Sonett 145, av William Shakespeare – Those lips that Love’s own hand did make,

Det er ennå august i det jeg skriver dette. Når dette blir postet, så er jeg på Hardangervidda på fjelltur. Travle lørdager denne sommeren og tidlige høsten gjør at jeg må fare litt lett over noen av sonettene for en stund, og poste greie, men uferdige versjoner av sonettoversettelsene og kommentarene.

Dette er en av de enkleste sonettene i samlingen, ganske sikkert den aller enkleste. Det er ikke engang noen egentlig sonett, den mangler det nødvendige antall stavelser i hver linje, men den regnes likevel som en sonett siden den nå engang fikk plass i sonett-samlingen. Også innholdet er enkelt og rett frem, nesten som om det er en allminnelig ungdom som har skrevet den, passe høytidelig og småoriginal, med å «puste frem lyden som sier «jeg hater»» i stedet for bare å si det, eller bare å hate. Kvaliteten er ikke i nærheten av Shakespeares mestersonetter, her er ikke det fortettede språket og rikdommen i betydningsinnhold, her er ikke en sonett som fungerer på flere nivåer, dette er ganske så greit rett frem.

Forskningen har derfor gjettet på at dette er en av de aller, aller tidligste av Shakespeares sonetter, kanskje skrevet så tidlig som i 1582, da han bare var 18 år gammel, og giftet seg med Anne Hatheway, som skulle bli hans kone hele livet. Sonetten har kanskje noen ordspill på henne, med hate way (Hatheway) i linje 13, og kanskje også And saved my live (Anne saved my life) i linje 14. G. R. Ledger, bak nettsiden Shakespeare-sonnets, argumenterer annerledes i sin presentasjon av sonetten, uten at han helt klarer å overbevise meg, og i alle fall ikke resten av forskningen. Oxford-utgaven av sonettene vier bare et kort avsnitt til omtalen av sonetten, og bare en håndfull ord og meningsforklaringer.

Argumentet til Ledger er at Shakespeare i en alder av 18 år og i 1582 ikke vil være i stand til å nærme seg sonettformen, og ta til seg språket som finnes i Sidneys Apstrophel og Stella, og som kom ut posthumt i 1591. Ledger er svært opptatt av dette verket, og siterer det i en rekke av de andre omtalene han har av sonettene, men det er kanskje mulig han legger for mye vekt på det, her. Det er dessuten forskjell på at det skal være en tidlig sonett, og at den skal være i 1582. En tidlig sonett kan det utmerket godt være, det er merkelig om Shakespeare skriver en så primitiv sonett en tid han ellers skriver så mye komplisert og rikt og bra, men at den skal være skrevet akkurat i 1582, året han gifter seg, er bare en gjettelek. Ingen vet noe om når sonettene er skrevet. Man vet at et par av dem ble utgitt i 1599 (nr. 138 og 144, i samlingen The passionate pilgrim), samlingen av dem alle i 1609. Jeg har skrevet litt om dette i noen av de andre sonettpostene, emneknaggen Quarto vil forhåpentligvis lede frem til dem, og i posten om sonettene på Helt grei litteratur. Engelskspråklige nettsider har selvfølgelig rikelig med informasjon om disse tingene, de også.

Så er det over til sonetten. Den er skrevet med åtte stavelser, og ikke i det jambiske pentameteret med femfotede jamber. Firfotingene er mer uhøytidelige og komiske, passende til morovers og epigrammer. Dette kan jeg skrive, og sitere forskningen på, men det gir ikke mening om ikke vi som lesere også oppfatter at det er slik. For meg er det helt opplagt, det er ikke samme alvoret i denne, som i hvilken som helst av de andre 153 sonettene. Denne her er enklere og mer spøkefull også i tonen, ikke bare i innholdet, så om den er skrevet i en svært tidlig fase av Shakespeares forfatterskap, så var det i en tid der han i det minste klarte å forene form og innhold, og gjøre det enkelt, når det også var enkelt.

Døm selv.

Sonnet 145

Those lips that Love’s own hand did make,
Breathed forth the sound that said ‘I hate’,
To me that languished for her sake:
But when she saw my woeful state,
Straight in her heart did mercy come,
Chiding that tongue that ever sweet
Was used in giving gentle doom;
And taught it thus anew to greet;
‘I hate’ she altered with an end,
That followed it as gentle day,
Doth follow night, who like a fiend
From heaven to hell is flown away.
‘I hate’, from hate away she threw,
And saved my life, saying ‘not you’.

Sonett 145

Lepper laget av kjærlighets hånd,
Pustet frem lyden som sa ‘jeg hater’,
Til meg som vansmektet for hennes skyld:
Men da hun så min sørgmodige tilstand,
Oppsto straks nåde i hennes hjerte,
Og hun skjente på tungen som støtt så søtt
Var vant med å gi bare mild en dom;
Og lærte den så på ny å hilse;
‘Jeg hater’ skiftet hun med en ende,
Som fulgte det som en mild dag,
Følg ikke natten, som lik en djevel
Fra Himmel til Helvete er flydd avsted.
‘Jeg hater’ ‘kastet hun bort fra å hate,
Og reddet mitt liv, med å si «ikke deg».

Kommentar til språket og oversettelsen

Sonetten er ganske enkel og rett frem, så normalt engelskkyndige skulle ikke ha noen problemer med å se hva dette er for noe. Ordene «jeg hater» (‘I hate‘) er hos meg, og i de fleste andre redaksjoner, satt i hermetegn. Det er de ikke i originalen. De første fire linjene sier at hennes lepper sier «jeg hater», før hun ser den sørgmodige tilstanden til jeg-personen hun sier det til.

Linje 5 har jeg omskrevet litt, og det med det fått et hint av sånn man snakker i kristendommen, noe som ikke er der i originalen. Ellers sier linjene 5 – 8 at etter at hun har sagt «jeg hater», og sett hvilken virkning det har, så skjenner (chiding) hun på tungen, som før var vant med kjærlige ord, og får den til å hilse blidt og mildt (gentle) på ny.

Linjene 9 – 12 sier at denne hilsenen som tungen lærer i linje 8, skifter ut slutten på setningen som begynner med «jeg hater», og får da den samme effekten som dagen har når den følger natt, og en djevel (fiend) er flydd vekk fra himmelen til helvete, der han hører hjemme.

Konklusjonen i de to siste linjene, er at hun tar hatet vekk fra ordene «jeg hater», og følger med å si «ikke deg» (not you). Det er ganske enkelt og greit sagt hva som skjer i dette diktet.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Der ligger Kunnskapsforlagets blå ordbøker til grunn.

languish 1. bli svak, bli matt, bli apatisk, sløves 2. (overført) dabbe av, gå tregt, dø hen, stilne av 3. vansmekte, vantrives, sykne hen, visne hen 4. (gammeldags) se smektende ut 5. verke etter noe, lide under begjær
chide 1. skjenne på, skjelle på, irettesette, klandre 2 (gammeldags) klage, syte
alter 1. forandre, endre 2. forandre seg, forandres, bli annerledes 3. (spesielt amer. eller austr.) kastrere, sterilisere 4. sy om, rette (klesplagg)
fiend 1. ond ånd, djevel, demon, satan 2. udyr, djevel 3. (om barn) djevelunge, plageånd
4 (hverdagslig) slave av en last, fanatiker, fantast, entusiast

Kommentar til sonetten

Hele sonetten er bygget over ideen om at kvinnepersonen sier ordene «jeg hater», og poeten stopper tiden og forstørrer øyenlikket. Det er hun, denne skjønne, med lepper kjærligheten selv har laget, som ytrer ordene «jeg hater», og det til ham, poeten, som forgår og vansmekter og lider under begjæret for hennes skyld. Det er nok en overdrivelse å si at forventninger blir bygget opp, for her er det ikke mye forventninger, det er bare underforstått at når hun hater, så skal det være han hun gjør det mot, han som er objektet for hatet. Det er det altså ikke, og det redder hans liv, som han skriver til slutt.

Det er å kaste bort analyseverktøy på bagateller å skrive så mye mer. Men en tradisjonell, engelsk sonett er bygd opp over fire kvartetter og en kuplett til slutt, altså grupper på fire, fire, fire og to linjer. I de tre første kvartettene skal det være varianter over en idé, eller tre ulike bilder, mens til slutt skal det være en konklusjon, som enten oppsummerer eller kommer med en overraskende motsetning. Selv om sonetten er enkel, så er dette oppfylt.

I den første kvartetten er bildet øyeblikket i det hun sier ordene «jeg hater», alle de fire linjene blir brukt til å uttrykke dette, og til å få med at hun er skjønn og elsket, og at det er han som elsker henne. De neste fire linjene har en utvikling, i det hun ser virkningen ordene har på ham. Poeten fyrer løs med kraftig poetisk skyts, av at nåde straks kommer i hjertet, at tungen som var så søt også er vant med å gi søte dommer, altså si søte og milde ting, men at den nå blir satt på plass av hjeret for å si dette ikke fullt så søte, vennlige og milde «jeg hater». Deretter er det en stigning, som har en parallell – uten sammenligning for øvrig – i mer berømte sonett 29, der stigningen er høytidelig og på sin plass. Her er det nesten en parodi, med det at hun ikke fullfører setningen «jeg hater», slik man skulle vente, og med det lar lys dag følge mørk natt, og en ond djevel fly av sted fra himmel til helvete, altså vekk fra himmelen der han ikke hører hjemme.

Konklusjonen avslutter bagatellen av et dikt, med å si at hun etter å ha sagt «jeg hater» følger opp med å si «ikke deg». Så hele den lille sonetten er altså hun som sier «jeg hater ikke deg», og de veldige svingningene det gir i poeten. Det er veldig lite i denne sonetten som løfter den bort fra det trivielle. Kanskje er det litt kraft i den nest siste linjen, I hate away from hate, she threw, der hun liksom trekker ut kraften i ordet hatet, tar hatet ut av ordet hat, men da skal man lese med stor velvilje, og det skal man vel ikke trenge å gjøre i store dikt. Dette er et tidsfordriv av et dikt, og til diktets forsvar kan man si at det heller ikke gir seg ut for å være noe mer.

Min gjendiktning

Det er selvsagt enklere å gjendikte også, når formen og innholdet er litt mer uhøytidelig, og det liksom ikke er så nøye. Så jeg omskriver og trikser det til, for å få det til å fungere på sitt vis. Heller ikke originalen er stor kunst, i dette tilfellet.

Sonett 145

Lepper lagd av kjærlighets hånd,
Pustet «jeg hater» frem som ord,
Til meg som alt vansmektet sånn:
Men da hun så hva hun meg gjorde’,
Så straks i hjertet nåden kom,
Skjelte på tungen som støtt søtt
Før var vant med kun mild en dom;
Og lærte den å hilse bløtt;
‘Jeg hater’ skiftet slutten ut,
Og følger slik som dagen mild,
Følger natt, lik en djevelgutt
Fra Himmel til Helvete flyve vil.
Hun’kastet hatet vekk sin vei,
Reddet mitt liv, sa «ikke deg».

ES2017

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s