Sonett 154, av William Shakespeare – The little Love-god lying once asleep

Dette er den siste av Shakespeares sonetter. Og med postingen av den, avslutter jeg ti års arbeid med å få oversatt, kommentert og gjengitt alle Shakespeares 154 sonetter. Det vil si, jeg avslutter ikke arbeidet, med mange av dem er det ennå nok å gjøre. Men alle sonettene har nå en post og en lenke, et arbeid denne bloggen er alene om i Norge. Det finnes andre nettsider som skriver om sonettene, men ingen er i nærheten av å gjøre det så detaljert, og denne bloggen er den eneste som har både oversettelser og kommentar. Heller ikke i bokutgivelser er vi bortskjemte med det i Norge. Sonettene blir oversatt, og gjendiktet, men sjelden komplett, og ytterst sjelden med forklaringer på hva som står i originalen og hva som står i gjendiktningen.

De to siste sonettene skiller seg helt ut fra de 152 første. De fremstår nærmest som en epilog, eller en uavhengig kommentar, eller som å være skrevet for helt andre anledninger og med helt andre formål. Når de nå likevel er med, så passer de på en måte godt. De danner en slags avslutning. Det hadde kanskje vært vanskelig å la en avslutning til den skjønne ungdom eller den mørkhårede kvinnen, bære tyngden av å være en konklusjon. Konklusjonen som står i denne sonetten, passer derimot godt. Kjærligheten og lidenskapen kan varme opp vann, kan varme opp hva som helst, mens vann kan ikke kjøle den, ingenting kan kjøle den.

Sonnet 154

The little Love-god lying once asleep,
Laid by his side his heart-inflaming brand,
Whilst many nymphs that vowed chaste life to keep
Came tripping by; but in her maiden hand
The fairest votary took up that fire
Which many legions of true hearts had warmed;
And so the General of hot desire
Was, sleeping, by a virgin hand disarmed.
This brand she quenched in a cool well by,
Which from Love’s fire took heat perpetual,
Growing a bath and healthful remedy,
For men diseased; but I, my mistress’ thrall,
Came there for cure and this by that I prove,
Love’s fire heats water, water cools not love.

Min oversettelse

Sonett 154

Den lille kjærlighetsguden lå en gang og sov,
Lagt ved hans side hans hjerte-antennende fakkel,
Mens mange nymfer som sverget å holde på kyskheten
Kom trippende forbi; men i hennes jomfru hånd
Den fineste edsvorne tok opp flammen
Som hadde varmet opp mange legioner av sanne hjerter;
Og så var generalen av heftig lidenskap
Sovende, avvæpnet med en jomfruhånd .
Fakkelen slokket hun i en kjølig vannkilde like ved,
Som fra Kjærlighetens flamme tok evig hete,
Og ble til et bad med helberedende virkning,
For sykdsomsrammede menn; men jeg, min elskerinnes trell,
Kom dit for å bli kurert og ved det beviser jeg,
Elskovens flamme varmer opp vann, vann kjøler ikke kjærligheten.

Kommentar til språket og oversettelsen

Som jeg flere steder refererer er denne sonetten tett på den forrige, nummer 153, og gjenforteller den samme historien.

I det siste har jeg begynt å oversette love med elskov i stadig flere av sonettene. Det vanligere ordet, kjærlighet, er ikke helt dekkende, synes jeg, med det at lidenskapen da ikke er ordentlig med. Her, for sonett 154, går jeg for kjærlighet. Som i forrige sonett er kjærlighetsguden (Love-God) Cupido. Linje 2 har de samme vanskeligheter på engelsk som på norsk. Fakkelen som setter fyr i hjerter (= gjør dem forelsket) er et av Cupidos attributter, en av de tingene som kjennetegner ham. Det vanligste attributtet hans er pil og bue. Nymfene i linje 3 er jomfruene til Diana, sjekk kommentarer i forrige sonett. Diana var en gudinne som skulle passe på kyskheten både for seg selv, og for kvinner generelt. Nymfene hennes hjalp henne med det. Arbeidet deres vil bli lettere, om de får has på fakkelen til Cupido. Strengt tatt er nymfer i gresk mytologi vakre, unge kvinner som streifer omkring i skog og mark, men i sammenhengen her kan det vanskelig være disse Shakespeare har tenkt på. Særlig siden de skal vokte kyskheten, mens nymfene generelt sørget for fruktbarhet. I linje 4 står det også at det er fra hennes jomfru hånd (her maiden hand).

Votary (løftebundet, innviet) er en som er bundet av en ed, her en jomfru bundet av løftet om renhet. Merk at dette er det eneste stedet hos Shakespeare hankjønnsformen er brukt om en kvinne, ellers er det votaress. Det er vanskelig å finne et enkelt norsk ord å oversette med. Det norske ordet innviet er mer knyttet til en seremoni, enn til et løfte. Og ordet løftebundet er litt svakt, mens edsvoren kanskje er mer knyttet til å sverge på å utføre en oppgave, enn det en votary er. Uansett er det denne jomfruen til Diana som er denne edsvorne. Legion er et ord brukt både på norsk og engelsk om et stort antall. Det er også navnet på en romersk militær enhet, og dette bildet sitter i når man på Shakespeares tid tenkte seg legioner av engler og djevler i himmel og helvete. Det er fakkelen som har varmet hjertene, og ikke omvendt, selv om setningsstrukturen med varmet etter objektet i en leddsetning kan få det til å se ut litt forvrirende. Jeg har stokket om på rekkefølgen i oversettelsen i forhold til originalen, for å gjøre dette klart. I neste linje er det generel av heftig lidenskap (General of hot desire), noe som tar opp igjen det militære bildet. Denne generalen er den sovende Cupido. Også her i linje 7 og 8 har jeg omplassert leddene i setningen sånn at meningen skal bli klar.

At hun kastet fakkelen i en vannkilde like ved, og dermed kjølte den av, så vi i sonett 153. Jeg oversetter quenched (bråkjølet) med slokket, sånn at det skal bli tydelig hva som skjer for dem som bare vil lese oversettelsen, og ikke alle forklaringene. Kjærlighetens – eller lidenskapens – flamme (Love’s fire) er her konkret fakkelen til Cupido, den varmer opp vannet i kilden den er kastet i. Det er det som gjør at den får evigvarende varme (heat perpetual), også denne referansen er med i nummer 153, der varmen er dateless (datoløs (= uten ende)). Det samme gjelder at varmebadet har helsefremmende virkning, ideen om varme bad stod sterkere i fortiden enn nå, som et sted for å ivareta og forbedre helsen. Jeg har strukket oversettelsen litt, der i linje 11, men meningen er helt korrekt, selv om ordene ikke er det.

Avslutningen av sonetten er ikke helt godt gjort, siden setningen med konklusjonen begynner midt i linje 12, og ikke i de to avsluttende. Sånn blir det at det som hører sammen, ikke er satt sammen, og rimene får formell mer enn forsterkende virkning (gode rim skal skape eller vise frem en forbindelse mellom ordene som rimer, her rimer perpetual på thrall, meningsløst, siden perpetual har å gjøre med varmen i kildebadet, linjene 9-12, mens thrall er om jeg-personen som introduseres her helt til slutt, og kun har å gjøre med linjene 13-14). Siden han ikke blir kurert i dette varmebadet, noe vi så tydelig i sonett 153, betyr det at vannet ikke kan kjølne den sterke lidenskapen, kjærligheten, mens vi altså har tydelig sett at kjærlighetens flamme er i stand til å varme opp vannet.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

inflame 1. eggepirreprovoserehisse opptirre 2. (også overført) (an)tennesette fyr påfå til å flamme oppfyre opp 3. (medisin) bli betentgjøre betentinflammerehovne (opp) 4. bli opphisset 5. (også overført) ta fyr 6. (om situasjon) puste til ildenforverre
brand 1. sortslag(s)merkevaremerke 2. (overført) stempelskamplett 3. svijernsvimerke 4. (poetisk) sverdglavinfakkel 5. brannbrent ved 6. (botanikk, plantesykdom) brannsot
chaste 1. kyskrenærbar 2. (overført) strengtuktet 3. (overført) enkelren
votary 1. (religion) innvieten som har avlagt et religiøst løfte 2. dyrkertilbeder(Guds) tjener 3. (overført) ivrig tilhengerentusiastisk utøverivrig forkjemper
quenched bråkjølt
well 1. brønn 2. lyssjakt, luftsjakt 3. heisesjakt 4. senkebrønn, kum, kammer 5. reservoar, beholder 6. petreoleumsteknologi, olje- og gassutvinning, offshore brønn, borebrønn 7. oppkomme, kilde, ile 8. halvlederteknikk sluk
remedy 1.  (medisinlegemiddellegerådbehandling 2. (bote)middel(hjelpe)råd 3.  (jusrettslig tvangsmiddelrettsmiddelkompensasjonavhjelp  (myntpressingtillatt avviktoleranse
thrall (også overført) 1. slavetrell 2. trelldomslaveri

Kommentar til sonetten

For de som vil vite mer om kildestoffet til disse to siste sonettene, anbefaler jeg omtalen av sonett 153 på nettsiden Shakespeare-sonnets. Der står det at det er basert på et dikt i en gresk antologi tilskrevet Marcianus Scholasticus. I boken Shakespeare’s sonnets: With three hundred years of commenatry, står følgende om epigrammet:

Marcianus’s epigram (in [James] Hutton’s translation [1940-41, 386]) is as follows: ‘Beneath these plane threes, detained by gentle slumber, Love slept, having put his torch in the care of the Nymphs; but the Nymphs said one to another: «Why wait? Would that together with this we could quench the fire in the hearts of men.» But the torch set fire even to the water, and with hot water thenceforth the LoveNymphs fill the bath.’

Det blir spekulert om disse sonettene ble skrevet før eller etter de øvrige, noe vi selvfølgelig aldri vil få svar på. I alle fall er de mer som andre sonetter fra Shakespeares samtid, og skiller ikke Shakespeare ut som noe helt spesielt, noe de andre sonettene hans virkelig gjør. Der er det kjærlighet, lidenskap, lengsel og begjær i mange forskjellige faser og kulører, både evig og personlig, slik at de har allmenn gyldighet og også kan relateres til personlig. Mange av de beste sonettene leses utmerket godt isolert for seg, og slik er det nok de aller fleste møter sonettene til Shakespeare i dag, de leser eller hører om de mest kjente. Som syklus stiller de vel så mange spørsmål som de gir svar. Og de gir næring til evigvarende forskning, om hvem den skjønne ungdom i de første 126 sonettene var, og hvem den mørkhårede kvinnen fra sonettene 127-152 kan ha vært.

For meg har det vært å bli kjent med dem på en måte jeg aldri kunne ha tenkt meg, med å skrive om hver og én, fra de 52 første i bloggens åpningsår, 2009, til 12 i året frem til i dag, da en av verdenslitteraturens største sonettsamlinger avsluttes med en uhøytidelig og lite spesiell sonett, nummer 154. Hver av delene i samlingen har hatt en slik utilfredsstillende avslutning, nummer 126 for den skjønne ungdom, og enda mer nummer 152 for den mørkhårede kvinnen. På en merkelig måte skaper disse to merkelige siste en slags avrunding, og det passer jo på sett og vis som en kommentar til alle de andre, at ingenting er i stand til å slokke kjærlighetens flamme, at den bare vil varme opp vannet den blir kastet i, og at det ikke finnes noen kur for det å være forelsket. Det er gammel visdom, gammel allerede da Marcianus Scholasticus samlet ideen i sitt lille dikt år 500 etter kristus. Så gikk det nye 1000 år før Shakespeare tok opp motivet, og avsluttet sin sonettsamling. Etter nye 500 år, skriver jeg om dem begge, her.

Ut året vil det lørdager bli postet andre sonetter og lyriske tekster av Shakespeare, hentet fra stykkene hans og løse tekster. Jeg har ikke bestemt meg for hvilke jeg vil ha med, ennå. Det finnes ytterst få, om noen, dikt og tekster av Shakespeare som ikke hører til i sonettsamlingen eller i et teaterstykke, og det som finnes er av litt tvilsomt opphav. Mange av stykkene til Shakespeare er som kjent skrevet på vers, på blankvers, så der er det mye det går an å hente ut, og presentere som et dikt. I utgivelsen lyrikk gjennom 4000 er det flere eksempler på det, enn på at sonettene er oversatt. Det finnes også en og annen sonett i noen av stykkene, men dette er i de stykkene som regnes som tidlige, og sonettene der holder en annen og lavere standard enn de som er med i de 154 sonettene som ble utgitt sammen i Quarto.

Jeg vil også bruke tiden på å forbedre de sonettene som allerede er postet. Mange av dem er ennå uferdige, og noen er knapt nok påbegynt. I det minste skal alle ha en oversettelse å stole på, litt kommentarer om hva som står og hvordan jeg har tenkt, og en kort presentasjon først og kommentar etterpå. Så er det noen som får et omfang utover det også, med utfyllende kommentarer, og kanskje også en gjendiktning

Min gjendiktning

Gjendiktningen er gjort veldig, veldig fritt, denne gangen. Uhøytidelig som origianlen. Ikke en gang sonettformen er beholdt, eller noen som helst form.

Cupido lå en gang og sov,
Ved hans side flammen lå,
Da ble flammen nymfers rov
Som kyskhet hadde sverget på
Den fine jomfru tok den brann
Som hjerter hadde varmet opp;
Og så var lidenskapens sjefstyrann
Av jomfruhånd blitt ført til stopp.
Ild slokket i en kilde kald,
Som så evig vil bli varmet vel,
Og bli et bad kurere skal,
Syke menn; som jeg, min kjæres trell,
Jeg kom for kur og viste med det,
Cupidos ild kan varme vann, vann kjøler ikke kjærlighet ned.

ES2018

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s