Sonnet 134, av William Shakespeare – So now I have confessed that he is thine

Fortsetter fra 134. Denne sonetten bruker metaforer fra handelsspråket, for å få frem hvordan den sorte kvinnen utnytter poetens venn, og dermed skader dem begge. Konklusjonen fortsetter finansmetaforene, samtidig som den har et veldig fint ordspill på kvinnens genetalia:

«Him have I lost; thou hast both him and me:
He pays the whole, and yet am I not free.»

Sonnet 134

So now I have confessed that he is thine,
And I my self am mortgaged to thy will,
Myself I’ll forfeit, so that other mine
Thou wilt restore to be my comfort still:
But thou wilt not, nor he will not be free,
For thou art covetous, and he is kind;
He learned but surety-like to write for me,
Under that bond that him as fast doth bind.
The statute of thy beauty thou wilt take,
Thou usurer, that put’st forth all to use,
And sue a friend came debtor for my sake;
So him I lose through my unkind abuse.
Him have I lost; thou hast both him and me:
He pays the whole, and yet am I not free.

 

Min oversettelse

 

Kommentar til språket og oversettelsen

Kommer…

Gloser

mortgaged

covetous

Kommentar til sonetten

Kommer…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s