan stå og se på.

X

At the sight of blackbirds  Ved synet av svarttroster
Flying in a green light,  Som flyr i grønt lys
Even the bawds of euphony  Til og med horene av velklang
Would cry out sharply. Vil skrike skarpt ut

En bawd er enten kvinnelig eier av et bordell eller en kvinnelig prostituert. Euphony eller «Eufoni» er det motsatte av kakafoni. Kakafoni er ulyd, eufoni velklang. Jeg vet ikke om jeg treffer helt med oversettelsen «horene av velklang». En hore er en som selger kroppen sin for penger, eller om man strekker det litt selger seg for betaling. Her i denne strofen blir det altså dem som selger seg for velklang. Det kan for eksempel meget godt være dem som liker gamle, vakre dikt. De som vil at diktene skal ha fast rim og fast rim, og være fine å høre på. De selger seg for vellyden disse diktene gir. Men når de ser svarttroster i grønt lys – et ganske grelt bilde, som mange av bildene brukt i modernistisk diktning er grell og uforsåtelig – vil de skrike skarpt ut. Og med det bryte velklangen de selger seg for.

XI

He rode over Connecticut  Han red over Connecticut
In a glass coach.  I en glassvogn
Once, a fear pierced him,  Så hogg en frykt i ham
In that he mistook  I det at han forvekslet
The shadow of his equipage  Skyggen av hans ekvipasje
For blackbirds. Med svarttroster

Coach kan være en jernbanevogn, en diligencevogn eller en annen type vogn. Pierce er ikke bare å hogge i ham, men å gjennomtrenge ham. Jeg ser en liten skildring som i en westernfortelling. Det er imidlertid modernismens vridninger og sjangerblandinger, her er det ikke Texas eller Oklahoma, men Connecticut, en av de minst ville og minst begivenhetsrike av alle amerikas stater. Men det er nå en gang der mannen ris, i en glassvogn, i det frykten gjennomtrenger ham. I westernfortellingen er det da vanligvis et bakhold av indiandere. Her er det at han forvekslet skyggen av ekvipasjen med svarttroster.

Igjen er det skyggen og ikke tingene selv mannen ser. Da er det fort gjort å forveksle. Samtidig er forvekslingen parodisk, for ingen vil noensinne kunne forveksle en reisevogn med en fugl. Modernistisk diktning trenger imidlertid ikke la seg stanse av sånne fornuftens hindringer, her er alt mulig. Det er også et poeng at han er i en glassvogn – synlig for alle.

XII

The river is moving.  Elven beveger seg.
The blackbird must be flying. Svarttrosten må fly.

To setninger med stor meningsfylde. Elven er siden de aller eldste kulturer brukt som bilde på noe bevegelig, som noe som må skje. At elven renner med vannet fra fjellet til havet er brukt som et bilde på mye, på tiden som går, på livet man lever, på historiens gang. Det er naturens lov. Her er den andre setningen at Svarttrosten må fly. Det må den riktignok, men det gir ikke så mye ytterligere informasjon til det som allered er sagt. At elven beveger seg blir ikke brukt til å få sagt noen ting, så lenge man etterpå bare sier svarttrosten flyr. Begge deler vet man utmerket godt på forhånd.

Strofen kan dermed leses som en parodi på høytidelige vers om naturens og livets gang og lover. Den kan også leses med Svarttrosten som symbol på noe den har tjent som symbol på tidligere i diktet. Den kan for eksempel være tankene, og da får vi med en gang en mer spennende sammensetning. Da er det en naturlov at tankene må fly, slik det er en naturlov at elven må renne.

Nå kan det passe godt igjen å hente opp strofe 5, for eksempel, der svarttrosten slutter å synge. Det er kanskje tolkningen av diktet etterpå som er det avgjørende, når tankene får fly. Det er ikke mulig å legge alt i teksten.

XIII

It was evening all afternoon.  Det var kveld hele aftenen.
It was snowing  Det snødde
And it was going to snow.  Og det ville fortsette å snø.
The blackbird sat  Svarttrosten satt
In the cedar-limbs. I furugreinene.

Engelsk skiller mellom branches og limbs, der branches er greiner og limbs er de tykke hovedgreinene. På furutrær kan de som man vet bli temmelig tykke. Det er ikke så altfor ofte fuglene velger å sette seg på dem, fremfor på grinene lenger ute.

Strofen begynner med en tautologi, det samme blir sagt to ganger, kveld og aften er synonym, og det kan ikke være det ene uten å være det andre. Her er det blitt snøvær, og snøen kom til å fortsette å lave ned. Det betyr at treet med svattrostene etter hvert vil bli dekket av snø. Kanskje er det derfor svarttrostene sitter på de tjukkeste og sikreste greinene, som også er best dekket av de andre greinene?

Og så kan vi også fra denne siste strofen la tankene springene. Kanskje er det et poeng at svarttrosten står i entall, furugreinene i flertall. Kanskje er svarttrosten fortsatt tankene våre, nå vil de bli nedsnødd. Kanskje er det et poeng at det er kveld hele aftenen, det blir aldri natt, vi er ved en kveld som varer og varer. Kanskje er ikke det engelske afternoon helt rett overstat med aften, after noon er jo strengt tatt etter midt på dagen. Kanskje er vi nå kommet til det innuendo etter at svarttrosten slutter å synge.

Jeg synes det er flott at Stevens klarer å invitetere til så mange tanker med så enkle setninger. Den aller vakreste strofen er imidlertid den første, der fjellene står snødekte rundt, og det eneste som beveger seg er svarttrostens øye som iaktar den.


Diktet ble første gang publisert i 1917. Wallace Stevens døde i 1955.

To earthward, av Robert Frost

I dag skal vi presentere et nytt dikt av Robert Frost (1874 – 1963). Fra før har jeg postet The road not taken, av Robert Frost, og i dag skal jeg ta for meg et av hans andre svært kjente og svært betydningstunge dikt, To earthward, eller jordvendt, som jeg har valgt å kalle det min norske oversettelse. Det er kanskje litt lite taktisk å ta for seg et så stort og alvorlig dikt nå som jeg har så liten tid om dagen, men jeg har aldri kunnet la ting som det hindre meg. Som så ofte før blir det først postet noen utkastversjoner, og så gjelder det å håpe at ingen av dem blir liggende, men at jeg kommer meg tilbake til diktet og får redigert posten skikkelig.

Diktet er tradisjonelt oppbygget med fire verselinjer og rim i 1 og 3, 2 og 4, men utenom dette er diktet både i form og innhold mer fremover- enn bakoverpekende. Det handler om en mann som ser seg tilbake over et levd liv, og gjør seg noen tanker om hva som har vært – livet, og hva som skal komme – døden. Enkle søk på internett gir en rekke kommentarer og analyser på engelsk, enkle søk på biblioteket gir bedre kommentarer og analyser både på norsk og engelsk, her på denne siden kommer min egen analyse om min lesning av diktet.

To earthward

Love at the lips was touch
As sweet as I could bear;
And once that seemed too much;
I lived on air

That crossed me from sweet things,
The flow of – was it musk
From hidden grapevine springs
Down hill at dusk?

I had the swirl and ache
From sprays of honeysuckle
That when they’re gathered shake
Dew on the knuckle.

I craved strong sweets, but those
Seemed strong when I was young;
The petal of the rose
It was that stung

Now no joy but lacks salt
That is not dashed with pain
And weariness and fault;
I crave the stain

Of tears, the aftermark
Of almost too much love,
The sweet of bitter bark
And burning clove.

When stiff and sore and scarred
I take away my hand
From leaning on it hard
In grass and sand,

The hurt is not enough:
I long for weight and strength
To feel the earth as rough
To all my length

Min oversettelse

Vendt mot jorden

En gang var leppenes berøring
Det sterkeste jeg kunne klare;
Og en gang syntes det for mye;
Jeg levde på luft

Som krysset meg fra søte ting,
Flyten av – var det musk
Fra gjemte vinrankers løvsprett
Nedover i tussmørket?

Jeg hadde virvelen og smerten
Fra sprut av vivendel
Som når de samlet risting
Dugg på knoken.

Jeg krevde sterk søthet, men ikke
Så sterke ut når jeg var ung;
Bladet til rosen
Var stikket

Nå er det ingen glede som mangler salt
Som ikke er dekket med smerte
Og trøtthet og feil;
Jeg higer etter flekken.

Av tårer, ettermerket
Av nesten for mye kjærlighet,
Søtheten av bitter bark
Og brennende nellik.

Når stiv og sår og arret
Jeg fjerner min hånd
Fra det å lene meg på den hardt
I gress og sand,

Smerten er ikke nok:
Jeg lengtet etter tyngde og styrke
Til å føle jorden så røff
Til hele min lengde

Kommentar til oversettelsen

Jeg har fått slått opp de fleste av ordene det kan være tvil om, men jeg har fortsatt ikke fått til sammenhengen mellom dem overalt. Så oversettelsen min skaper nok ennå større forvirring enn klarhet. Men med ordoversettelsene mine og den engelske originalen til hjelp, skulle det kunne gå an å i det minste gjøre seg opp en mening om meningen.

Tittelen i diktet er To earthward i ett ord. Earth betyr selvfølgelig jord, både i betydningen jordkloden – altså planeten, – og i betydningen jord på bakken eller jordbunn, som det også langt på vei gjør på norsk. Ward som sammensetningsord blir brukt i betydningen «vendt mot, henimot» som i det mer brukte seawards. Her er det altså «Earthtward», altså vendt mot jorden.

Meningen i første strofes to første verselinjer er at kysset på leppene var den største lyst han kunne tåle, men hvordan få dette til lett og elegant på to linjer på norsk?

Musk betyr «moskus» i følge ordboken, men det er unektelig litt rart hvis det skal bety det her. Her er det heller snakk om en duft som minner om duften dette dyret utstøter, og som blir brukt i parfyme. Interesserte kan selv sjekke opp ved videre søk på internett. Grapevine betyr «vinranke». Spring har flere betydninger, deriblant «løvsprett, vår; skudd, plante».

Swirl betyr «virvle av sted, snurre; vindsel, spole; virvar, virvel, virveldans». Honeysuckle er blomsten «vivendel» eller «kaprifolium». Shake betyr «riste», som vi vet, men også «sjokkere, skake opp; vibrere, dirre, rokke, svekke; skjelve, vakle; slå triller; risting, rystelse, støt». Knuckle er «knoke; skank (på kalv); kjøttknoke; ledd; banke, slå med knokene». Min oversettelse av strofe 3 gir foreløpig ikke klar mening.

Petal er «kronblad», og er et ord som også er brukt i flere dikt. Kanskje mest berømt i diktet til Ezra Pound, som også er postet her på bloggen.

Dash har to betydninger i kunnskapsforlagets blå ordbok, den ene som verb, den andre som substantiv: 1. «splintre, knuse, slå i knas; daske til; slynge, kyle; skvette, stenke; tilintetgjøre; styrte av sted; kaste seg» 2. «støt, slag, klask; skvet; tilsetning, iblanding». I diktet er det selvsagt verbet som er brukt. Crave betyr «kreve, forlange», men også «hige etter».

Stain er «farge, beise, flekke, vanære; farge, beis, flekk, anstrøk, skam». Bark kan bety mye forskjellig, først «bark, barkskip»,

Burning clove har selvsagt ordspill til «Burning love» på engelsk, noe som like selvsagt ikke kommer frem i min norske oversettelse av strofe 6. Clove betyr «kryddernellik, nellik» eller «kløft av løk».

Strofe 7 har nokså grei betydning.

For moderne lesere ligger et nært ordspill i The hurt is not enough med «the world is not enough«, jeg er imidlertid ikke sikker på hvor gammelt uttrykket er, og om det er brukt med hensikt. Jeg oversetter videre «weight» med tyngde, i stedet for vekt. Det er kanskje litt vel direkte å oversette rough med «røff», men jeg har nå en gang gjort det. Meningen i siste strofe er at han lengter etter graven.

Min kommentar

Dette diktet har i likhet med de fleste dikt med denne tematikken stor virkning på meg. Jeg har ikke nå tid til å gå i detaljer, men det er noe med dette med en aldrende mann som ser seg tilbake, og ser på det som har vært i lys av det som nå er. Første halvdel av diktet foregår i ungdommen, der alt er en virvel, sanseinntrykkene er sterke, og man skjønner ikke særlig hva som skjer før det er over. I diktet blir dette kraftfullt markert nøyaktig halvveis, der det ikke bare er et tematisk brudd, men også et rytmebrudd (i ordet stung).

I andre halvdel av diktet er det bitterheten som dominerer. Det er noen vakre og kraftfulle bilder som blir brukt til å uttrykke denne bitterheten, og det som vanskelig kan tolkes til å være annet enn dødslengselen. Diktet konkluderer med – eller man kan saktens diskutere hva diktet konkluderer med, den diskusjonen har ikke jeg tid til å ta nå – med at smerten ved å leve ikke er nok, man må også ha med seg døden.

Det er synd å måtte avslutte arbeidet med et så flott dikt så halvferdig, men jeg hadde satt av en viss tid til å ordne med det, og den tiden er nå utbrukt.