Fossen, av Tor Jonsson

Den lille bygde Lom i Gudbrandsdalen fostret to av våre største diktere. Den ene er Olav Aukrust, en dikter jeg ennå ikke har presentert noe dikt av her på bloggen, den andre er Tor Jonsson. Blant alle de poeter jeg poster, står Tor Jonsson og Olav H. Hauge i en særklasse som de mest besøkte av de mannlige lyrikerne. De konkurrerer for øvrig med kvinnene Halldis M. Vesaas, Gunvor Hofmo og Inger Hagerup, som også var på sitt mest aktive i etterkrigstiden. Så denne perioden fostret en måte å skrive dikt på, som ennå gir gjenklang i dag.

Både Aukrust og Jonsson var bygdediktere. Dette er sentralt i norsk kulturhistorie, der by har stått mot land, og der den intellektuelle byen har søkt til bygdene for å finne det opprinnelige urnorske, men likevel ikke har hatt så lett for å inkludere de som kommer fra disse bygdene helt i det gode selskap. Aukrust er i denne sammenhengen den intellektuelle, den ambisiøse og krevende, mens Jonsson er mannen av folket. Alle kjenner Jonsson og hans linjer om at nærast er du når du er borte, men bare de færreste kan på stående fot si noe som Olav Aukrust har skrevet. Likevel hører Aukurust til blant våre vesentlige poeter, og skulle være en selvfølge på pensumlistene ved universiteter og høyskoler.

Nå er det imidlertid Tor Jonsson, og hans Fossen. Det er avslutningsdiktet i samlingen Jarnnetter, som kom i 1948. Jernnettene er de tre nettene i august hvor kornet kan være utsatt for frost. Begrepet blir brukt på Østlandet, i Trøndelag og på Helgeland, og var altså godt kjent av Jonsson.

Det er et illevarslende dikt, tre år før Jonsson tok sitt eget liv. Nå som vi kjenner til dette, går det an å lese diktet som et varsel om hva som vil skje. Det blir da vondt og uhyggelig, med hvordan han driver mot fossen og er på vei utfor, men han etterlater også håp i regnbuen han samtidig ser. Det er et sterkt og personlig dikt.

 

Fossen

Døden ropar på alle.
Dagen er tung av strid
mot mektige dragsogarmar, – –
tung av tid.
Eg ror imot straumen, men fossen ropar.
Armane dovnar og båten driv – – –
Fossen skal stå som eit utropsteikn
etter mitt liv.

Eg vender augo mot fossen
og regnbogen over.
Det er som ein veldig kyrkjekor – –
Eimane stig, – det er presten som signar
den arme jord.

Eg strir imot dragsog og dulde krefter,
men kan ikkje snu.
Mi trøyst i døden er draumen,
draumen om dagen da mennesket skaper
regnbogen om til bru.

1948

Språk, form og innhold

Formen på diktet er uregelmessig. Det har tre strofer av ulik lengde. Men ser man nærmere på det, så er det delt inn i fireversinger med balladerim (oaoa). Første strofe har 8 linjer, eller to par med fire. I andre strofe er det 5 linjer, men den femte inneholder rimet, og de to første linjene kunne vært slått sammen til én lang. I den fjerde er det de to siste som kunne blitt slått sammen til en lang, og balladeformen ville blitt oppfylt.

Det er kun den første firelinjeren som har noe som kan minne om en fast takt.

Døden ropar på alle.
Dagen er tung av strid
mot mektige dragsogarmar, – –
tung av tid.

Dette er en trektakter med variasjoner, med uregelmessig veksling av en og to trykklette stavelser mellom de trykksterke. Dette er den berømte Hildebrandstrofen, mange, mange dikt er skrevet på den måten. Men vi aner allerede at Jonsson er ute på noe annet, med sistelinjen på bare to takter, og tre ord. Det gjør linjen veldig tung, de tre ordene og to stavelsene bærer like mye vekt som hver av de andre tre linjene i denne delen av strofen, og det passer godt med innholdet, tung av tid.

Rimet tung av tid hører sammen med tung av strid. De andre rimparene er båten drivetter mitt liv, kyrkjekorden arme jord og ikkje snuom til bru. Særlig passer kyrkjekor og den arme jord godt sammen, som en motsetning.

Etter første fire linjer brytes mønsteret helt. Det blir en ordflom, og kaotisk med tanke på trykksterke og trykklette stavelser. Dette kjennetegner modernismen, der regler og ordnede formes brytes ned, og formens forventninger blir brutt. Her beholdes dog rester av tradisjonen, i rimet. Det er ikke så veldig karakteristisk av Jonsson å skrive på denne måten, han er ikke av de mest radikale modernistene.

Ordet dragsogarmar er en vanskelighet. Jeg vet ikke om ordet er brukt andre steder enn i dette diktet. Det kan brytes ned til drags, som på nynorsk er et bal, slik det brukes i vendinger som det er et bal med alt dette styret, eller som verb, det er ikke noe å bale med. Drags er også bagasje, eller pikk og pakk. Garm er navnet på helhunden i norrøn mytologi. Jeg tror Jonsson har konstruert et ord fritt å assosiere fra, og at man ikke skal bale med å forsøke å forklare det for nøyaktig.

Eimane er flertall av eim, damp, duft eller dunst, «eimen av vår i luften» er kanskje et uttrykk folk kjenner. Å signe noe er kanskje et ord som ikke gir så god mening for alle, det er egentlig å gjøre korsets tegn over noe, og gjør man det så velsigner man det og gir det lykke eller kraft, som det står forklart i ordboken. Opphavet til ordet er det samme som for å signere, undertegne. Å skrive ein og ikkje eit kyrkjekor er uvanlig, kor er på nynorsk som på bokmål intetkjønn.

Dragsog er dragsug, sammensetningen av ordet gir best meningen, det drar og suger, ofte brukt om strømmer i vann som drar deg under. Dulde er skjulte, dulde krefter er de kreftene du ikke kan se, men som du merker tar tak i deg.

Kommentar

Jonsson hadde skrevet om Fossen tidligere også. I samlingen Berg ved blått vatn fra 1946 står diktet Ved Fossen. Det er et sårt kjærlighetsdikt, med en sjelden strofeform på 5 linjer og rim i linjene 3 og 4. Også dette diktet var opprinnelig tenkt som avslutningsdikt i den samlingen, men måtte vike den plassen til Norsk kjærleikssong. Fossen han skriver om der, er Høydalsfossen ved Andvorseteren, der kvinnen han skriver om og håpet på var budeie.

Fossen, som motiv, bruker Jonsson mange steder i sine dikt. Oppover dalene og fjellsidene der han bodde, var det mange av dem. Som en kuriosittet kan nevnes at området han bodde i er det mest nedbørsfattige i Norge, det faller mindre regn der, enn i Sahara. Så elvene var livgivende, men fossen kunne være farlig.

Biografiene og omtalen av Tor Jonsson har blitt stadig mer intim og nærgående etter som årene har gått. Ingar Slettan Kolloen skriver vel alt, i sin biografi fra 1999, der er ingenting for personlig. Avstanden i tid er blitt stor til menneskene det handler om. Da Inger Heiberg skriver i 1984, er mye med, men ikke alt. Hun holder seg også mye tettere til tekstene og særlig diktene til Jonsson, og bruker dem til å belyse livet til Jonsson, og så igjen livet til å belyse tekstene. Fra henne har jeg noen av opplysningene jeg her har brukt.

Jeg vet ikke hvor godt kjent man blir med mennesker ved å skrive så mye om dem. Det er noe med Tor Jonsson som gjør at hans liv og skjebne har en interesse nesten uten sidestykke blant norske poeter, og gjennom det har også interessen for tekstene hans vært større enn det som er vanlig for slike som skriver dikt og sakprosa. Tekstene hans er sterke, og de blir sterkere når man kjenner historien.

Bildet som brukes i dette diktet er lett å forstå. Jeg-personen i diktet dras mot fossen, til tross for at han forsøker å stritte i mot. Fossen er undergangen. Fra fossen står en regnbue, slik det alltid gjør når solen skinner. Han selv er fortapt, det skriver han i siste strofe, han kan ikke snu. Men i det han skal dø, har han en trøst i en drøm om at mennesket en gang skal klare å skape denne regnbuen om til en bro.

Dette bildet bør sikkert forlates før man tenker så veldig mye mer igjennom det, broen er en overgang fra et sted til et annet, der det ellers er umulig å komme over. Om det er regnbuen som er denne broen, så er det vakkert. Drømmen om en slik bro er en vakker drøm. Det er det diktet slutter med, og det diktsamlingen slutter med. Men ikke uten at dikteren først har ramlet utfor, og fossen står igjen som et utropstegn etter hans liv.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s