Rettung (Redning), av Johann W. von Goethe

Dagens dikt av Johann W. von Goethe (1749-1832) handler om å bli reddet i fortvilet kjærlighetssorg. Det kan være et tungt tema, Goethe er selv kjent for å knytte sammen dødsdrift og kjærlighetsfortvilelse i romanen Die Leiden des Junge Werthers (Unge Werthers lidelser). Den romanen skrev han omtrent på samme tiden som han skrev dette diktet, og kort etter han selv var i ganske tung sorg, over å ha måttet avbryte forholdet med Charlotte Buff, modellen for Lotte i Werther. Men der romanen er beskrivelse av en person og en følelse og en skjebne, som vakte enorm gjenklang i samtiden, og fortsatt har blitt lest i århundrende som har fulgt, så er dette diktet en bagatell.

Rettung

Mein Mädchen ward mir ungetreu,
Das machte mich zum Freudenhasser;
Da lief ich an ein fließend Wasser,
Das Wasser lief vor mir vorbei.

Da stand ich nun, verzweiflend, stumm;
Im Kopfe war mir’s wie betrunken,
Fast wär ich in den Strom gesunken,
Es ging die Welt mit mir herum.

Auf einmal hört ich was, das rief;
Ich wandte just dahin den Rücken;
Es war ein Stimmchen zum Entzücken:
«Nimm dich in Acht! der Fluß ist tief.»

Da lief mir was durch’s ganze Blut,
Ich seh’, so ist’s ein liebes Mädchen;
Ich fragte sie: «Wie heißt du?» – «Käthchen!»
«O schönes Käthchen! Du bist gut.

Du hältst vom Tode mich zurück,
Auf immer dank’ ich dir mein Leben;
Allein das heißt mir wenig geben,
Nun sei auch meines Lebens Glück!»

Und dann klagt’ ich ihr meine Not,
Sie schlug die Augen lieblich nieder;
Ich küßte sie und sie mich wieder,
Und – vorderhand Nichts mehr von Tod!

1774, trykket 1775

Redning

Min jente ble meg utro,
Det gjorde meg til en gledeshater;
Da løp jeg til et flytende vann,
Vannet løp forbi foran meg.

Der står jeg nå, fortvilende, stum;
I hodet var meg som beruset,
Nesten var jeg i strømmen sunket,
Verden gikk med meg herom.

Plutselig hørte jeg det ropte;
Jeg vendte just ditbor ryggen;
Det var en stemme til henrykkelse:
«Ta deg i akt! Elven er dyp.»

Det løp meg gjennom alt mitt blod,
Jeg ser, så er det en elskelig jente;
Jeg spurte henne: «Hva heter du?» – «Käthchen!»
«O skjønne Kätchen! Du er god.

Du holder meg tilbake fra døden,
For alltid takker jeg deg for livet;
Men det alene er lite å gi,
Nå vær du også mitt livs lykke!»

Og da klagde jeg henne min nød,
Hun slo øynene yndig ned;
Jeg kysset henne og hun meg igjen,
Og – for hånden intet mer fra døden!

Språk, form og iunnhold

Versefoten er jambisk, eller kanskje man skulle si trokeisk med opptakt. I alle fall går det i lett-tung, lett-tung, og det er fire trykktunge stavelser i hver linje. Rimmønsteret er kiastisk, eller omsluttende rim, det vil si at første og siste linje rimer, og de to linjene i midten rimer også. Med bokstavsymboler blir det aBBa, der stor bokstav betyr at utgangen av linjen er trykklett.

Mein Mädchen ward mir ungetreu,
Das machte mich zum Freudenhasser;
Da lief ich an ein fließend Wasser,
Das Wasser lief vor mir vorbei.

Trykkfordeling, første strofe, Rettung. Trykksterke stavelser med fet skrift.

Handlingen i diktet er at gutten står foran elven, fristet til å kaste seg uti, fordi jenta hans har vært ham utro. I det han står i disse tankene, hører han et rop. Det er en annen jente som sier han må være forsiktig, fordi elven er dyp. Det løper så gutten gjennom blodet, han ser jenta er fin, og han spør hva hun heter. Hun heter Kätchen, og han har en kjærlighetserklæring på fem linjer, fra strofe 4 og hele strofe 5. Der sier han at hun er god, at hun har reddet ham fra døden, og at han alltid takker henne for livet. Men han sier også at det er en liten gave, hun må også være lykken hans i livet (Mein Lebens Glück). I siste strofe klager han henne sin nød, hun slår øynene ned, han kysser, kyssene blir gjengjeldt, og alle tanker om døden er vekk.

Språklig er det noen detaljer for spesielt interesserte. I første strofe er ward en sjelden form for wurde, ble. Ordet Freudenhasser er et konstruert ord, som jeg konstruerer på samme måte på norsk, «gledeshater». I andre strofe er setningen Es ging die Welt mit mir herum grei å forstå, lei å oversette. Enkelt sagt er det Verden gikk (sin skjeve gang) med meg herom, eller verden gikk sin gang, og jeg var bare med, uten å ha så mye å gjøre med dem. I tredje strofe er starten spesiell, Auf einmal hört ich was, das rief. Det kan nesten synes som den store Goethe kløner med ordene, for å få rytmen til å gå opp. På meg ser i alle fall formuleringen kunstig ut. Rief er preteritum av å rope, så det må bli det ropte. I fjerde strofe er Käthchen et jentenavn. I oversettelsen bruker jeg dette navnet, i gjendiktningen bruker jeg Bente, for å få det til å rime. I siste linje siste strofe blir vorderhand i noen utgaver av diktet skrevet vor der hand. Jeg bruker det som står i min utgave, basert på Aufgabe lätzte hand, fra 1828.

Gloseliste

ungetreu (adj.) utro, troløs.
fließend flytende, rennende.
betrunken (adj.) (sterkt) beruset, full.
entzücken (sv. tr.) henføre, henrykke, begeistre;
Fluß -> Fluss der, -es/Flüsse; (stor) elv; (overført) flom, strøm;
lieblich (adj.) 1. deilig; yndig, søt, bedårende, fortryllende 2. vennlig, lyst 3. herlig; 4. (vin) halvtørr.
wieder (adv.) 1. (om) igjen 2. tilbake.

Kommentar

Problemet med diktet er at det ikke er noe samsvar mellom problemet og redningen. Man kan godt gå med på premisset, at en jente var ham utro, og at han derfor står foran elvevannet, fristet til å hoppe uti. Det er ordentlig beskrevet, der i starten, klassiske motiv, og fullt troverdig. Men det nok kanskje ikke helt troverdig, at en mann i denne sorgen og fortvilelsen, bare skal høre en kvinnestemme, og så skal alt være i orden igjen. Da vil nok ikke kjærligheten til den første ha vært særlig dyp.

Diktet kan ha mening, om man ikke leser det i bokstavlig betydning, men som et bilde på hvordan det er i ungdommen, da tapet av én jente kan føre til det man føler er det ytterste av fortvilelse, inntil det dukker opp en annen, og det nok skal være mulig å leve videre likevel. Etter mitt syn er i så fall starten på diktet skildret for tungt, og forsvarer ikke den lettvinte slutten.

Men å lese dikt er smak og behag. Jeg skal ikke legge meg uti hva andre får ut av det. Alt jeg vil si, er at om man skal plukke noe dikt av Goethe å se nærmere på, er det andre dikt bedre å lete opp, enn dette. Av de jeg har postet så langt er Heidenröslein og Christel mest å anbefale, og skal man ha et lekedikt om ungdommens raskt skiftende kjærlighet, foreslår jeg heller Blindekuh. Om et par uker kommer også Gefunden, som regnes blant de store diktene av Goethe.

Min gjendiktning

Foreløpig er ikke gjendiktningen gjennomarbeidet, men kan fungere som en start. Som vanlig holder jeg nødrim og halvrim bedre enn å vri om på språket. Det skal være lett og naturlig å lese, og man skal skjønne hva som skjer. For et lite ambisiøst dikt som dette vil jeg ikke legge ned sjelen min for å få det godt.

Redning

Min jente var meg ikke tro,
Det gjorde meg til gledeshater;
Da løp jeg dit hvor elven farer,
Det vann det løp meg ei i ro.

Der står jeg nå, fortvilet, stum;
I hodet mitt var meg som druknet,
Som var jeg ned i strømmen sunket,
Og verden gikk med meg herom.

Med ett så hørte jeg et rop;
Jeg vendte derfor dit bort ryggen;
Det var en stemme til henrykken:
«Ta deg i akt! Den elv er stor.»

Det løp meg gjennom alt mitt blod,
Jeg ser, der er en elsk’lig jente;
Jeg spurte «hva du heter»? – «Bente!»
«O skjønne Bente! Du er god.

Du holder meg fra døden ,
For alltid takker jeg deg livet;
Men det alene er lite givet,
Vær lykken óg, i livet mitt!»

Og klagde henne jeg min nød,
Hun øynene slo nett igjen;
Jeg kysset henne og hun meg igjen,
Og – for hånden intet mer fra døden!

ES2019

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s