Ljos, av Vilhelm Ekelund

Det er den mørkeste måneden. Da passer det godt å ha dikt av – om enn kanskje ikke den lyseste dikteren, så en dikter som var særdeles opptatt av lyset. Alf Ahlberg skriver om ham:

Alla hans tanckar og problem vända sig kring denna fråga: hur bevara det rena ljuset i själen, hur få sol och klarhet i blicken? Och hans svar är ständigt detsamma: längta til ljuset, lev i ljuset, förlora dig i ljuset, bliv en av ljusets ödmjuke tjänare.

(Ord og bild, trettiotredje årgangen, 1924, s. 329)

Bemerkelsesverdig mange av diktene til Vilhlem Ekelund (1880 – 1949) handler om lys eller har lys i tittelen. Hans lyriske produksjon er kort og intens, praktisk talt alt innen sjangeren skrev han i årene mellom 1900 og 1906. De årene gav han ut samlingene Vårbris (1900), Syner (1901), Melodier i skymning (1902), Elegier (1903), In Candidum (1905), Havfets stjärna (1906) og Dithyramber i aftonglans (1906). Også av titlene kan vi ane en utvikling, fra naturdiktning i starten, til en ganske klassisk orientert, der mot slutten. Han var regnet som en tidlig modernist, en forløper, men gjorde aldri virkelig spranget ut i de frie vers.

Om ham her i starten vil jeg også ha med at han regnet seg som en ganske kompromissløs dikter. Han ville ikke kunsten skulle gå på akkord med markedskreftene, og måtte etter hvert gi ut verkene sine på eget forlag.

Dagens dikt er veldig representativt for ham. Det heter Ljus, og er fra samlingen Elegier. Jeg fant diktet først i en samling All Nordens lyrikk, utgitt på Gyldendal forlag, 1962, og redigert av Anders Österling.

Ljus

När kväll i själens himmel skymmer,
när lifvets sista stjärnljus rymmer
och själen vänder om öde färden
och vill hem och har ej hem i världen ...
O räddande försvar! o höga
och klara fäste i det svarta bruset:
o ljufva styrka uti ljuset,
heliga skönhet, af ditt öga!

Fra Elegier, 1903

Språk og ordforklaringer

Ganske gjennomført er den svenske ä en norsk e, her. Da skulle det være ganske greit å forstå. I første strofe ser det ut til å være en omskriving for at døden nærmer seg, det går mot kveld i sjelen, livets stjernelys rømmer, og sjelen er på øde ferd og har ikke noe hjem i denne verden. I andre strofe påkalles det hjelp, O reddende forsvar! O Høge og klare feste i det svarte bruset, og hjelpen er herlig styrke uti lyset, hellige skjønnhet, av ditt øye! Den siste er litt vanskelig, og blir forklart nærmere i kommentarene til selve diktet, under.

Gloser

skymmer -> skymma mørkne (ordet er beslektet med skymning skumring)

stjärnljus stjernelys

rymmer rømmer

ljufva søt, lys, herlig

Kommentar til diktet

Vilhelm Ekelund er i Sverige regnet som en av forløperne til modernismen. Han begynte som en forsiktig impresjonist, en litt tidlig symbolist, men var ganske bundet til de tradisjonelle formene. Det ser vi også i dette diktet her, med betydningsfull rytme og gjennomtenkte rim. Først rimer skymmer-rymmer, färden-världen i strofe 1, så er det første og fjerde og andre og tredje linje som rimer i strofe 2.  Samtidig bruser det seg på en måte oppover, rytmen blir kortere, det når frem til en finale, af ditt öga. Jeg leser det slik at det er den hellige skjønnhets øye som gir den styrken som trengs til å holde ut dødsangsten i strofe 1. Det er også det faste holdepunktet i det store, svarte bruset. Ordet Öga klistrer seg på ordet höga det rimer med i linje 1, og gir vel en slags trygghet og orden der, men det er ikke like lett å skjønne hva den semantiske meningen skal være. Hva skal det bety? Normalt er det jo lyset som stråler inn i øyet, og øyet som registrerer eller sanser lyset. Her kan det nesten se ut som det er skjønnhetens øye som gir lys.

Kanskje er det her noe jeg ikke har sett. Elegi er fra klassisk tid en klagesang, opprinnelig skrevet avvekslende mellom heksameter og pentameter. I moderne diktning er det ikke lenger så strenge krav til formen, elegier er bare en klagesang. For de gamle grekerne og romerne var det nesten motsatt, elegiene kunne brukes til forskjellige formål, men versemålet lå fast. Her hos Ekelund er ikke versemålet så strengt. I første strofe bygger det seg en opp en takt i de to første linjene, men den blir ikke fulgt i de to neste. Andre strofe har en helt annen metrikk. Første strofe er også beskrivende, mens andre er påkallende. Altså, den første beskriver situasjonen, den andre påkaller hjelp. Hjelpen blir påkalt i høystil, med vokativ O, O reddende forsvar, litt patos, kan man si, i mer hverdagslig norsk, men det er vel også et uttrykk for litt følelser, litt frykt og fortvilelse, dog frykt og fortvilelse i høystil.

Jeg leser diktet slik at i dødsangstens øyeblikk er det skjønnheten som gir lys og trøst. Det er også den som gir noe håndfast og trygt å orientere seg etter. Øyet til slutt kan være et symbol på noe, øye som i orkanens øye, eller øye som noe vakkert. Det kan også være øyets egenskaper som er poenget, men at det for meg blir litt bakvendt, siden øyet aldri kan gi lys, bare registrere det.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s