Alla Luna (Til månen) av Giocomo Leopardi

Jeg har fått en sterk kjærlighet til den italienske poeten Giocomo Leopardi (1798-1837), den purunge, fantastiske, som levde så fremmed i eget land og egen tid. Det er mange romantikere som døde unge, Pusjkin og Lermontov i Russland, begge med leveår omtrent som Leopardi, og Novalis fra Tyskland noe før, men med mye av det samme lynne og mentalitet. I Norge har vi Henrik Wergeland, en av våre aller største, med dødsår som Lermontov, men med et mye mer virkende og skapende lynne. Lermontov og særlig Pusjkin var suksessrike, men Giocomo Leopardi, han levde ensom.

Og han skrev noen absolutt fantastiske dikt. De treffer meg rett i hjertet, vandrer på nervestrengene, som var de skrevet direkte til meg, som om ordene bare var et medium, og det er noe mye mer enn dem som blir formidlet. Som enhver stor artist i populærmusikkens og rockens verden er sounden straks til å kjenne igjen, man hører straks hvem det er, det er en egen verden og landskap. Sånn er det med diktene til Leopardi også.

Alla luna

O graziosa luna, io mi rammento
Che, or volge l’anno, sovra questo colle
Io venia pien d’angoscia a rimirarti:
E tu pendevi allor su quella selva
Siccome or fai, che tutta la rischiari.
Ma nebuloso e tremulo dal pianto
Che mi sorgea sul ciglio, alle mie luci
Il tuo volto apparia, che travagliosa
Era mia vita: ed è, né cangia stile,
O mia diletta luna. E pur mi giova
La ricordanza, e il noverar l’etate
Del mio dolore. Oh come grato occorre
Nel tempo giovanil, quando ancor lungo
La speme e breve ha la memoria il corso,
Il rimembrar delle passate cose,
Ancor che triste, e che l’affanno duri!

1819

Til månen

O grasiøse måne, jeg husker
At, eller året vender, over denne åsryggen
Jeg unnskyldning full av angst for å betrakte deg:
Og du å henge nå på den skogen
Ettersom eller gjør, som risikerer det alt.
Men uklart og skjelvende av gråt
Som reiser meg til kanten, til mine lys
Ditt ansikt kommer til syne, at smerte
Var mitt liv: og er det, forandrer ikke stil,
O min elskede måne. Og det er nyttig for meg
Erindringen, og å gjøre regnskap for epokene
Av min smerte. Oh hvord takknemlig er
Den ungdommelige tiden, når ennå lang
Er veien til håpet og kort er den til minnet,
Å huske fortidens saker ,
Ennå så trist, og så tung åndenød!

Språk, form og innhold

Diktene til Leopardi har sin egen form. De 41 diktene i hans Canti, hans sanger, er alle sammen skrevet på samme måte, som en meditasjon. Høyremarg og venstremarg er ganske jevne, det er verselinjer, og hver linje begynner med stor bokstav, men setninger og fraser begynner og slutter uavengig av linjedelingen. Det er nesten litt sånn som i drømmenes logikk og drømmenes flyt, det er en strøm av stemning, mer enn strøm av ord. Noen av diktene, eller sangene, er ganske lange, opp mot 200 linjer og mer enn det, noen er korte, som dette.

Italiensk er et av de mest rimevennlige språkene på planeten, men diktene til Leopardi har ingen rim. De har heller ingen fast rytme, det finnes ingen versefot, og trykkfordelingen er bare interessant for at man skal lese diktet riktig. Italiensk er et melodiøst språk, og det blir utnyttet. Jeg vet ikke om det nesten er en fordel, nesten ikke spiller så stor rolle, at jeg ike kan italiensk så godt, for jeg blir sugd inn i stemningen og melodien, og har stort utbytte av diktene også før jeg henter frem ordboken og staver meg gjennom den nøyaktige meningen. Det gjelder i dette, og i alle diktene av Leopardi.

O graziosa luna, io mi rammento
Che, or volge l’anno, sovra questo colle
Io venia pien d’angoscia a rimirarti:
E tu pendevi allor su quella selva
Siccome or fai, che tutta la rischiari.
Ma nebuloso e tremulo dal pianto
Che mi sorgea sul ciglio, alle mie luci
Il tuo volto apparia, che travagliosa
Era mia vita: ed è, né cangia stile,
O mia diletta luna. E pur mi giova
La ricordanza, e il noverar l’etate
Del mio dolore. Oh come grato occorre
Nel tempo giovanil, quando ancor lungo
La speme e breve ha la memoria il corso,
Il rimembrar delle passate cose,
Ancor che triste, e che l’affanno duri!

Leopardi: Alla Luna (trykkfordeling)

Når det gjelder innhold og oversettelse, så er det en flyt og en stemning i det italienske språket som er veldig vanskelig å få over i norsk fra diktene til Leopardi. Jeg har knust gjennom en oversettelse som skal gi noenlunde mening, og forklarer under hva jeg har gjort og hvordan jeg har tenkt, men må ta høyde for at jeg ikke har noen utdannelse i italiensk og ikke har noen kvalitetssikring annet enn mine kjære lesere, som gjerne må hjelpe meg med å påpeke feil og unøyaktigheter.

Før jeg setter i gang med den nøyere beskrivelsen, vil jeg si at diktet har veldig mange varianter over å huske, å minne, å tenke på, over hukommelse, minne og endring, mange forskjellige ord for å beskrive det samme. Ordet membran er en tynn hinne, eller et pergament, å skrive på. Det går an å tenke seg det som et membran i hjernen, som man skriver på, og dermed husker på. Italienske rimembrare spiller på dette, som engelske remember også gjør det. Det er nyanser i disse forskjellige betydningene, som aldri helt lar seg overføre fra språk til språk. På italeinsk, i originalen, er mi rammento (1), ricordanza (11), il noverar (11), la memoria (14) og il rimembrar (15) direkte sånn betydning, mens rimirarti (3), tu pendevi (4), Il tuo volto apparia (8) og kanskje også come grato occorre indirekte har med dette å gjøre. I tillegg kommer alle ordene som har med nåtid og fortid å gjøre. Det er det som er nøkkelen til å forstå diktet. Månen er det faste punktet, han sitter og betrakter den, og så lar han minnene løpe, og nåtid, fortid, fantasi og virkelighet blander seg i en egen, og flyktig, stemning. Nydelig uttrykt.

Første setning har mange fallgruver, kan man trygt si. Det begynner med en henvendelse til månen, o graziosa Luna, så blir verbet rammentare brukt refleksivt, mi rammento, altså betydning 4 (se gloseliste), «jeg husker». Så blir tankerekken hans brutt, slik jeg leser og tolker diktet, han husker at, eller (min uthevelse), mi rammento/ Che, or,… det passer til en tankestrøm som flyter fritt av gårde, dette var det James Joyce gjorde karriere på og plasserte seg i litteraturhistorien med, hundre år senere. Han,poeten i diktet, husker at året vender, volge l’anno, over denne kollen, sovra questo colle, grepet gjør at hva han husker og hva som skjer, tanker og realiteter, flyter over i hverandre. Videre blir det ikke satt punktum eller komma, men det følger et pronomen i subjektsform, Io, «jeg», og det skal innlede en leddsetning. Rett etter subjektet i en leddsetning skal det komme et verbal, men venia er ikke en verbform jeg finner ut av. Derimot er det et substantiv, som betyr «unnskyldning» og «tilgivelse». Brukt som verbal gir det helt god mening: jeg tilgir full av angst og betrakter deg (pien d’angosica a rimirarti), men dette ordet er ikke noe verb jeg kjenner, og skulle det vært det, er endingen -o for 1. person entall, jeg (io). Enda bedre betydning blir det om det er en avledning av verbet venire, komme, «jeg kommer full av angst og betrakter deg». Jeg ser engelske oversettelser på nettet har valgt denne, men jeg kan ikke finne ut av hvordan de får formen venia og særlig ikke knyttet opp mot 1. personen io. Ingen verbtider på italiensk eller latin har det. Tyske oversettelser jeg har funnet omgår problemet. Inntil jeg eventuelt har fått en forklaring, beholder jeg ordene som de står. Etter kolon kommer verbet pendere i infinitiv, eller grunnformen, og det betyr «å henge». Det har en underliggende betydning å være litt i spenning, være litt uavklart, det som henger må dette ned for å få ro. Sammensetningen og grammatikken er vanskelig, nesten utilgjengelig, og det skyldes ikke bare at jeg som skal finne ut av det har begrensede kunnskaper i italiensk, Det er satt sammen med direkte objektet i 2. person flertal,, vi, «dere (obj.form)», men det er ikke opplagt hvem «dere» er. som du-personen «å henge», jeg har oversatt på norsk som det står, og vanskeligheten er den samme der. Best mening gir det om det er høflig form, så verbet er refleksiv, hun henger der over skogen, eller sveve, er et mer passende bilde i denne sammenhengen. Hun henger der, minnet er uavklart. Siccome er konjunktiv, og betyr «ettersom» eller «siden», det innleder en kausal leddsetning (årsakssammenheng). Leopardi setter det sammen med et finitt verb,, fai, «(du) gjør», i presens. Sammensetningen er umulig, her har vi en av mange forløpere til modernismen hundre år senere, i dette diktet og i Leopardis diktning. Det går for meg å finne mening i dette, enten er årsakssammenhengen iboende i stoffet, da siccome, «ettersom», eller så er det hun som lager denne årsakssammenhengen, hun gjør det, fai. Videre er leddsetningen som følger det kausale, che tutta la rischiari, der la er objektsformen av det ubestemte pronomen, «det», og det kan som på norsk inneholde alt mulig. Det er det hun risikierer.

Neste setning begynner i linje 6, og fortsetter til midt i linje 10. Det er et grep sjeldent brukt på Leoprdi sin tid, av andre enn ham, men den frie romantiske formen han skriver i er en tydelig forløper til den senere modernismen.. Der blir det gjort hele tiden. Setningen starter ganske grei, det er motsetningsordet men, Ma, til tross for det som står i de fem første linjene, så stiger tåkete og skjelvende av gråt til øyehårene, en fremmedgjøring for å si at han er trist og må gråte. Dereter er det alle mie luci, til mine lys, og første vanskelighet: Il tuo volto apparia. Her må det være «ditt ansikt kommer til syne». Formen på apparia er samme som venia, i linje 3, jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være en konjunktiv, da gir det mening. Korrekt konjunktiv av apparire er appaia, korrekt av venire er venga, men venia kan være en gammel sideform, eller noe. Det gir mening. Så følger det at disse smertene, lidelsene, travagliosa (egentlig «fødselssmerter»), var livet til jeg-personen (Era mia vita), livet til poeten, og er det fremdeles (ed è), det forandres ikke (nè cangia stile). Cangia er ikke et oppslagsord i min ordbok, men italiensk ordbok setter opp synonymene cambiare, mutare og trasformare, altså forandre. Nektelsen blir mest brukt i betydningen «verken», men gir mening her som negasjon, stilen forandres ikke. Italiensk stile er ganske som norsk «stil». Setningen avsluttes med en ny henvendelse til månen, O mia diletta luna, «O min elskede måne».

Så følger en kortere og enklere setning, fra linje 10 til 12. Den sier, cirka, at det er nytte i minnet, og i den nye tilstanden til smerten. Det er uvanlige former og ord, pur leser jeg som en forkortelse for pure, ren, deretter er La ricordanza (hukommelsen) som «nytter meg» (mi goiva). Noverare er et verb, som ikke er oppslagsord i italiensk ordbok, men som i italienske ordbøker har synonym contare (telle), includre (inkludere) og ricordare (minne), de to siste er arkaisk betydning. Det er lett å se sammenhengen i betydningene. Man teller det som skal med, om det skal inkluderes, eller i minnet. Etate er en variant av età, «(tids)alder, epoke». Verbet noverare blir brukt som et substantiv med bestemt form, il noverar, men meningen er at han tenker gjennom eller gjør regnskap for alle årene med smerte, alle periodene. Det blir litt knotete på norsk, verken i oversettelsen eller gjendiktningen har jeg fått det helt elegant til som i originalen.

Nest siste setning begynner med et utrop, oh come grato occore/ Nel tempo giovanil, eller cirka «oh hvor takknemlig trengs/ i den ungdommelige tiden». Det skulle ikke være noen spesielle vanskeligheter, oversettelse og gjendiktning er et spørsmål om ordvalg. Grato (takknemlig, kjærkommen) er adjektiv, og er plassert et sted man på norsk gjerne skulle hatt et substantiv, tingen som er behøves (occore), og ikke beskrivelsen av den. Verbet correre er å løpe, og blir som på de fleste språk brukt rikelig også i overført og utvidet betydning, så det går kanskje an å lese diktet noe i retning av «hvor takknemlig løper den ungdommelige tiden», men det er altså uten prefikset o-. Det passer også videre i setningen, quando ancor lungo/ La speme e breve ha la memoria il corso, :»når ennå lenge/ håpet og kort har minnet løpt». Eller, i mer forståelig norsk: «når veien til håpet er langt og veien til minnet er kort». Vakkert skrevet. Her har jeg ganske radikalt knust det til på norsk, så det skal være forståelig rett ut av oversettelsen og gjendiktningen.

Siste setning går over de to siste linjene. Det avslutter diktet, hukommelsen over hva som er passert, de er ennå triste, og gir ennå tung åndenød.

Legg merke til at første linje i første setning begynner O grasiøse måne, andre setning slutter i tiende linje med O min elskede måne. Sånn skifte av beskrivende adjektiv er viktige i korte dikt som dette.

Glosesliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsordene er satt i fet skrift.

rammento -> rammentare (-mé-) (vb. trans.) 1. huske, erindre 2. minne om, minne på 3. nevne, omtale 4. (vb. refl.) huske;
volge -> volgere (uttale: vòlgere) (vòlgo) 1. (vb. trans.) vende, snu, dreie; 2. (fig.) snu, forandre, la bli (in til); 3. (vb. intrans., hjelpevb. avere) dreie, vende, svinge; 4. (vb. refl.) snu seg, vende seg 5. (vb. refl.) (fig.) hengi seg (a til) 6. (vb. refl.) (fig.) rette seg (contro mot)
colle (uttale: còlle) m ås(rygg), høyde
venia – tror dette er en slags konjunktiv av -> venire 1. komme (da fra) etc… (venia (uttale: vènia) f unnskyldning, tilgivelse;)
angoscia (uttale: angòscia) f angst, bekymring
rimirare (vb. trans.) beundre, betrakte
pendere (uttale: pèndere) (vb. intrans., hjelpevb. avere) 1. henge, helle, krenge, sveve 2. (om sak) være uavgjort, være under behandling
siccome (uttale: siccóme) (konj.) ettersom, siden;
rischiari -> rischiare (rìschio) (vb. trans.) risikere, sette på spill
nebuloso (uttale: nebulóso) (adj.) 1. (litt.) skyet, tåket 2. (fig.) uklar, utydelig, tåket
tremulo (uttale: trèmulo) (adj.) skjelvende, sitrende
sorgea -> sorgere (uttale: sórgere) (vb. intrans., hjelpevb. essere) 1. reise seg (om bygninger, fjell o.l.) 2. heve seg, høres (om stemmer, lyd) 3. stå opp, komme til syne (om himmellegemer) 4. (fig.) oppstå, vokse fram; 5. (fig.) dukke opp, oppstå;
ciglio (uttale: ciglio) m 1. (flt. le ciglia) øyehår, øyenbryn 2. (flt. i cigli) (fig.) kant, brem
apparia – korrekt konjunktiv, appaia -> apparire (-àio, mindre vanlig: -isco) (vb. intrans., hjelpevb. essere) 1. komme til syne, vise seg; 2. komme fram, stå opp, være synlig; 3. synes, se ut; 4. synes/se ut til å være, virke;
travagliosa -> travaglio (uttale: travaglio) m 1. fødselssmerter, veer, rier 2. (fig.) lidelse, pine
cangia – ikke oppslagsord -> Cambiare, mutare; Trasformare
diletto (uttale: dilètto) (adj.) elsket, avholdt
ricordanza -> ricordare (-ò-) (vb. trans.) 1. huske; 2. minne om, påminne; 3. nevne; 4. (vb. refl.) huske;
grato (adj.) 1. takknemlig (di/per for); 2. behagelig, kjærkommen;
occorrere (uttale: occórrere) (vb. intrans., hjelpevb. essere) være nødvendig, ha bruk for, trenges, behøves;
giovanile (adj.) ungdommelig
speme -> Speranza
affanno m 1. åndenød, pustebesvær 2. (fig.) strev, anstrengelse 3. (fig.) bekymring, engstelse, smerte

Kommentar

Det er vanskelig å si konkret hva det er som gjør at diktene til Leopardi får så stor virkning. Det er litt av det samme som Leopardi selv uttrykker, det som det virkelig ikke går an å sette ord på, men som bare lar seg mane frem av stemninger. Stemningene Leopardi setter i alle fall meg i, er ekstremt gjenkjennelige, enormt lett å leve seg inn i og sette seg inn i, men hver gang jeg går inn og skal undersøke og sette ord på hva han egentlig har skrevet, så vikler jeg meg inn i store problemer og må bruke veldig lang tid på å skjønne ordenes helt elementære betydning. Det er bare stemning, og måten å beskrive en stemning på, er hos Leopardi uovertruffen.

Kanskje har det noe med at en stemning alltid vil være litt diffust? Kanskje kan det sammenlignes med en farge man har i hodet? Et fantasilandskap som man tenkte dem i barndommen? Det er ikke mulig å overføre det man har i hodet og kroppen nøyaktig i ord, fra et menneske til et annet, det vil alltid bli litt omtrentlig, man kan aldri være sikker på at oppfattelsen hos den andre er som man har den selv.

Derfor trenger ikke Leopardi skrive så nøyaktig, og han gjør det aldri. Han velger bare ordene, skriver smerten, kanskje helt annerledes enn den smerten vi har, to hundre år senere og i et annet land, men denne sammenflytingen av minner og nåtid, fantasi og realiteter, drømmer og virkelighet, det som kunne vært og det som er, det er felles for alle mennesker, til alle tider. Ingen skriver det som Leopardi.

Min gjendiktning

En gjendiktning er en tolking, det er å realisere ideen og stemningen i diktet på ny i et annet språk. Her har jeg glattet ut problemene i oversettelsen på en annen måte. Det er ikke alt i den italienske originalen som er med over, men min tolking og forståelse av diktet er her. Velbekomme.

Til månen

O grasiøse måne, jeg husker
Året vender, over denne høyden
Full av angst for å betrakte deg:
Og du sveve nå over skogene
Siden eller gjør, at risikerer alt.
Men uklart og skjelvende av gråt
Som vokser meg til øyebrynene, til mine lys
Komme ditt ansikt til syne, at lidelse
Var mitt liv: og er det, forandrer ikke stil,
O min elskede måne. Og det hjelper meg
Erindringen, og å tenke gjennom årene
Med min smerte. Oh hvor kjærkommen er
Den ungdommelige tiden, når ennå lenge
Er håpet og kort har minnet løpet,
Det å huske fortidens saker ,
Ennå så trist, og så tung åndenød!

ES2021

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s