I dag är ingen dag, av Gunnar Björling

Gjennom arbeidet med denne bloggen kommer jeg i møte med mange poeter fra mange land og mange tider. Få har vært vanskeligere å finne dikt fra, enn Finlandssvenske Gunnar Björling (1887 – 1960). Hans dikt er krevende, så krevende at de ble avvist fullstendig av samtiden, også av den litteraturinteresserte delen av den. Björling var en modernist, en radikal modernist, han beveget seg i ytterkantene av språket, og var så eksperimentell at bedømmelsen av ham gikk fra å kalle det nonsens til latterliggjøring.

Det er ikke bare det at diktene er vanskelige å få mening ut av. De er også ikke skrevet som dikt, med tydelige markeringer hvor det ene diktet slutter, og det neste begynner. Diktet jeg poster i dag, kan like gjerne sies å være en strofe i et lengre dikt, bestående av det som i samlingen står før, og etter. Men Björling selv plukket ut deler av tekstene sine og leste dem som enkeltstående dikt, og dette har også blitt tradisjonen både i forskningen og i gjenutgivelsene, om enn originalene altså er frivillig ambivalente i dette.

Jeg valgte ut dagens dikt blant mange, mange tilsvarende, fordi det inneholder motiv Björling ofte brukte, med lyset, og er representativt for formen han skrev på og for forfatterskapet hans. Det er også mulig å sette det inn i en sammenheng, med at det kom ut i 1943, midt under andre verdenskrig. Sverige var nøytrale i andre verdenskrig, men Björling var ikke svensk selv om han skrev på svensk, han var finsk, og Finland hadde nettopp vært gjennom vinterkrigen og var ennå formelt i konflikt med Sovjetunionen, og en slags alliert med Tyskland. Björling hadde vokst opp i et Finland som den gang var en del av Russland, det var et lydrike under den russiske tsaren, og han hadde lært seg russisk på skolen, og var tett knyttet til den russiske kulturen. Han kom fra Viborg, byen som skiftet land i løpet av disse begivenhetene, den gikk fra å være finsk til å bli russisk, som den ennå er. Björling fikk oppleve både den russiske og den finske borgerkrig, og hadde altså krigen mye nærmere enn noen svensker på denne tiden. Jeg mener diktet leses godt på denne bakgrunnen, samtidig som Björling er så spesiell at man trenger ingen konkret referanseramme for å få noe ut av ham. Han er nok en poet man kanskje kommer vel så langt med bare å slippe fantasien løs, og assosiere i vei.

Jeg skal dog forsøke å gi noen ideer til hvordan diktet kan leses, og peke på noen av teknikkene han bruker. Om jeg ikke kommer lenger enn denne første kladden, så vil diktet bare bli postet som det er, som man ser.

Idag är ingen dag

Idag är ingen dag
idag är tyst, och ljus
och döda männer talar
det är lite svårt
och bittert mycket
idag är tyst, och ljus
och döda männer talar
idag är tyst, och ljus
ljus är mina stränder
hav och vad där ovan
ljus
och ljus kring flugan i mitt rum
kring fönsterna
kring detta fönsterhavets rum
idag är tyst, och ljus
omkring mitt rum.

Fra Ohjälpigheten (1943)

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s