Irina, 3 år

Dette diktet vet jeg nøyaktig når og hvor jeg skrev. Jeg satt på en cafe, en kaffebar, fortauskafe, i sommersolen. Jeg vet nøyaktig hvilken, for jeg skrev det ned, under, der jeg skrev diktet. Det er snart allerede to år siden. Stemningen fra den gang er lett å gjenkalle. Den helt ubegrensede gleden det gir i alt man gjør og er, fordi man har et barn man er så glad i. Jeg har jo dette umettelige behovet for å skrive ned alle stemninger, og prøver igjen og igjen.

Irina, 3 år

Jeg er så glad i mitt barn
At jeg bare ønsker
Et til.

La meg prøve igjen.

Jeg har et barn, jeg er så glad
At alt jeg vil
Er å få
Et til.

Og enda en gang:

Jeg er så glad i barnet mitt
Det verker mye mer enn litt
Det er den største lykken jeg har
At hun er barn, jeg er far
Så vær så, vær så vær så snill,
La meg få lage
Et barn til.

Og igjen. Fra begynnelsen av.

ES2018

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s