Stirbt der Fuchs, so gilt der Balg (Dør reven, så gjelder belgen), av Johann W. von Goethe

Et nytt av Goethes tidlige dikt i dag. Det er skrevet rundt 1770, men ble ikke trykket før i den første samleutgaven av Goethes verker i 1789. Så det kom ikke med i noen av samlingene utgav på 1770-tallet, og ikke i noen av tidsskriftene han publiserte i. Det er et dikt der reven skal gjelde i overført betydning, og der det er kjærlighetsguden Amor som dreper den. Diktet har sine mangler, og er mer interessant som innsyn i unge Goethes tankeverden, enn som eksempel på poesikunst fra perioden.

Stirbt der Fuchs, so gilt der Balg

Nach Mittage saßen wir
Junges Volk im Kühlen;
Amor kam, und stirbt der Fuchs
Wollt’ er mit uns spielen.

Jeder meiner Freunde saß
Froh bei seinem Herzchen;
Amor blies die Fackel aus,
Sprach: hier ist das Kerzchen.

Und die Fackel, wie sie glomm,
Ließ man eilig wandern,
Jeder drückte sie geschwind
In die Hand des andern.

Und mir reichte Dorilis
Sie mit Spott und Scherze;
Kaum berührt mein Finger sie,
Hell entflammt die Kerze,

Sengt mir Augen und Gesicht,
Setzt die Brust in Flammen,
Über meinem Haupte schlug
Fast die Glut zusammen.

Löschen wollt’ ich, patschte zu;
Doch es brennt beständig;
Statt zu sterben ward der Fuchs
Recht bei mir lebendig.

Entstanden 1770/71, Erstdruck 1789

Min oversettelse

Dør reven, så gjelder belgen

Etter middager satt vi
Unge folk i kjølen;
Amor kom, og drepte reven
Ville med oss leke.

Hver av mine venner satt
Glade ved sine hjerter;
Amor blåste fakkelen ut,
Sa: her er vokslyset.

Og fakkelen, som den glødet,
Lot man hastig vandre,
Hver trykte den hurtig
I hånden til de andre.

Og til meg rakte Dorilis
Den med spott og spøk;
Knapt berørte min finger den,
Lyst flammet lyset opp,

Svi meg øyne og ansikt,
Sett brystet i flammer,
Over mitt hode slo
Nesten gløden sammen.

Slokke ville jeg, klaske til;
Dog brenner det bestandig;
I stedet for å dø ble reven
Riktig ved meg levende.

Språk, form og innhold

Diktet har 5 strofer med 4 linjer i hver. Rimmønsteret er kryssrim, linjene 2 og 4 rimer, og det er kraftig halvrim i første strofe der Kühlen skal rime med spielen. Også i siste strofe halter rimet bitte litt, med beständig mot lebendig. I de andre strofene er det fullrim. Versefoten er trokeisk, tung-lett, og det er 4 + 3 trykktunge stavelser i linjene. I linjene 1 og 3 er utgangen av linjen trykktung, i linjene 2 og 4 er den trykklett. Så med bokstaver blir det aBcB, der små bokstaver er trykktung utgang, store bokstaver trykklett.

Diktet har ingen spesielle vansker i språket og oversettelsen. Det eneste er ordet Balg, satt opp i ordlisten. Jeg oversetter med norske «belg», som er nærmest, selv om det er skinnet eller fellen til reven det er snakk om. Dette skinnet er hva blåsebelgen er laget av. Og det kan være en god oversettelse, i og med at det også i diktet dreier seg om en utblåst flamme som blusser opp, slik flammer blusser opp når man blåser på dem med en blåsebelg. Ordet Mittage (middager) står i flertall, og uten bestemt artikkel, men på en måte som gjør at man kan mistenke dette er for å få takten til å gå opp. «Etter middag» (nach Mittag) passer bedre enn «etter middager» (nach Mittage), men diktet trenger en trykklett stavelse mellom -tag og saß-, så derfor er det kanskje lagt til en flertalls -e? Det er ikke opplagt om det er måltidet eller tidspunktet diktet sikter til, og det er ingen stor sak heller. Videre er jeg ikke sikker på formen Kühlen (kjølen), hvorfor det er en -n til slutt. Kanskje er dette også en frihet dikteren tar for å få takten og rimet til å gå opp? I ordlisten har jeg satt opp både adjektivet kühl og substantivet kühle. Dorilis er et kvinnenavn som ofte blir brukt i gjeterdiktningen, har jeg fra Goethe Wörterbuch. Den er satt opp med sin tyske forklaring i ordlisten.

Jeg leser diktet sånn at die Fackel (fakkelen) og die Kerze (vokslyset) er ulike navn på samme ting.

På et overflatenivå skulle innholdet i teksten være ganske klart i min norske oversettelse. Det er poeten – Goethe – som sitter sammen med andre unge mennesker i den kjølige temperaturen etter middagen (eller middager, som det vitterlig står i originalen). Så kommer Amor, kjærlighetsguden, og dreper reven, som det står i kursiv. Han vil leke med oss.

Så blåser Amor fakkelen ut, mens hver av vennene sitter glade i hjertene, så sier Amor: her er et stearinlys. Og den glødende fakkelen blir sendt hurtig fra hånd til hånd mellom gjestene. Til jeg-personen kommer fakkelen fra Dorilis, med spott og spøk, som det står. Straks jeg-personen berører fakkelen, lyser den opp.

Deretter blir det forklart hvordan øyne og ansikt blir svidd, brystet blir satt i flammer, og gløden slår seg nesten sammen over hodet hans. Han vil slokke den, og klasker til den. Men den brenner for bestandig. Så i stedet for å dø, blir reven ved ham levende.

I overført betydning dreier det seg om lidenskap og forelskelse. Så mye er klart. Amor er kjærlighetsguden, og det er Dorilis som rekker jeg-personen fakkelen, da den har sånn effekt på ham. Beskrivelsen i strofe 4 minner om forelskelse. Jeg har ikke greid å finne ut hvorfor det er nettopp en rev Amor dreper, nøyaktig hva dette skal være et bilde på, men for meg selv leser jeg det slik at selv om den er død, så gjelder ennå skinnet eller belgen, til å kunne puste på flammen (av forelskelse), og få den til å blusse opp. Slik er det også når jeg-personen forsøker å slokke flammen som oppstår i det han får fakkelen av Dorilis, det fører bare til at den brenner for alltid. Men diktet trenger i så få fall god lesehjelp og velvilje for å bli forstått, og det er ikke godt å si hva innholdet i det tjener på å bli sånn forvansket.

Gloseliste

sterben (stirbt, starb, ist gestorben, itr. tr.) dø;
gilt -> gelten (gilt, galt, hat gegolten, itr. tr.) 1. gjelde, være gyldig. 2. gjelde, være verd, ha betydning. 3. als, für etwas gelten anse som, regnes for, gjelde for/som.
der Balg, -(e)s/Bälge fell, ham, hud, skinn; hylse, belg; (blåse)belg;(overført) vom.
kühl (adj.) kjølig, sval; einen kühlen Kopf bewahren holde hodet kaldt. kühle die, -/ 1. frisk luft, kjølighet. 2.kjølig vesen, kulde, likegyldighet.
Fuchs der, -es/Füchse 1. (også overført) rev 2. fuks.
Kerze die, -/-n 1. stearinlys, vokslys 2. (tenn)stift 3. (fotball) høyt skudd.
glomm -> glimmen (sv. eller overført, høytidelig: glimmt, glomm, hat geglommen, itr.) ulme, gløde.
geschwind (adj.) hurtig, fort, kvikk, rask;
Dorilisweibl Figurenname aus dem Umkreis der Schäferdichtung 1,15 Stirbt der Fuchs 13 GW
Sengt -> sengen (sv. tr. itr.) svi, brenne
Haupt das, -es/Häupter; hode, overhode;
Glut die, -/-en; hete, glød; glødende kull; (overført) glød.
patschte -> patschen (sv. itr.) 1. klaske 2. plaske
lebendig (adj.) livlig, levende

Kommentar

Johann Wolfgang von Goethe er født 28. august, 1749. Så han er akkurat litt over 20 år i det han skriver dette diktet, i 1770 eller 1771. Goethe bodde på denne tiden i Strassburg, der han studerte juss, men var vel så opptatt av kunst og litteratur og egen skriving. Han hadde allerede skrevet dikt og andre tekster i flere år, flere av dem vil med tiden bli postet her på bloggen, men det var her i Strassburg han begynte å utvikle en egen stil for alvor. Midten av 1700-tallet var preget av rokokkostilen, sirlig og elegant, men Goethe brøt ut av dette og utviklet sammen med andre en egen og mer personlig stil. Det skulle til slutt ende opp i bevegelsen som er kjent som Sturm und Drang, men ennå er vi så tidlig at den perioden ikke er ordentlig utviklet ennå.

Sin kunstneriske påvirkning får Goethe først og fremst fra Johann Gottfried von Herder, som introduserer ham for folkevisen, Homer, Pinder og Shakespeare. Påvirkningen fra livshendelser er forelskelse i prestedatteren Friederike Brion. Det er nok den som er inspirasjonskilden for Goethe å skrive Stirbt der Fuchs. Det kan godt hende det er Friederike som er Dorilis, i diktet, og det er hun som gir Goethe kjærlighetens flamme, som han ikke klarer å slukke.

Siden er den levende i ham.

Min gjendiktning

Originalen tar deg sine friheter og benytter seg av nødløsninger. Det gjør det lettere å gjøre det i gjendiktningen også.

Dør reven, så gjelder belgen

Etter middag satt vi der
Unge folk så milde;
Amor kom, og drepte rev
Ville med oss spille.

Hver av mine venner satt
Glad i sine hjerter;
Amor blåste fakk’len ut,
Sa: så lys her er det.

Og den fakkel, med sin glo,
Lot man hastig vandre,
Hver oss trykte raskt den i
Hånden til de andre.

Og meg rakte Dorilis
Den med spott og latter;
Knapt berørte finger’n den,
Lyset flammet atter,

Svi meg øyne og ansikt,
Sett mitt bryst i flammen,
Over hodet mitt seg slo
Nesten gløden sammen.

Slokke så, jeg klasket til;
Dog det brenn’ bestandig;
I stedet for å dø rev ble
Levende på riktig.

ES2019

Forrige dikt: Der neue Amadis. Neste dikt: Heidenröslein Alle dikt: Goethe

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s