Sonett 147, av William Shakespeare – My love is as a fever longing still

Sonettene til Shakespeare er et ømt punkt på bloggen om dagen. Mange av dem er ikke i orden, og også den sterke 147 må nå postes i ettertid, og kanskje forlates før alt er gjort ferdig. Den innleder en gruppe på fire, der sonettskriveren i sin forelskede lidenskap krysser grensen for sinnsro over i galskap. Den følger nummer 146, den mest religiøse av sonettene, der sonettskriveren baler med spørsmålet om kropp og sjel. Så noen analytikere leser denne nummer 147 i forlengelsen av den, at resultatet av de religiøse grubleriene er galskap. Men sonetten leses også utmerket godt alene, og rekkefølgen av sonettene er omdiskutert, også på denne bloggen, så den diskusjonen tar jeg ikke på ny.

Denne sonetten innleder sekvensen på fire sonetter der lidenskapen driver sonettskriveren mot galskap.

I stedet går jeg på sonetten, og konsentrerer arbeidstiden mot den. Jeg skal prøve å få også den foreløpige versjonen til å bli nyttig. Ofte kan jo de såkalt foreløpige versjonene vare en stund.

Sonnet 147

My love is as a fever longing still,
For that which longer nurseth the disease;
Feeding on that which doth preserve the ill,
The uncertain sickly appetite to please.
My reason, the physician to my love,
Angry that his prescriptions are not kept,
Hath left me, and I desperate now approve
Desire is death, which physic did except.
Past cure I am, now Reason is past care,
And frantic-mad with evermore unrest;
My thoughts and my discourse as madmen’s are,
At random from the truth vainly expressed;
For I have sworn thee fair, and thought thee bright,
Who art as black as hell, as dark as night.

Min oversettelse

Sonett 147

Min elsk er feber som ennå lengter,
For det som pleier sykdommen (til å vare) lenger;
Gir næring til det som bevarer ondet,
For å behage den uvisse, syklige appetitten.
Min fornuft, legen til min kjærlighet,
Sint for at hans forskrifter ikke blir holdt,
Har (nå) forlatt meg, og jeg går desperat god for
(at) Begjær er døden, som legemidlene gjorde unntak for.
Uten sjanse for helbredelse er jeg, nå som fornuften ikke får pleie,
Og vanvittig gal med bare mer uro;
Mine tanker og min tale er som de gales,
Tilfeldig fra sannheten forgjeves uttrykt;
For jeg har sverget deg god, og tenkt deg lys.
Som er svart som helvete og mørsk som natten.

Kommentar til språket og oversettelsen

Det er en del å forklare her i ordbruken. Mange av problemene er standard for arbeidet med Shakespeares sonetter, med begreper og ideer som er typiske og karakteristiske. Til å veilede meg bruker jeg som vanlig nettsiden Shakespeare-sonnets og Oxford-utgaven av Complete sonnets and poems, og i mindre grad Shakespeare-words og andre kilder.

Ordet love på engelsk fungerer både som verb og som substantiv, og inneholder både ideen om kjærlighet og om lidenskap, der norske oversettelser alltid må velge en av de to. Her, i denne sonetten, er det ganske tydelig at det er lidenskapen det gjelder, det er den som tærer på ham. Vendingen longing still inneholder formen av presens engelskmennene så ofter bruker, alltid når det er en pågående handling, og som det er misvisende å oversette med det mest tilsvarende norske, «lengtende». Det må altså omskrives til den vanlige norske formen, «lengter», og i operasjonen setter jeg også verbet til slutt. Feber, eller fever, er et begrep som ofte ble assosiert med lidenskaplig kjærlighet, og som vel til dels gjør det ennå. På engelsk er det en forbindelse mellom longing (lengter) og longer (lenger) som ikke synes så godt i de tilsvarende norske. Betydningen av nurseth (pleier) er imidlertid lik, og det er her den litt uventede at den behandler sykdommen for å holde på den, slik man pleier blomster og pasienter for å få dem til å leve. Det er direkte sagt lengselen som pleier feberen slik at den varer lenger. Engelsk har det utmerkede korte ordet ill, som har grunnbetydning i retning av å være «syk, uvel eller dårlig», men også kan bety «onde, skade og ulykke». Vårt «onde» fungerer kanskje ikke helt tilsvarende, men det er det beste jeg kommer opp med. Jeg har oversatt det litt overtydelig, her. Det gjelder også i linje 4, der jeg endrer setningsstrukturen og legger til sammenbindingen «for å», slik at meningen (og ikke ordlyden) kommer frem. Uncertain blir brukt i en litt uvanlig betydning, det er ikke nettopp at den er «usikker», for det er temmelig sikkert denne appetitten vil være der, men den er uviss, uberegnelig og umulig å bli klok på. Appetitten er lysten kjærligheten har på lengsel, det som gir feberen næring.

For Shakespeare er physican synonym med doctor, det er her i sonetten den som skal helberede sykdommen den lidende sonettskriveren har i sin feberaktige kjærlighet, og rollen som lege er det altså fornuften hans som har. Det åpner for en rik metaforbruk, og det gir også en forbindelse mellom denne sonetten og den forrige. Legen – altså fornuften – er sint fordi hans forordninger ikke blir fulgt, den syke gjør ikke som han får beskjed om, den forelskede følger ikke sin egen fornuft, og denne – legen, det vil si fornuften – har derfor forlatt ham (i linje 7). Det gjør at han er blitt desperat, og kan bekrefte at begjær (desire) er døden. Slutten på denne linjen er vanskelig, jeg oversetter med den samme vanskeligheten som er der i originalen. Den mest nærliggende forklaringen er at medisinene legen foreskrev, altså fornuftens befaling om ikke å pleie den lidenskapelige kjærligheten og lengselen, den forordningen ble ikke fulgt, og dermed ender det i døden. Slik vil også en pasient kunne dø, om denne ikke følger rådene fra legen.

Engelskmennene har et ordtak, past cure ist past care, godt synlig i linje 9, der jeg-personen er forbi (muligheten for) kurering (cure) og fornuften hans er forbi pleie (care). På ny har jeg valgt en litt ordrik oversettelse, så meningen skal komme klart frem. Uttrykket frantic-mad gir selvfølgelig vanskeligheter til en oversetter, da begge ordene betyr gal, på litt forskjellige måter. Oxford-utgaven av sonettene skriver at frantic-mad betegner den aktive og ville formen for galskap, i motsetning til mutt passivitet, noe som skulle gjøre min oversettelse med «vanvittig gal» ganske riktig. Nettsiden med Shakespeares sonetter skriver at originalen har stavemåten madde for mad, slik at det har en tvetydighet med made, altså kanskje kan bety «gjort gal». Videre nedover i sonetten blir mad skrevet riktig, og det er helt umulig nå å få vite om at stavemåten madde er en trykkfeil eller er gjort med hensikt.

Om fair har jeg skrevet mange ganger her, det betyr også lys, som ordet bright også gjør det. Om fair kan jeg kanskje best henvise til nettsiden ShakespeareWords, for de som er interessert i alle betydningene Shakespeare bruker ordet i.

De to første kvartettene i sonetten er ferdig behandlet. Lenger er jeg ikke kommet. Det gjør at både kommentarene og oversettelsen er litt i ubalanse.

Gloseliste

Glosene er slått opp på ordnett.no, som igjen bruker kunnskapsforlagets blå ordbøker. Oppslagsordene står i fet skrift.

nurseth – nurses -> nurse 1. være pleier for (barn eller syke) 2. pleiestellepusle rundt 3. ammegi bryst 4. kjæle medklappeholde i sine armer 5. pleieskjøttepasse 6. være forsiktig medspareskåne 7. ta seg avbeskyttefremme 8. nære
prescriptions 1. forskriftforordning 2. (medisin) reseptordinasjonforskrift 3. (medisin) medisin 4. (jus) (rettighet på grunn av) hevd
physic 1. legemidlermedisiner 2. medisinlegekunst
except 1. unntagjøre unntak for 2. gjøre innvendingerkomme med innsigelser
frantic 1. desperatvillpaniskvanvittighektisk 2. (hverdagslig) forferdeligveldig 3.  (om person) galvanvittigfra segute av seg
discourse 1. foredragtaleforelesning 2. avhandling 3. (vitenskapelig) diskursdrøftelse
vainly forgjevesfåfengt

Kommentar til sonetten

Den er skrevet på en måte mange av de andre sonettene også er skrevet på. Så også Shakespeare har en formel-oppskrift han gjerne følger, bare at hans formel er så mye mer komplisert og rikholdig enn de andres. Ofte er jo sonettene satt opp som en kamp mellom forskjellige ting, om det er øye og tanke, fornuft og følelser, kropp og sjel, det ene og det andre, og ofte er de satt opp som en rettssak eller som å omhandle økonomiske affærer, eller andre ting som gjør at teksten kommuniserer på forskjellige nivå. Shakespeare bruker gjerne et bilde, og så fungerer dette bildet til å si noe om kjærligheten eller sinnsstemningen til sonettskriveren. Her er bildet at kjærligheten er en feber, eller en slags form for galskap, og så er fornften legen. Dette bildet blir holdt gjennom sonetten.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s