L'infinito (Det uendelige), av Giacomo Leopardi

Giacomo Leopardi (1798-1837). Det er en poet som gjør at jeg alltid får lyst til å gråte. Som stanser verden. Som ennå beholder magi i ordene sine. Som ikke lar seg analysere i senk.

Det er hva jeg alltid er på jakt etter. Dikteren, poeten, som klarer å skrive slik at ordene blir overført direkte med meningen de har. Der man ikke begynner å tenke på hvilke baktanker som er der, som ikke manipulerer. Der man kan si «du er meg kjær», og så blir man grepet av det, for det er en stor ting å være noen kjær. I dette diktet er det den starten, Sempre caro, alltid kjær, og så flyter diktet inn i en meditasjon over tilværelsen, og subjektets plass i den.

L’infinito

Sempre caro mi fu quest’ermo colle,
e questa siepe, che da tanta parte
dell’ultimo orizzonte il guardo esclude.
Ma sedendo e mirando, interminati
spazi di là da quella, e sovrumani
silenzi, e profondissima quiete
io nel pensier mi fingo, ove per poco
il cor non si spaura. E come il vento
odo stormir tra queste piante, io quello
infinito silenzio a questa voce
vo comparando: e mi sovvien l’eterno,
e le morte stagioni, e la presente
e viva, e il suon di lei. Così tra questa
immensità s’annega il pensier mio:
e il naufragar m’è dolce in questo mare.

1819

Det uendelige

Alltid kjær var meg denne ensomme kollen,
og denne hekken, som fra mange sider
lukker inn den ytterste horisonten for blikket.
Men sitte og stirre, endeløse
rommene mellom der og den, og umenneskelig
stillheter, og den dypeste ro
jeg later som i tankene, hvor nesten
hjertet ikke blir skremt. Og som vinden
jeg hører rasle mellom disse plantene, og jeg, den
uendelige stillhet og denne stemmen
stadig sammenligner: og bistår meg i evigheten
og de døde modnes, og nåtiden
og levende, og lyden av henne. Så mellom denne
umåteligheten drukner tankene mine seg
og forliset er meg søtt i dette havet.

Språk, form og innhold

Formen på dette diktet er en meditasjon, så det gir ikke mening å telle takter og dele diktet inn i trykktunge og trykklette stavelser. Ordene strømmer ut, og er ment å gjøre det. Dette er en svært modernistisk måte å skrive på, og man kan godt si Leopardi er hundre år forut for sin tid. Uttrykket stream of consciousness, bevissthetsstrøm, hører romansjangeren til, det er James Joyce som skriver slik i Ulysses, og noe av poenget er at det plutselig kommer inn element som ikke har noe med selve situasjonen å gjøre. Hos Leopardi er det full tematisk sammenheng i diktet, så noen bevissthetsstrøm i litteraturhistorisk kan det ikke være snakk om. Men det er det i den forstand, at den som opplever denne stemningen er fullt konsentrert i øyeblikket han er i, og slipper ingen andre tanker inn. Og det blir uttrykt i en strøm av ord, likt, eller tilsynelatende likt, som han da tenker dem. Det er et dikt som passer å leses med rolig stemme. Det er et dikt som bryter litt med hva man – den gang – skulle oppfatte som et dikt. Det er mer som et dagboksnotat, en meditasjon, her er punktum midt inne i linjene, her er ting man bare ikke gjorde, den gang. Men diktet er likevel svært uttrykksfylt, som vi skal se på i det følgende, og fungerer derfor helt utmerket – som et dikt.

Formen fu av essere (være) er den italienske verbtiden passato remoto, det som på norsk kan oversettes med «forgangen fortid». Det er en fortid som er så lenge siden at den ikke lenger har relevans for nåtiden, en ganske litterær og boklig verbtid. Videre bruker Leopardi den greske formen ermo (erêmos), heller enn den latinske eremo (eller eremus), Det er samme ord som vi bruker i eremitt. Første setning, som går over tre linjer, sier noe i retning av at denne kollen og denne busken alltid var ham kjær, som lukker den ytterste horisonten for blikket hans. Jeg har omskrevet så meningen kommer frem også i oversettelsen.

Neste setning er lang, og går over fire og en halv linje. Det begynner med en gerundium, det vi på norsk uttrykker med «sittende» (sedendo), «stirrende» (mirando). På norsk er formen lite brukt, så jeg oversetter med sitter og stirrer. Partisippet interminati (av verbet terminare («avslutte) med prefikset in- («ikke-, u-«), sånn at det blir uten ende) beskriver de endeløse rommene (spazi) han kan se der han sitter. Vendingen di là da quella kan oversettes cirka «av der fra den», meningen er at det er endeløse rom mellom alt. Videre følger to uttrykk for dyp stillhet, sovrumani silenzi og profondissima quiete. begge deler et uttrykk for kontemplasjonen og konsentrasjonen, og stemningen han sitter i. Her er ingenting som forstyrrer. I denne roen forestiller han seg i tankene, han fingerer seg (mi fingo), han later som hjertet med knapp margin (per poco) ikke er skremt (il cor non si spaura). Det siste er uttrykt aktivt, spaurare er et verb, si spaura er refleksiven i 3. person presens. Uttrykket per poco kan oversettes med «nesten, nær», meningen er at det mangler bare litt.

Setning tre avsluttes seks linjer nede fra der den begynner, i den tredje siste av femten vers. Den er inndelt i flere deler. Først er det en sammenligning: Som vinden rasler i buskene, så går han og sammenligner denne uendelige stillheten og denne stemmen. Formen vo er en sjelden form for vado, comparando er igjen gerundium, sammenlignende. Jeg må omskrive håpløst for å få denne meningen frem, og plassere ord i linjer de ikke hører hjemme. Videre i setningen er effekten av denne sammenligningen, og denne stemningen. Evigheten kommer til hjelp, årstider dør (le morte stagioni), nåtiden er levende (la presente e viva – egentlig: nåtiden og livet), og lyden av henne (il suon di lei). Henne (lei) kan være nåtiden, som er hunkjønn på italiensk, eller ei jente han vet om.

Siste setning går over de tre siste linjene. Den sier at på denne måten drukner tankene mine, og at det er ham søtt (dolce) å forlise (il naufragar) i dette havet (av tanker, stemning og følelser)

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

infinito (adj.) 1. uendelig, ubegrenset 2. uendelig mange 3. veldig stor, enorm
colle (uttale: còlle) m ås(rygg), høyde
‘ermo -> eremo (uttale: èremo) m 1. eremittbolig 2. avsides kloster 3. rolig og ensom bolig/sted
siepe (uttale: sièpe) f 1. hekk 2. (fig.) rekke, rad, mur
parte f 1. del, part; 2. side; parte sinistra venstre side 3. (teater, film) rolle; 4. oppførsel 5. (jur.) part 6. område, sted, distrikt
ultimo (adj.) sist
guardo m (poet.) blikk
escludere (uttale: escludere) (vb. trans.) utelukke
interminati -> terminare (-è-) 1. (vb. trans.) avslutte, gjøre ferdig 2. (vb. intrans., hjelpevb. essere) slutte, bli ferdig, stoppe;
spazi -> spazio (uttale: spazio) m 1. rom 2. plass 3. mellomrom 4. verdensrom 5. tidsrom, periode; 6. (fig.) mulighet, anledning, spillerom; (spaziare (-à-) (vb. trans.) 1. plassere noe med mellomrom 2. sette mellomrom mellom 3. (vb. intrans., hjelpevb. avere) streife om, bevege seg rundt omkring 4. (vb. intrans., hjelpevb. avere) (fig.) spre seg over (et stort område))
sovrumano (adj.) overmenneskelig
profondo (uttale: profóndo) (adj.) 1. dyp 2. (fig.) dypsindig, dyptgående, dyptgripende
fingere (uttale: fingere) 1. (vb.trans.) fingere, forstille seg, hykle, foregi, late som om, simulere 2. (vb.refl.) late som om;
spaurire (-isco) 1. (vb. trans.) skremme 2. (vb. refl.) bli skremt, bli redd
odo -> udire (òdo) (vb. trans.) 1. høre, lytte 2. erfare, få vite
stormire (-isco) (vb. intrans., hjelpevb. avere) (om løv, blader)
rasle, bruse
comparando -> comparare (vb. trans.) sammenligne;
sovvien -> sovvenire (sovvèngo) (vb. intrans., hjelpevb. avere)
komme til hjelp, hjelpe, bistå
stagionare (-ó-) 1. (vb. trans.) lagre, modne 2. (vb. intrans., hjelpevb. essere) lagres, modnes 3. (vb. refl.) lagres, modnes
immensità (uttale: immensita) f 1. umåtelighet, uendelighet 2. veldig stor mengde
annegare (-né-) 1. (vb. trans.) drukne; 2. (vb. intrans., hjelpevb. essere) drukne; 3. (vb. refl.) drukne seg, drukne
naufragare (nàu-) (vb.intrans., hjelpevb. avere/essere) forlise, lide skipbrudd (også fig.)

Kommentar

Det er vanskelig å ikke bli flyktig i ordene når man skal kommentere et dikt som dette. Det er som om ordene bare flyter inn i stemningen, og i hvert fall jeg blir bare stående og knote og vase når jeg skal forsøke å trekke dem fra hverandre, og forklare tydelig hva som står og hva som menes. Det går ikke. Min italiensk strekker ikke til for umiddelbart forstå hva som står i diktet. Italiensk er et språk med mange småord og korte vendinger, mange uttrykk som ikke kan forstås med å slå de enkelte ordene opp i en ordbok. Og Leopardi strekker språket, han er poeten som ikke kan bry seg om de grammatiske reglene når han skal beskrive stemningen han sitter med. Det gode diktet skal fremsi det uutsigelige, som Welhaven formulerer det halvannet tiår senere, og som flere andre uavhengig av ham har formulert det. Jeg har veldig store vanskeligheter med å oversette og gjendikte dette diktet, jeg er ikke i nærheten av å treffe magien Leopardi treffer som en selvfølge.

Og sånn er det med gode dikt. Det står mer i dem enn ordene kan si. Det er noe mer, som kommer av stemningen de skaper, og som går tapt når man skal forsøke å sette ord på hva det er. Poenget er jo nettopp at de bryter grensene for hva ord kan si.

For å skjønne dette diktet, må man nesten gå opp på en høyde selv. Gjerne Monte Tabor, i Recanati, den lille byen øst i Italia, lite grann syd for San Marino, på en litt nordligere breddegrad enn Roma. Den byen kalles poesiens by, siden Giacomo Leopardi kom herfra, og det lille fjellet kalles Uendelighetens fjell, etter diktet Leopardi skrev om det.

Av Leopardi har jeg også postet diktet: La sera del dì di festa, det smått utrolige diktet, det også. Det er noe tvers igjennom poetisk med Leopardi. Han puster dikt. Han døde 38 år gammel. Livet hans var mierabelt. Diktningen stor.

Infinito.jpg
Diktet i original hente fra italiensk wikipedia. Den fysiske utgaven finnes i nasjonalbiblioteket i Napoli.

Min gjendiktning

Gjendiktningen vil ikke være så veldig forskjellig fra oversettelsen, i et dikt som dette.

Det uendelige

Alltid var meg kjær denne ensomme kollen,
og denne hekken, som fra mange kanter
stenger blikket for den ytterste horisonten.
Men å sitte og stirre, de grenseløse
rommene på hin side, overmenneskelige
stillheter, den dypeste ro
i tankene later jeg som, der nære på
hjertet ikke blir skremt. Og som vinden
jeg hører rasle mellom plantene, den
uendelige stillhet og denne stemmen
sammenligner jeg, stadig: og evigheten bistår meg,
og de døde årstidene, og nåtiden
levende, og lyden av henne. Så mellom denne
umåteligheten drukner tankene mine seg
og det forliset er meg deilig i dette havet.

ES2020

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s