Lengsla bygde katedralar, av Tor Jonsson

Dette diktet er det første diktet i samlingen Berg ved blått vatn. Den samlinga gav Tor Jonsson ut i 1946, rett etter krigen. 5 år før han selv døde.

Det er noe ved Tor Jonsson som griper meg sterkt. Jeg føler noen ganger han skriver direkte til meg, eller for meg, men så snakker jeg med andre som sier at de også har Jonsson som favoritt. På bloggen er diktene av Jonsson blant de som er aller mest besøkt. Jeg postet dette innlegget opprinnelig i april 2016, men har hentet det frem igjen og forbedret det i 2018. Så jeg vet. Jonsson treffer blink.

Siden nasjonalbiblioteket nå har gjort alle norske tekster så lett tilgjengelige på nett, har jeg fått lest alle de kjente diktsamlingene hans og lest i flere av biografiene. Jeg visste fra før at Jonsson er en bygdegutt, og at han går inn i den norske tradisjonen med motsetninger mellom bygd og by, by og land. Han var en landsens gutt fra små kår, og kunne aldri finne seg til rette i byen. På landet var han dikter og lærd, og hørte ikke helt til der heller.

Tonen i Tor Jonssons diktning er alltid neddempet. Han tar aldri de store ord i sin penn, det er aldri de store følelsesmessige utbruddene. I den opphetede diskusjonen som preget norsk litteratur og diktning på den tiden, den mellom tradisjon og modernisme, i den tar han ingen plass. Tor Jonsson virker til å skrive som han må, og ikke fordi han tar del i noe spesielt litterært program.

Tor Jonsson skriver på rim, lettfattelig, og uten bruk av vanskelige symboler og krevende referanser. Det er enkle ting ordene skal bety. Da jeg postet dette diktet, hadde jeg fra før postet det berømte kjærlighetsdiktet hans, Nærast er du når du er borte, det nesten magisk vare diktet på to strofer og med fire linjer i hver. Dette diktet betyr noe også for de som ellers ikke bryr seg om dikt.

Siden har jeg postet Til ein namnlaus, Så stig i meg einsemd og Norsk kjærleikssong av de kjente, Fossen og Eg åtte ikkje kjærleik av de mer ukjente, og kanskje mer krevende. Dagens dikt, Lengsla bygde katedralar, er en slags mellomting. Det er krevende til Tor Jonsson å være, men hvem kan vel ikke forstå tanken bak at det er lengselen som gjør at mennesket strekker seg, det er lengselen som gjør at vi bygger katedraler.

Lengsla bygde katedralar

Dagar draup med sol i soge
Andre kveikte lidings loge,
brende tempel, tvinga ordet
inn i togn bak daudingskoret.

I vårt eige Trongdalslende
bygde livet. Døden brende
dine tempel. Sterke hender
kveikte eld på dine strender.

Ingen talde døde blomar.
Ingen talde ord som omar
i si grav. Den gode grøde
gror det tagalt liv laut bløde.

Lengsla bygde katedralar.
Bøker brenn og togna talar
om eit gotisk liv i lengsle
bakom tiders liv i trengsle.

Altarljosa skin der inne.
Kjærleikslengt i mann og kvinne
byggjer enno på det brende
i sitt eige Trongdalslende.

Lengsla bygde katedralar.
Kom og stig inn!
Æva talar ord frå ætter som har tagna.
Ordet lyser i vår lagnad.

Berg ved blått vatn, 1946

Språk, form og innhold

Dette er nynorsk fra 1940, skrevet av en poet fra Lom i Gudbrandsdalen. Hovedinnholdet skulle være greit å følge, også for utrente lesere, men det kan være noen problemer i detaljene. Noen ord volder vanskeligehter også for meg. Det er rettskrivingsreformen fra 1938 som gjelder.

Språk og innhold

 

Diktet begynner med et eksempel på alliterasjon, eller bokstavrim: Dagar draup, sol i soge. Meningen skal nok være at dager kom med sol, men bruken av draup og i soge er uvant. Draup er fortid av å dryppe, så Jonsson skriver at «dager drypte», mens det beste oppslaget jeg kan finne på formuleringen «i soge» er tidsskriftet Osterøy i soge og samtid. Der er ordet saga brukt i ubestemt form, etter en preposisjon. På nynorsk heter det ei soge – den soga, og der som på bokmål og i alle våre dialekter er det bestemt form etter preposisjon, «som det står i soga». Å kveike er å tenne, loge er flamme, på bokmål er det nå vanlige å bruke «lue». Så de to første linjene sier omskrevet at noen dager kom med sol i saga, andre tente lidelsens flamme. Andre linje starter en ny setning, som fortsetter ut verset. Togn er «det å tie stille», tvinge ordene inn i taushet, kan det omskrives. Daudingkoret er koret av daudinger, koret av døde.

Trongdalslende er lende med trange daler, lende er terreng, og det gjelder nok vel så mye i overført betydning. Det kan være trangt på bygda og i dalene, også i å komme seg inn med nye meninger og med å være annerledes. I første strofe er det lidelsen som brenner tempel, i andre strofe er det døden. Tempel gjelder også i overført betydning. Det er der hellige handlinger foregår. Slik jeg leser diktet, kan dine i dine tempel og dine strender vise tilbake til trongdalslende, til livet eller til noen dikter snakker til. Strendene er der hav møter land, som alle vet. Det er det første stedet man kommer til, når man kommer til nytt land fra havet. Der er det sterke hender som gjør opp ild, gjør det mulig å få varme og å leve.

Blomar er blomster, å ome er beslektet med å ljome, gi en form for gjenlyd. De to første setningene i strofe 3 sier at ingen telte døde blomster, ingen telte ord som lød fra en grav. Døde blomster og døde ord, altså. Ingen teller dem. Grøde er avling, det man får igjen og kan bruke av det man har sådd. Tagalt er taus, en tagal person er en person som tier. Laute er fortid av å lyte, det vil si være nødt til (å gjøre det). Folk kjenner sikkert ennå vendingen, «han lyt gjera det», han må (nå) gjøre det. Den andre setningen i strofen blir altså noe i retning av at «den gode grøde lar gro det tiende liv bløter», bløte er å gjøre bløt. Meningen er at i disse områdene er det mye taust liv, lite snakk, så der kan bare vokse og gro det som finner næring i slike omgivelser. Planter og all vekst trenger som kjent vann for å gro.

Strofe 4 er en nøkkelstrofe. Det er fra den tittelen på diktet er hentet. En katedral er en biskoppelig hovedkirke, en domkirke. Fra middelalderen og fremover var katedralene eksempler på fremragende arkitektur, det beste og vakreste mennesket var i stand til å bygge. Det var også et sted for religiøse opplevelser og ettertenksomhet. Så når Jonsson skriver lengsla bygde katedraler, så kan det være et uttrykk for at lengselen etter å komme vekk og ut fra den trange bygda, førte til at mennesket strakk seg etter sine maksimale prestasjoner. Det gjelder både i å produsere noe, bygge katedraler, eller i noe mer åndelig. Brenn er brukt i presens, så det er bøker brenner, og tausheten taler (togna talar) om et gotisk liv i lengsel. Gotisk er den stilperioden de første katedralene ble bygget i. Det hører til middelalderen, og ble først i renessansen brukt nedsettende, siden den gotiske arkitekturen brøt med de rene linjer og med harmoni mellom delene. Goterne var en østgermansk stamme, de kom fra området rundt elven Wisła, dagens Polen, og var en av de barbariske stammene under folkevandringstiden. Fra begrepet gotisk ringer det altså mange assosiasjoner og betydninger, et gotisk liv i lengsle kan bety så mangt. Det er en strofe rik på mening, dette.

Alterljosa er lysene som er tent ved alteret. Det brende, eller det brente, er det som er brent opp. Motiv med å brenne og å tenne er brukt gjentatte ganger i diktet, både lidelsen og døden har tent flammer, både templer og bøker har brent. Et tempel er det stedet hellige handlinger foregår, bøker er stedet menneskets tanker og ideer blir skrevet ned. I det som er brent i fortiden, bygger kjærlighetslengselenkjærleikslengt – opp igjen noe nytt. Også i dette trongdalslende, dette sted liv og virke har så vanskelig for å trives.

I den siste strofen blir den viktige formuleringen lengsla bygde katedralar gjentatt. Nå blir man også invitert til å stige inn, i en linje som bryter med versemønsteret, og dermed etter reglene skal tillegges større betydning. Det stemmer utmerket med innholdet. Æva er evigheten, fra den taler ord fra ætter (slekter) som har tagna, tidd. Disse ordene lyser i vår skjebne, lagnad.

Form

Formen er firfotede trokeer, det vil si fire trykktunge stavelser i hver linje, og den trykktunge stavelsen alltid fulgt av en trykklett. Det er parrim, AABB, og kvinnelig, trykklett utgang på alle linjene. Mange strofer har sterke innslag av alliterasjon, bokstavrim. Til sammen er det 6 strofer. Den siste skiller seg ut, som vi skal se.

Her er den viktige strofe 4.

Lengsla bygde katedralar.
Bøker brenn og togna talar
om eit gotisk liv i lengsle
bakom tiders liv i trengsle.

Som vi ser blir en trykksterk stavelse konsekvent fulgt av en trykksvak, og det begynner med en trykksterkt. Dette mønsteret gjelder for alle de fem første strofene.

Den siste strofen skiller seg imidlertid ut, med brudd i rytmen i linjene 2 og 3:

Lengsla bygde katedralar.
Kom og stig inn!
Æva talar ord frå ætter som har tagna.
Ordet lyser i vår lagnad.

Der er det tre trykksterke stavelser i linje 2. Den slutter med en såkalt spondé, to trykksterke stavelser etter hverandre. Å bare skille mellom trykksterk og trykksvak blir litt ufullstendig i norsk og andre germanske språk. Riktigere er det å snakke om grader av trykk. I regelen blir det da skilt mellom 4 grader, der 4 er sterkt betont, mens 1 er svært svakt betont. I linje 2 vil kom og stig ha grad 4, og ha grad 2, og inn grad 3. Derfor har jeg satt inn i uthevet kursiv.

I linje 3 kunne jeg kanskje valgt å markere trykkene på andre steder, den er ikke nødt til å leses som jeg har markert. Linjen er overlesset, med mange flere ord og trykk enn noen andre i diktet. Min rytmefølelse tilsier imidlertid at det skal være fire hovedtrykk, da på æv, – ord, ætt og tagn. Bitrykk er på tal-, grad 3, som avtalt ovenfor, og svakt bitrykk på som, grad 2. Hvis det ikke er noe trykk på som, blir det tre helt trykklette stavelser etter hverandre, og det blir litt mye. Regelen sier også at stavelser med trykk skal være de viktige, og da føles det for meg som at tal- i talar er litt mindre viktig enn at det er æva som taler, og ord de taler. I siste linje er det faste mønsteret på plass igjen, med annenhver sterk og svak.

Om formen kan også sies at Jonsson er modernist med det at verselinjene ikke følger meningsinnholdet. Setninger begynner og slutter midt inne i vers, noen går over flere vers, og det går ikke an å vite når en påbegynt setning skal slutte. Dog er det slik at de fleste strofene begynner med en kort setning, en påstand eller en konstatering. Det er bare i strofe 2 setningen i første linje fortsetter over i linje 2.

Lignende er det i overgangen fra linje 2 til linje 3 i de forskjellige strofene. Strofene 1, 3 og 4 har setninger som utmerket kunne endt ved utgangen av linjen, og som man kanskje skulle forventet gjorde det, men så fortsetter de med mer betydningsinnhold i linjen under. Strofe 2 slutter med et transitivt verb, så her må komme objekt i linjen under, i stfore 5 har linje 2 verken verbal eller objekt, og i strofe 6 er linje 2 et utrop med utropstegn.

Den siste linjen i den siste strofen er den eneste sistelinjen der setningen den inneholder begynner og slutter i linjen. Her er det også bokstavrim, som henter oppigjen l’en fra Lengsel, orda lyser i vår lagnad. Diktet slutter i harmoni og balanse.

Kommentar til diktet

Inger Heiberg skriver at Tor Jonsson meldte seg ut av statskirken i 1946, samme år som dette diktet blir utgitt. Han var ingen troende, men han var oppvokst på bygda der kirken og kristenroen stod sterkt. Han klarte aldri å løsrive seg fra den, men brukte kirkebygningene og troen igjen og igjen som motiv i diktene sine. Så man kan kanskje si han hadde ikke noen tro, men han hadde lengselen etter en tro. Han visste hva det skulle være, men ikke var. Heiberg skriver en god del om dette i biografien sin om Jonsson, om hvordan kirken prekte nestekjærlighetens evangeligum, mens Jonsson som kom fra fattige kår visste at utenfor kirken var det forskjell på folk.

Diktet følger mange av de faste motivene hos Jonsson. Her er den trange bygda, trongdalslende er et ord som blir brukt to ganger i diktet, her er kirken og religionen, lengselen etter at livet skal være noe mer enn det det er, her er ordet og stillheten, her er kjærlighetslengselen mellom mann og kvinne, her er store tanker og små folks møte med dem. Det er litt avansert, og kanskje har derfor ikke dette diktet like stor appell som Jonssons aller mest kjente og elskede, men det er veldig representativt for mannen som skrev dem, og det er et vakkert uttrykk for den allmenne menneskelige lengselen etter å gjøre livet til noe mer. Jeg kjenner ikke denne tanken vakrere uttrykt i norsk diktning. Derfor betyr diktet mye for meg.

Lengsla bygde katedralar. Kom og stig inn!

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s