Ungbirken, av Jørgen Moe

Det er siste søndag i april. Over det ganske land er våren i anmarsj. Jeg var selv ute i solen, denne fantastiske tiden da blader slår knopp, og løvet spretter. Det er den mest poetiske av årstidene, det er skrevet utallige dikt med løfter om liv og forelskelse. Diktet jeg skal poste i dag, er ikke om våren, men om det treet mange mest forbinder med våren – nemlig bjørka!

Det er et veldig kjent dikt, skrevet av Jørgen Moe, den tiden han var prest i Krødsherad. Det fant sin plass i en diktsamling, At hænge paa Juletreet (1855), og på ny i en utvidet og revidert utgave, En liten Julegave, som først ble utgitt i 1859, så igjen i 1863. Disse diktene er en forlengelse av presegjerningen. De er forkynnende, og skal presentere Bibelens budskap i poetisk, folkelig og forståelig form. Jørgen Moe var en utrettelig, flittig mann av sin tid, han følte kallet for å nå ut til folket. Å holde prekener i kirken, var ikke nok. Tidligere i livet var det andre ting enn Bibelens visdom og Guds ord det gjaldt å formidle, da var det den norske folkediktningen og folkeeventyrene det gjaldt om å få ut.

I vår sekulære tid er det kanskje noen som vil bli skuffet over at diktet er religiøst. Det er å misforstå. Man lukker dørene for mye om man vil mene at Bibelen og dens par tusenårige tolkningstradisjon ikke har noe å tilby. Tankene Jørgen Moe formidler her, har vist seg å ha ganske god gjenklang ned gjennom historien, og fortsatt i dag, halvannet hundre år etter det ble skrevet. Det er et faktum at Moe var inspirert av Kristen tro, og ville formidle kirkens lære, og at det var hele formålet med dette diktet. Læren er at man skal være ydmyk. I diktet og i kirken er det at man skal være det overfor Gud, men det er i god norsk tradisjon at man skal være det overfor hverandre og til og med én selv, også.

Mine første møter med diktet var en veldig ukristen slektning som hadde lært det utenatt, og drev og deklamerte det i dåp og konfirmasjoner for barnebarna sine. Jeg satt alltid med det inntrykk at noe av det viktigste for ham var å vise at han kunne det utenatt, og at han fortsatt kunne det, selv når han ble eldre, men jeg var selv bare et barn den gang. Og jeg husker ingenting av det, utenom at han brukte ordet birk, noe jeg den gang ikke visste hva var. Det er altså bjørk.

Og bjørka han snakker om, står ved Krøderen, en innsjø, og ikke en fjord, men bildet blir det samme. Det er bjørka som speiler seg i vannet, slik at når den vokser, så ser den i vannet mindre ut. Denne ideen bærer hele diktet, og Moe bruker fem strofer med 8 linjer i hver på å legge den frem. Det ender med en klar og tydelig moral, slik at hele historien med bjørka blir en allegori over hvordan vi som mennesker bør tenke og oppføre oss. Slike allegorier med motiv fra naturen dominerer samlingen diktet ble utgitt i, men det er ingen steder så vellykket og illustrerende utført som her. Derfor er dette diktet sammen med Den gamle mester blitt det mest kjente i samlingen, og sammen med Fanitullen det mest kjente i Jøren Moes lyriske produksjon.

Ungbirken

En Ungbirk stander ved Fjorden
Og Vandspeilet ganske nær.
Hvor stor og smuk den er Vorden
De Aar, jeg har boet her!
Nu løfter den hvide Stamme
Kronen fra Bredden lav.
Men tro dog ei, den vil bramme;
Den ved ikke selv deraf.

I Guds og i hvermands Øine
Den vokser fra dag til dag,
Og Kvistene, som sig høine,
Nu byde hver Sangfugl tag.
Men Birken undres derover;
Den kjender slet ei sin Rang.
Den bøier mod Vandets Vover
Saa ydmyg Bladenes hang.

Just dette kan den forlene
Skjønhed for andre Trær
Og lukker hen i dens Grene
Al Himlens vingede Hær.
Just det, at den ikke tænker
At løfte sin Krone op,
Men stille Kvistene sænker,
Gjør skyggende lun dens top.

Hvad kommer det af? Den skuer
Sig daglig i Bølgens Speil
Og ved siden av Krat og Tuer
Og – skuer saa deiligt feil.
Thi alt som mod Lysets Riger
Den hæver sin Krones Stav,
Den synes den nedad stiger
Og vokser sig mere lav.

Du, deilige Birk, du kjære!
Paa dig vil jeg ofte se.
Gud give, jeg maatte lære,
Hvad du mig saa smukt kan te:
At vokse i eget øie
Nedad med hver en dag –
At krone og at ophøie,
Det vorder da Herrens sag.

1855

En gjennomgang av språk, form og innhold

Formen på diktet er den samme som i Nordal Griegs Sprinterne, og 17. mai, 1940 (I dag står flaggstangen naken). Det er også veldig kjente dikt, men fra en helt annen tid, og med helt andre tema, så slektskapet kommer kanskje uventet på noen. Men de har alle disse diktene 8 linjer i hver strofe, hver linje har 3 trykktunge stavelser, og de trykktunge og trykklette stavelsene kommer (med noen unntak) annenhver. Rimene er i partalls og oddetallslinjene, altså kryssrim i hver av de to halvdelene. Her i ungbirken er rimmønsteret AbAbCdCd, der stor bokstav markerer at det er trykklett utgang. Altså at siste stavelse er uten trykk.

Språket er dansk, det som i Norge ble kalt Det almindelige Bogmaal, men som var dansk med ørsmå endringer. Med litt trening er det ingen problem å lese det i dag, selv om rettskrivingsreformene på 1900-tallet har gjort stavemåtene for en del av de kjente ordene litt fremmed. Jeg går gjennom strofe for strofe, og tar for meg ord som kan volde problemer. Merk at i originalen var alle substantiver skrevet med stor bokstav. Det samme gjelder første ord i hver linje. Jeg har rettet dette manuelt fra utgaven jeg fant på Dikt.org, jeg vil ha en utgave tettest mulig på originalen.

En ungbirk er altså en ung bjørk, eller ungbjørk. Stander er står, vandspeilet er et annet ord for vannoverflaten, vorden er blitt. I de to siste eksemplene der ser vi nært slektskap til tysk. Aar og boet er eldre skrivemåter for ‘år’ og ‘bodd’. Kronen er det samme ordet vi bruker i dag, trekronen, best illustrert i barnetegninger med lang stamme og en runding av blader og greiner på toppen. Bjørka er ikke det treet som har mest markant krone, men det er altså greinene og bladene som samler seg i toppen, over den nakne stammen nede. Bredden er bredden ved fjorden, så den løfter toppen av greinene bort fra bakken. Bramme er et sjeldent ord, det betyr å skryte. Så de to siste linjene sier at den vil ikke skryte, selv om den løfter kronen så høyt. Den vet ikke selv at den gjør det. Også det siste ordet, deraf, har nært slektskap med tysk. I dag setter vi på norsk vanligvis preposisjonen først, og sier av det.

Øine og høine er gammeldags skrivemåte med diftongen ‘øi’ for ‘øy’, vi skriver i dag øyne og høyne. Sig er seg, og skal uttales slik vi i dag uttaler ordet. Byde er å by, og jeg tror det skal være slik at kvistene som nå vokser seg høyere opp i luften, tilbyr sangfuglene tak (tag) å sitte på og synge. Derover er en ny tyskinspirert sammensetning, der pronomenet kommer før preposisjonen og blir slått sammen med den. På norsk er det vanligere å si «over det». At den ikke kjenner sin rang, vil si at den ikke kjenner sin plass. Vandets vover er vannets bølger, det er dansk vove, samme ord som vårt våg. De fire siste linjene sier at bjørken ikke undrer seg over at den vokser så høyt, og er så flott. Den bøyer heller ydmykt de hengende bladene sine ned mot vannet.

Just blir brukt ennå i dag, men er kanskje mer kjent i sin engelske versjon, en norsk omskriving kan være akkurat eller nettopp. Forlene er jeg ganskje sikker på betyr skjenke, eller gi bort, og det den kan gi bort er skjønnhet for andre trær. Så står det videre at den lukker i grenene sine himmelens bevingende hær, noe som vanskelig kan være noe annet enn fuglene. I de fire siste linjene i denne strofen står det at det er akkurat det at den ikke løfter trekronen oppover, men heller senker den, som gjør at toppen blir lun og skyggende (for fuglene).

Å skue er å se (utover), ordet er på vei ut av normal dagligtale. Det blir mest brukt i spøk og på lek, og i liksomhøytidelige sammenhenger. Den ser seg (skuer seg) i bølgens speil, den speiler seg i vannet, og så er det kratt og tuer og norsk landskap ved siden av – før denne tanken blir avbrutt med at bjørka ser feil. Feilen blir beskrevet i de fire neste linjene, der riger er rager, og staven i kronen er greinene som holder kronen oppe, lignende stavene i en stavkirke. Så feilen bjørka ser, er at når den rager oppover mot himmelen, og hever stavene (eller greinene) sine oppover, så ser det i vannet ut som den blir mindre. Og det er i vannet den ser seg selv. Der, i vannet, blir alt speilet motsatt, sånn at det ser ut som den stiger nedover, og vokser seg lavere.

I siste linje henvender poeten seg direkte til bjørka, med tiltaleordet Du, adjektivet deilig, og forsterkningen du kjære. Det kan kalles en form for personifisering, at bjørka på denne måten blir utstyrt med personlige pronomen, og det i andreperson. På deg vil jeg ofte se, sier poeten, han vil ofte se på bjørka. Gud give er en gammel konjunktiv, om jeg ikke tar helt feil, et uttrykk for ønske, Gud gi, sier vi i dag,eller vanligere: måtte Gud gi (= jeg skulle ønske Gud ville gi). Det han ønsker, er å lære (maatte lære) hva du meg så smukt kan te. Te er et gammelt ord for å vise frem, opphavet er norrønt, så dette er godt norsk. Hva poeten ønsker å lære av bjørka, er å vokse nedover, for det å vokse oppover, eller krone og opphøye, det er en sak for Gud.

Under har jeg markert trykket i siste strofe med fet skrift. Man ser at det er tre trykksterke stavelser i hver linje, at første stavelse i alle linjene er trykklett, og at denne trykklette stavelsen alltid blir fulgt av en trykktung, men så kan det variere lite grann med to og en trykklett stavelse mellom de trykktunge utover i linjen. Siste stavelse er trykktung i partallslinjene, trykklett der det er oddetall. Den vanligste trykkfordelingen er tTttTtTt/ tTttTtT, altså to trykklette stavelser etter den første trykktunge. Men dette er ikke konsekvent, og det er heller ikke slik at trykkfordelingen i alle strofene er helt lik.

Du, deilige birk, du kjære!
Paa dig vil jeg ofte se.
Gud give, jeg maatte lære,
hvad du mig saa smukt kan te:
At vokse i eget øie
nedad med hver en dag
at krone og at ophøie,
det vorder da Herrens sag.

Kommentar til diktet

Ingard Hauge skriver i Norsk litteraturhistorie bind 2 (Oslo 1975) at dette med ydmykhet hadde vært et problem for Jørgen Moe selv helt fra ungdommen av. Poenget er at vi mennesker gjerne strever etter å løfte vår krone oppover, å se bra ut, virke imponerende, og utføre kraftfulle prestasjoner. Bildet med bjørka er at nettopp når den forsøker å løfte kronen opp, så vil den se mindre ut. Den kan derfor like godt la være. Det er like bra å holde seg lav, og heller la Gud ta seg av løftene og prestasjonene.

Folk som ikke er så utpreget religiøse, kan også ha noe å lære av dette bildet Moe forsøker å tegne med bjørka. Det er forfengelig, det tar på kreftene, og resultatet kan bli vel så bra om man slakker litt på kreftene og ambisjonene, og ikke trenger å virke så ruvende. I det siste har Moe ganske sikkert mye å si dagens generasjon, som sliter med prestasjonsangst og press og slike ting som kommer av at man ønsker så sterkt å prestere. Noe av poenget i Moes dikt, er at bjørkas prestasjon i vannet ser bedre ut når den ikke vokser så høyt.

Bjørk, Vår, Vann

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s