Framtidens skugga, av Edith Sødergran

Framtidens skugga er den siste diktsamlingen Edith Södergran gir ut i sin levetid. Samlingen kommer ut i 1920, utgitt på Hagar Olssons forlag. Samme forlag utgir også Landet som icke er, bestående av etterlatte dikt, og utgitt i 1925. Hele Södergrans samlede produksjon ble altså utgitt mellom 1916 og 1920, med tillegget utgitt i 1925. Til sammen blir det fem små samlinger. Man leser det alt sammen på en uke. Det er en kort og intens produksjon.

Edith Södergran blir heller ikke gammel. Hun er født i 1892, i St. Petersburg, men vokste opp og tilbrakte mesteparten av sitt liv i Raivola, på det karelske nes. I 1909 får hun påvist tuberkolose, samme sykdom som hennes far døde av året før. Hun lever altså hele sitt liv med en dødsdom hengende over seg, og med stadig dårligere helse. Behandlingen, som var svært smertefull og ubehagelig, ble avsluttet i 1916. Siden da visste hun at hun aldri kom til å bli frisk.

Det betyr at hele hennes lyriske produksjon, alt som er utgitt, er skrevet av en kvinne som vet at livet hennes ikke vil bli langt. Smerten i brystet og pustevanskene er hele tiden en påminnelse om sykdommen. Tæringssyk som hun er, er hun også lite attraktiv for menn, utsiktene til et langt og lykkelig familieliv var fraværende, drømmene om fremtiden måtte alltid være korte. Jeg skal være forsiktig med å skrive det for blomstrende, Södergran nekter selv å gå inn i rollen som noe offer, klager aldri verken over helsen eller de manglende fremtidsutsiktene. Tvert i mot står hun steilt mot livet, og insisterer på å være lykkelig. Diktene hennes er fulle av liv og av glød, nesten uten sidestykke.

Det er dette som gjør henne så fascinerende. Hun henter kanskje litt inpirasjon hos Nietzsche, som har satt frem tanken om overmennesket som overvinner livsbetingelsene. Slik er hun en voldsom og kraftfull modernist, den første i det svenske språkområdet, og suveren i Norden. Men jeg kan ikke la være å tenke på at det er en svak og syk kvinne som skriver disse triumferende diktene, og at hun i diktene klarer å overvinne livsbetingelsene, og stå frem som sterk, lykkelig og livsbejaende. Det er en livsglede, nesten livsberuselse, uten sidestykke i diktene hennes. Framtidens skugga er et eksempel, og et dystert eksempel. Det er dødsdiktet hennes, der hun skriver om hvordan hun selv skal dø.

Framtidens skugga

Jag anar dödens skugga.
Jag vet att våra öden ligger i hopar på nornornas bord.
Jag vet att icke en droppe regn sig suger i jorden
som icke är skriven i de eviga tidernas bok.
Jag vet så visst, som att solen går opp,
att jag aldrig skall skåda det andlösa ögonblick, då hon står i zenit.

Framtiden kastar på mig sin saliga skugga;
den är ingenting annat än flödande sol:
genomborrad av ljus skall jag dö,
då jag trampat all slump med min fot, skall jag leende vända mig bort ifrån livet.

fra Framtidens skugga, 1919

Kommentarer til språket

Nornene

Gloser og ordforklaringer

öden skjebner

nornorna norner, skjebnegudinner for mennesker og æser, til stede hver gang et menneske fødes

zenit senit når solen står i senit, står den loddrett over observatøren, det vil si på sitt høyeste punkt.

Kommentar til diktet

Diktet er delt opp i to strofer. I den første henter Södergran stoff fra både norrøn mytologi, med nornene og skjebnen, og fra kristendommen, med referansen til at ikke en dråpe faller til jorden, uten å ha vært skrevet i de evige tiders bok. Det er ganske sannsynlig flere religioner bruker denne ideen, om at ingenting skjer, uten at det er en større makt som vet det og kjenner det, eller til og med styrer det. Her, hos Södergran, er det skjebnetro, og ingen nødvendig styring av det som skjer. Det er skrevet i tidenes bok, det er kjent, forutbestemt. Slik er også våre skjebner (öden), de ligger hos nornene, de som styrer med slike ting.

Merk at alt dette ikke trenger være uttrykk for noe bestemt livssyn hos Södergran. Hun forutsetter ikke kjennskap til tekstene og referansene, hun sier ingenting om hvilken tro hun hører til, men bruker dette med skjebnen og at alt er kjent til å slå fast at hun – med samme sikkerhet – vet at hun aldri vil se solen når den står i zenit. Formuleringen Jag vet er brukt tre ganger, der i første strofe, så det er veldig naturlig å lese dem i sammenheng. Dog er de to første gangenes bruk mer «jeg tror», siden det er religiøse spørsmål som det handler om, mens det i den siste er en virkelig vet, fordi det er så visst, som att solen står opp. At solen står i senit, skal nok leses i overført betydning, og det er kanskje naturlig å lese det til en slags historisk utvikling, om det er for menneskeheten eller hennes eget liv. Når solen står på sitt høyeste, er dagen også på sitt lyseste. Det vil hun, dikteren, aldri få se.

Det finnes enda et par ting å legge til, her i første strofe. Første linje er Jag anar dödens skugga, så første linje er å ane, ikke vite, som det senere blir. Deretter legger Södergran til det uendelige øyeblikk (det andlösa ögonblick), om når solen står i senit. Det gjør en grei og forståelig påstand litt mer mystisk, for solen står ikke uendelig i senit, det er et punkt i dens bevegelse, og det er heller ikke vanlig å snakke om «uendelige øyeblikk». Et øyeblikk er i sin natur, kortvarig. Men slike motsetningsfulle paradokser og kontraster er typisk for Södergran og for modernismen, det frisker til, og skjerper hjernen.

Mer kommer… Noe av det som hittil er skrevet er førsteutkast, og må renskrives, det er litt billig formulert, her og der. I løpet av noen dager vil det være på plass.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s