Herbstgefühl, av Johann Wolfgang von Goethe

Etter et par uker med vårdikt, kommer her et for årstiden upassende dikt om høstfølelsen. Herbstgefühl ble skrevet i 1775, og utgitt samme år. Det hører til blant Goethes berømte, som representant for perioden Sturm und Drang, og det står nevnt og behandlet i Goethe Handbuch. Jeg kommer til å benytte informasjonen derfra når jeg skriver formelt om diktet, men som alltid krydre litt med min egen opplevelse av diktet, ganske så subjektivt, uvitenskaplig og hverdagslig.

Herbstgefühl

Fetter grüne, du Laub,
Am Rebengeländer
Hier mein Fenster herauf!
Gedrängter quellet,
Zwillingsbeeren, and reifet
Schneller und glänzend voller!
Euch brütet der Mutter Sonne
Scheideblick, euch umsäuselt
Des holden Himmels
Fruchtende Fülle;
Euch kühlet des Mondes
Freundlicher Zauberhauch,
Und euch betauen, ach!
Aus diesen Augen
Der ewig belebenden Liebe
Vollschwellende Tränen.

1775

Høstfølelse

Bli frodigere grønt, du løv,
På vinrankene
Hit opp til mitt vindu!
Svell ut mer tettpakket,
Tvillingbær, og modne
Raskere og glinsende fullere!
Dere steker Mor sols
avskjedsblikk, dere omsuser
Den yndige himmels
virksomme fylde;
Dere kjøler månens
vennlige trolldomspust,
Og dere bedugger, akk!
Ut av disse øynene
Den evig stimulerende kjærlighetens
Fulle, svulmende tårer.

Språk, form og innhold

Dette diktet er skrevet på høyden av Sturm und Drang-perioden, og mangler rim og fast rytme.

Det er ikke så relevant med trykkfordeling i et dikt s

Fetter grüne, du Laub,
Am Rebengeländer
Hier mein Fenster herauf!
Gedrängter quellet,
Zwillingsbeeren, and reifet
Schneller und glänzend voller!
Euch brütet der Mutter Sonne
Scheideblick, euch umsäuselt
Des holden Himmels
Fruchtende Fülle;
Euch kühlet des Mondes
Freundlicher Zauberhauch,
Und euch betauen, ach!
Aus diesen Augen
Der ewig belebenden Liebe
Vollschwellende Tränen.

Goethe: Herbstgefühl

Diktet er slett ikke så enkelt å få over i norsk. Først ut er setningen Fetter grüne, du Laub, / Am Rebengeländer/ Hier mein Fenster herauf, som går over de første tre linjene. Verbalet er grüne, imperativ 2. person av grünen «å bli grønt». Adjektivet Fett er brukt som adverbial, i komparativ, det skal grønnes mer næringsrikt, eller mer frodig. Så er det en henvendelse til løvet, du Laub, og første linje blir noe i retning av «Grønnes frodigere, du løv». Grønnes for grünen er ikke helt godt, og det er problemer også med å få finne et godt ord for fetter. Jeg vil unngå komparativ med «mer», altså ikke «mer fruktbart», «mer næringsrikt», men heller «frodigere», «rikere» eller «fyldigere». Første linje voldte meg mye bry, før jeg endte opp som jeg gjorde.

Neste setning som går over nye tre linjer har noen av de samme vanskelighetene. Det er komparativ, av et langt adjektiv brukt som adverb, Gedrängter, og det er ikke så lett å finne et tilsvarende norsk ord, og i alle fall ikke noe som bøyes med komparativendingen -er, og ikke med hjelpeordet «mer». Når verbet quellet heller ikke har noen opplagt norsk oversettelse som helt passer i sammenhengen, blir det vanskelig. Tanken er at tvillingbærene på vinrankene skal svulme ut og vokse tettpakket og modnes raskere og glinsende, ja, glinsende fullere, står det til og med. Siden det er vinranker, sier nok vi heller druer, enn bær.

Neste setning går over flere linjer, og bruker objektsformen av 2. person flertall, Euch. Det er på norsk bokmål «dere», men norsk bokmål skiller ikke mellom objektsform og subjektsform for dette pronomenet. Og i denne konstruksjonen blir det forvirrende, siden objektet kommer først i setningen, på subjektet sin plass. Det er solen som ruger, steker (brütet) bærene, og ikke omvendt, det er «dere» som er objektet for handlingen. Det samme gjelder den yndige himmelens virkende fyldighet (Des holden Himmels/ Fruchtende Fülle). Her er det genitiv i Des holden Himmels, så det er (den yndige himmelens) virkende fyldighet som er subjekt i den delen av setningen. Vendingen Fruchtende Fülle er heller ikke opplagt hvordan å oversette til norsk, se gloselisten for alternativ, og vi har i setningen også ordet Scheideblick, som volder litt problemer. Ordet ser ut til å være sammensatt av scheiden, skille, og blick, blikk, men sammensetningen «skilleblikk» gir ikke mening. Så det er nok heller å skilles som en avskjed, det er avskjedsblikket til solen. I vanlig norsk blir setningen: Mor sols avskjedsblikk ruger dere, himmelens virksomme fylde omsuser dere. Ideen er at det er dette som får vindruene til å gro, og bli modne.

Videre fortsetter det med euch, dere, og det er fortsatt bærene eller vindruene som er objektet. De blir kjølt av månens vennlige trolldomspust, et ord som lar seg oversette til norsk, Zauberhauch. Det samme gjelder betauen, bedugger. Det er skutt inn et utrop, ach!, akk! Et plutselig utrop. Før setningen fortsetter og avsluttes, med at det bærene (dere – euch) bedugges med, er den evig stimulerende kjærlighets fulle, svulmende tårer, som kommer ut av disse øynene som er det. Poetens øyne. Der Liebe står i genitiv, så det er kjærlighetens tårer. Ordet vollschwellende henter opp igjen ordene eller meningen «full» og «svulmende» som er brukt i diktet om plantene og bærene, voller og quellet, og også Fülle.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Fetter -> fett (adj.) fet, fettholdig, tykk; fruktbar, næringsrik.
grüne – konjunktiv -> grünen (sv. itr.) grønnes, bli grønt; (overført) blomstre, trives
Laub das, -(e)s/; løv, løvverk.
Rebengeländer -> Rebe die, -/-n; vinstokk, vinranke. Geländer das, -s/-; gelender, rekkverk
Gedrängter-> gedrängt (adj. adv.) 1. sammentrengt; fullpakket; 2. kortfattet, knapp, konsentrert
quellet -> quellen I. (st.) quillt, quoll, ist gequollen (itr.) 1. strømme, velte fram 2. svelle (ut).
II. (sv.) quellte, hat gequellt (tr.) (la) svelle, legge i bløt.
Zwillingsbeeren -> Zwilling der, -s/-e; tvilling. Beere die, -/-n; bær
brütet -> brüten (sv. itr. tr.) 1. ruge, klekke ut ( overført, også: pønske på, gruble) 2. (overført) steke, være trykkende varmt
Scheideblick -> scheiden (scheidet, schied, hat/ist geschieden, tr. itr., refl.) skille, skille ut, utskille, skilles, ta avskjed, tre tilbake;
Fruchtende -> fruchten (sv. itr.) nytte, virke; es fruchtet nichts det nytter ikke.
Fülle die, -/ 1. fylde, fyldighet, korpulense 2. overflod, mengde, rikdom 3. fyll, farse.
kühlet -> kühlen (sv. tr.) kjøle, avkjøle; kjølne;
Zauberhauch -> Hauch der, -(e)s/-e 1. ånde, pust 2. vindpust, luftning, lett duft 3. lett dugg, (tåke)slør 4. anelse, antydning av.
betauen – «Bedugge» -> tauen (sv. itr., upers.) smelte, tø, tine
belebend oppkvikkende, stimulerende.

Kommentar

Det er vakkert. Det er skrevet i 1775, av den 26 år gamle Johann Wolfgang von Goethe. Men det peker mange, mange, mange år frem i tid, og passer nesten til et impresjonistisk, lite pianoverk fra rundt 1900-tallet, dette med at det er ikke så viktig hva som egentlig er, men hva inntrykk jeg får av det. «Jeg» er her det sansende subjektet, det er ikke sånn at det jeg føler og får ut av det, er viktigere enn alle andres, men heller jeg-kan-bare-gi-uttrykk-for-det-jeg-føler-og-sanser. Det er å akseptere at den objektive virkelighet er ingen gitt å akseptere, og trekke det lengst mulig over i den andre retningen: her er min subjektive oppfattelse.

Og det er så vakkert gjort. Det er som strømmen av ord kommer av seg selv. Det er et øyeblikks inntrykk, festet fast på papiret, inn i evigheten.

Konkret dreier det seg om et rom i andre etasje i huset Goethe vokste opp i, i Frankfurt Hirschgraben. Der var det vindu med utsikt ned mot hagen, eller et vindu plassert slik at det skulle kompensere for den manglende hagen. Herfra kunne unge Goethe sitte og se over muren, og ut over et fruktbart område lenger unna. Han skriver om det i sin biografi, Dichtung und Wahrheit, i første bok, der, og beskriver hvordan han likte å sitte der, og hva han så.

Dette kan man lese mye artig ut av, også uten denne konkrete bakgrunnsinformasjonen. For bak et vindu er man alltid bak et stengsel til utenomverden, og poeten føler en sterk tilknytning og en slags lengsel til verden der ute. Dette står ikke i direkte i diktet, men det er inderlig uttrykt, hvordan han ønsker at planten skal vokse, modnes og ruges raskere, fullere og mer svulmende, og dette ønsket er også et uttrykk for mer, mer, mer. Det er ønske om liv. Inderligheten blir raffinert uttrykt gjennom ordvalg, setningsoppbygning og struktur. Det er svært mange adjektiv i komparativ, mange verb i imperativ, og ordene er ikke plassert i setningen sånn man er vant med. Så det er sammenpakket med innhold i diktet, slik plantene også blir sammenpakket. Og så ender det selvfølgelig med tårer til slutt, det enkleste og mest direkte uttrykk for sterke følelser. Når også tårene er fulle og svulmende, så er også det et uttrykk for slektskapet til plantene, og naturen, og livet, og tilknytningen til dem.

Man skal aldri skrive altfor mye om et dikt. Det holder å lansere noen måter å lese det på, så man vet hva man kan få ut av det. Diktet hører til Goethes berømte. Det går langt videre enn hvordan man ellers skrev dikt på denne tiden. Det gir en rolle til dikteren, til subjektet, som går utenpå det man skrev bare et lite tiår tidligere. Det uttrykker driftene og livsviljen til Sturm und Drang-bevegelsen, men det er også knapt og konsentrert og nesten litt ydmykt, og gir seg ikke ut for å være det viktigste i universet. Det er et fascinerende stykke tekst.

Først het det Im Herbst, og ble trykket i tidsskriftet Iris, i september 1775, samme år diktet er skrevet. Det året forlot unge Goethe sin kjærlighet og forlovede Lily Schönemann, og begynte et nytt liv som embedsmann i tjeneste hos Hertug Carl August i Weimar. Også her kan man kanskje lese litt, lengselen tilbake på det som var, tanken på et nytt liv, og ønske om at også høsten skal by på rikdommer. Og tårer, livgivende tårer, stimulerende tårer, fulle og svulmende tårer av kjærlighet, til å bedugge det hele. Fascinerende.

Ikke vindruer, men plommer! Bugnende, de også.

Min gjendiktning

For dette diktet trenger det ikke være så stor forskjell mellom gjendiktningen og oversettelsen, fritt som det er i rim og rytme, men jeg har likevel prøvd meg på å gjendikte følelsen og stemningen, heller enn ordene. Dette er resultatet.

Høsfølelse

Grønn frodigere, du løv,
På vinrankene
Hit til mitt vindu opp!
Svulme tettere,
Tvillingbær, og modne
Hurtigere og glinsende fullere!
Dere ruger moder sols
avskjedsblikk, dere omsuser
Den hulde himmels
Fruktbare fylde;
Dere kjøler månens
vennlige trolldomspust,
Og dere bedugger, akk!
Av disse øyne
Den evig levende kjærlighets
Fulle, bugnende tårer.

ES2020

Im Herbst, Goethe, 1775
Faksmile fra Johann Georg Jacobis tidsskrift, Iris

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s