Ti på halv tolv

Diktsamling er skrinet med det rare i. Her havner alt, som ikke passer inn andre steder. Dagens dikt ser jeg allerede ikke har noen annen plass, enn her. Det er skrevet 26. november, nå nylig, foran peisen, mens Tom Waits sang Invitation to the blues. Hva er det med klokken som gjør at jeg er så opptatt av den? Hvorfor er den alltid noe med tolv? Jeg har noen tanker om det, men skal ikke si det her. Her skal jeg bare nøye meg med å si at Tom Waits er overlegen i å få frem disse sterke følelsene jeg liker så godt, som om han har noe veldig viktig å si, som om selve livet står på spill for karakteren som synger, men der det ikke er så lett å skjønne hva som er så farlig. Jeg prøver mange ganger å få til noe av det samme. Her altså med dette klokkeslettet ingen må spørre om, og det banke-banke-bankende hjerte…

Ti på halv tolv

Spør meg aldri hva klokken er

Jeg hater klokkeslett

Tiden er min fiende

Og alt det vonde jeg har sett

Det fyller hele indre meg

Det fyller meg med smerte

Og jeg holder fast i hjertet mitt

Mitt banke-banke-banke, bankende hjerte

Klokken er ti på halv tolv

Hvis det var noen her som lurte

Ti på halv tolv

Om noen spurte

ES2016

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s