Til ein namnlaus, av Tor Jonsson

Til ein namnlaus av Tor Jonsson er et dikt jeg liker godt, og som betyr mye for meg. Jeg ser av nettet at den namnlause i diktet skal være Gud, og det er diskusjoner om hvem «henne» er der til slutt, særlig siden Tor Jonsson aldri hadde noen «henne» å takke så veldig for. Han fikk det aldri til med kvinner. Det gjør diktet desto sterkere for meg, som de andre kjærlighetsdiktene til Jonsson også er det. Kanskje er det noe med at den utilfredsstilte lengselen er sterkere? Folk som lykkes i livet klarer jo aldri å skrive riktig intense dikt. Du må kanskje kjenne en uro for å formidle en.

For meg gir slutten utmerket mening, det er en kvinnelig inspirasjon som er gnisten i livet hans, det er den som gjør at han brenner. Slik taler diktet også til meg, som også har levd store deler av livet uten å ha noen kvinne å kalle min egen, å være helt nær med. Også jeg har bare hatt noen å lengte etter.

Nå som jeg leser hele diktet på ny og i sammenheng, så ser jeg det er rimelig å tolke den navnløse til å være Gud. Det er en Gud som passer i den moderne verden, der det ikke er så lett å tro på noen Gud eller allmektig kraft som styrer det hele, men der den religiøse lengselen kanskje ennå er til stede. Det står veldig flott at dikter-jeget (som vi her nesten må lese som Jonsson selv) savner noen å takke for skjønnheten i naturen og rikdommen i livet. At det er noe å være takknemmelig for, men ikke noen å rette takknemmeligheten til. I mangelen på en slik navnløs å takke, takker han for henne, som den navnløse har gitt ham.

Jeg synes den takken er intens, og vakker. Jeg liker også hvordan diktet ender ut i ordene «brenne og brenne», som både indikerer å brenne av energi, ha gnisten, være glødende og produsere, men også det å brenne opp, som man gjør mens man lever. Bindestreken (i stedet for punktum) gir ikke akkurat en avslappende pause eller slutt, her, brannen fortsetter, og det binder også slutten sammen til slutten på strofe 1 (vera og vera). Sånn blir det en forbindelse mellom det å være og det å brenne, som jeg leser som en ganske intens form for å leve.

Helt ferdig får jeg ikke denne posten heller, den er skrevet på forhånd (jeg har skrevet mer siden, noe som forklarer hvorfor alt ikke henger helt sammen, og noe er skrevet dobbelt opp), og i det den blir postet, er jeg på tur i Stølsheimen. Det er måten jeg brenner på, nå. Og jeg takker også henne, som nå er blitt min kone.

Til ein namnlaus

Kven skal eg takke
for det eg fekk sjå
sola gå under
og berga bli blå?
Kven skal eg takke
for all denne æra
i dette å gå her
å vera og vera –

Kven skal eg takke
for det eg fekk li
så gleda fekk grunn
å røte seg i?
Skogen har gøymt meg
og jord har eg femnt,
men kven eg skal takke
har ingen nemnt.

Det bleka mot blånar
i nattsvarte brunn,
men takken låg blodlaus
som bøn i min munn.
Kven er du, gjevar?
Kvi teier du still?
Di ordløyse fører
ein vantru vill.

Du namnlause gjevar,
eg får ikkje fred
før eg kan takke
for alt som laut skje –
Men kjem du kje nær meg
så takkar eg henne
du gav meg for det eg
skal brenne og brenne –

Fra Ei dagbok for mitt hjarte, 1951

Språk- og ordforklaringer

Med «sola gå under» og «berga bli blå» menes neppe stort mer enn at solen går ned for kvelden, og fjellene får den karakteristiske, blålige fargen som de får i kveldslyset. For Jonsson, som er fra Lom i Gudbrandsdalen, er nok dette noe han har sett og tenkt over mange, mange ganger. Æra i å gå her, æren i å være i live, er videre hva Jonsson vil takke for i denne strofen. Så han takker for naturen (solen og berget) og for livet.

Li i strofe 2 er å lide, og betydningen i sammenhengen ser ut til å være at lidelsene i  livet gir gleden noe å slå rot i (å røta er å slå rot, et verb laget av substantivet røtter). Så uten lidelsene ville gledene bare henge der i løse lufta, ikke ha fast grunn under seg. Det er spenstig av Jonsson å takke for lidelsene, heller enn for gleden, men han takker for lidelsene som grunnlag for gleden. Videre i samme strofe kommer jord har eg femnt, å femne vil si å omfavne, altså «å slå armene rundt». Det er opp til enhver leser hva man vil legge i vendinger som «skogen har gøymt meg» og «jord har eg femnt», kanskje har det noe med at har kunne søke tilflukt i skogen når han vil være i fred for andre (Jonsson skriver ellers mye om bygdedyret, og hvordan andre har plaget ham og hans like, sett ned på ham, og følt seg bedre), og at å omfavne jorden er et uttrykk for å være takknemlig for den. I hvertfall er det alt sammen skaperverket til den namnlause, som Jonsson ikke vet hvordan å få takket.

Vendingen bleka mot blåner, synes jeg er litt vanskelig, å bleka må være å bleke, altså å bli hvitere, mattere, bleket, svinne. Blånene er de blånende fjell, altså at de blå fjell blir blekere. Jeg får ikke så mye mer mening ut av det, hva det skal bety. Den nattsvarte brunn er den nattsvarte brønn, brunn er brønn, og jeg leser det til at de bleknende, blå fjell speiler seg i brønnen. Det er vanskelig å lese det i annet enn i overført betydning, «nattsvart brønn» er ikke noen positiv sammensetning, det blir ikke mørkere enn nattsvart, brønnen er lukket og innestengt, uten at jeg vil spekulere noe mer i det. Brønnen er også kilden for vann, livgivende vann, så jeg vil  la det være åpent hva det er for noe, og hva det betyr. I hvert fall ligger takken blodløs (blodlaus) som bønn i munnen hans (bøn i min munn), uten blod betyr uten liv, blek og usagt. Di ordløyse betyr «ordløsheten din», eller «tausheten din», den som har gitt alt dette, sier ingenting, og det fører ein vantru (en som ikke tror, eller en som tror feil, ofte blir det brukt om folk som ikke er kristne, eller ikke tilhører religionen på stedet) vill (på ville veier). Den vantro kan vanskelig være andre enn Jonsson selv.

Den namnlause gjevaren (navnløse giveren) er mysteriet i diktet, når jeg leser det på ny og har lest de andre diktene i samlingen, er jeg overbevist om at det må være en slags Gud eller noe guddommelig, noen som står bak skaperverket. Laut er preteritum av å lyte, her brukt i betydningen «ha lov til å skje», «gi lov til å skje», «la skje», altså at poeten ikke får fred før han har noen å takke for alt som skjer. Det slutter med et brudd, poeten gir opp henvendelsen til den nanvløse, og sier at om denne ikke kommer nær ham (nær meg – viser seg på noen måte), så vil han takke henne, kvinnen, som den navnløse har gitt ham for at han skal brenne, og da i en betydning «brenne av liv». Merk at her takker han ikke skaperen – den navnløse – som har gitt ham gaven (=henne), men takker henne, kvinnen. Han takker gaven, ikke giveren. Det blir også at han takker henne, en kvinne, et levende menneske, og ikke en idé, en tanke, noe navnløst, som han kanskje ikke vil nå frem til og som kanskje heller ikke finnes. Det er også henne, kvinnen som gir ham noe å leve for, det er hun som gjør at han skal (ikke «kan», «vil» eller «må») brenne og brenne.

Kommentar til diktet

Dette diktet hører sammen med Så stig da i meg, einsemd (som jeg poster neste uke) til i samlingen Ei dagbok for mitt hjarte. Samlingen har jeg skrevet om på søsterbloggen (helt grei litteratur), og den er tilgjengelig på nett for norske IP-adresser på nasjonalbibliotekets utmerkede nettsider (utgaven er scannet inn, og har en koselig hilsen på første side inne i boken, det er en gave til noen som heter Astrid og Sigurd, med ønske om god jul og godt nytt år, 1953!) . Samlingen er utgitt etter Jonssons død, han tok livet av seg i januar 1951, året denne samlingen kom ut. Den består av tre deler, én som har samme tittel som boka, og består av ett eneste, langt dikt, med det navnet (Ei dagbok for mitt hjarte), de to andre delene er «Døde dagars ord» og «Lause dikt». Både diktet jeg poster i dag, Til ein namnlaus, og diktet jeg poster neste uke, Så stig da i meg einsemd, hører til i delen som har fått navnet «Lause dikt». Kanskje har det noe med at Jonsson ikke hadde bestemt seg for hva han ville gjøre med dem ennå, mens han hadde en idé om at han skulle lage en diktsamling med navnet Døde dagars ord, og at han ikke fikk denne ferdig før han døde.

At dikteren dør gir selvsagt en ekstra kraft til diktene som blir igjen. Det gir en ekstra mening til avslutningen på Så stig da i meg, einsemd at einsemda stormar mot si grense og at livet skal eg aldri, aldri misse, det er vanskelig å lese det annerledes enn som refleksjoner om det kommende selvmordet. Også linjene her i Til ein namnlaus får en ekstra dimmensjon over seg, han skriver han skal brenne og brenne, men han er i ferd med å brenne opp. I så stig da i meg einsemd bruker han vendingen tæringsdraum om lykke, ordene «å tære» og «å brenne» er beslektet med det at begge uttrykker det å bruke opp noe, det at noe forsvinner, går opp i flammer, eller tæring.

Også i Så stig da i meg, einsemd, som her i Til ein namnlaus, og i mange andre av hans dikt, bruker Jonsson det retoriske virkemiddelet som på gresk har navnet epanalepsis. På norsk kan vi si «fordobling», eller «gjentakelse». I Så stig da i meg, einsemd, er det «aldri» i livet skal eg aldri, aldri misse», som blir gjentatt, mens her i Til ein namnlaus er det først «vera og vera» i strofe 1, så «brenne og brenne» i sistestrofen. At samme grep blir brukt på begge knytter dem også sammen, slik at man kan lese det til at det «å vera og vera» vil si «å brenne og brenne», altså at det å leve vil si å brenne (opp).

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s