God morgen (Rimfrost)

Det er rimfrost andre juledag. På spilleren er BWV 121, kantaten Christum wir sollen loben schon, komponert og fremført for 2. juledag 1724, i Leipzig. Tekstgrunnlaget er 200 år eldre, skrevet av Marthin Luther for julen 1524, og igjen basert på en latinsk tekst fra oldkirken, A solis ordus cardine. Sånn knyttes historiens epoker sammen, gammelkirken et sted i det romerske riket, Martin Luther i tidlig moderne tid, i reformasjonen, Johann Sebastian Bach i tiden opp mot opplysningstiden, og jeg, her i Rogaland, denne vintermorgenen. Samme dag, andre juledag.

For de som ikke er inne i Bachs kantater, og det er vel de fleste av mine lesere, kanskje, så er det denne kantaten som har arien O du von Gott erhöhnte Kreatur. På norsk «O du av Gud forhøyede vesen». Den er nydelig. Jeg husker ennå jeg hørte den på bussen mellom Bergen og Oslo, tidlig i januar, oppe på høyfjellet, i ødemarken. Teksten er sånn:

O du von Gott erhöhte Kreatur,
Begreife nicht, nein, nein, bewundre nur:
Gott will durch Fleisch des Fleisches Heil erwerben.
    Wie groß ist doch der Schöpfer aller Dinge,
    Und wie bist du verachtet und geringe,
    Um dich dadurch zu retten vom Verderben.

Johann Sebastian Bach: O du von Gott erhöhte Kreatur (fra kantaten Christum wir sollen loben schon, 1724)

På norsk blir det: «O du fra Gud forhøyede vesen/ Begrip ikke, nei, nei, beundre bare/ Gud vil gjennom kjøttets kjøtt oppnå helberedelse/ Hvor stor er dog skaperen av alle ting/ Og hvor er du foraktet og ringe/ Om deg derigjennom å redde fra fortapelsen».

Legg merke til hvordan Bach har komponert melodilinjen Wie groß ist doch der Schöpfer aller Dinge, særlig hvordan de to ordene Wie groß blir sunget. Det er vakkert.

Og for å knytte historien enda mer sammen, er utgaven jeg har på spilleren John Gardiner, og kantateprosjektet hans for året 2000. Det vil si at han spilte denne kantaten inn, 2. juledag i år 2000, for 19 år siden.

Inn i dette setter jeg et ganske ubetydelig og forglemmelig dikt, skrevet denne morgenen, med inderlig følelse, som dette uttrykt.

God morgen (Rimfrost)

Rimfrost ligger frossent gress
En gråtrost tar plass i det kalde treet
Og jeg, hvem er jeg, som sitter her inne,
Den eneste i verden, som nå kan se det.

Og tenke, som jeg gjør, og ingen annen
Hvem er dette vesen, er denne mannen?

En verden, det er hva som er der ute,
En verden, er hva som er, her inne

Jeg tenker på dette, å tenke er jeg
Mens en vintermorgenverden legger seg fint
om meg.

ES2019

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s