Bare den

I dag, på Skjærtorsdag, en uvanlig påske, våknet jeg som vanlig tidlig, og stod opp for å forberede Goethes dikt, Herbstgefühl, som jeg skal poste lørdag. Det var ennå mørkt, og månen hang der oppe, over husene, og det var liksom bare den og jeg.

Jeg tenkte å skrive et dikt. Om dette å være meg, og gang på gang på gang stå opp sånn tidlig, for å jobbe med dikt, eller for å skrive dikt selv. Eller begge deler. Og så tenkte jeg på Goethes vakre dikt, Lied der Mignon, med åpningslinjene Nur wer die Sehnsucht kennt, bare den som kjenner lengselen. Og skrev ned noen ord. Med bruk av teknikker og virkemidler som er vel kjent, og vel brukt. Uten så veldig stor interesse for andre enn meg selv, men for meg er jo alt jeg tenker, gjør og føler av aller fulleste interesse. Jeg vet ikke om jeg har slektskap i disse følelsene. Jeg tenkte å kalle diktet «Jeg». Jeg rakk ikke å ta et bilde av månen før den var borte.

Bare den
som har våknet
mens morgenen ennå
er natt
og månen i mørket
henger i sitt lysskinn
og
satt seg ned
i tanker
om å skrive
et dikt
er.

ES2020

Månen. Og kraftlinjer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s