Sonnet 129, av William Shakespeare – The expense of spirit in a waste of shame

Sonett nummer 129 av William Shakespeare er meget sterk, nesten besettende, og den er også skrevet av en som er smått besatt av begjæret etter en kvinne. Det er den mørkhårede skjønnheten det har handlet om siden sonett 126. Da jeg første gangen leste gjennom sonettene og tok notater bare for meg selv skrev jeg:

Det er noe definitivt over hver eneste en av Shakespeares sonetter. Det er renessansedikterens privellegium, og her er det kjærlighetens stormer som får sitt uttrykk, eller Helvete som er ordet Shakespeare bruker til slutt. Han får frem aggresjonen med mange, mange korte perioder, noen bare bestående av et eneste ord, for eksempel i linje 3 og 4

Is perjured, murderous, bloody, full of blame,
Savage, extreme, rude, cruel, not to trust;

Dette skrev jeg i en tid jeg selv ennå ikke var gift, og selv led de samme kvaler det her skrives om,

Det ser ut som han bare kaster ordene ut, hvilket understreker inntrykket av mangel på kontroll, det er følelesesladd, ikke reflektert. Dette er ordene til en som er blitt forsømt.

Past reason hunted; and no sooner had,
Past reason hated, as a swallowed bait,
On purpose laid to make the taker mad. (6-8)

Beskyldningene er meget sterke, kvinnen har lagt ut sin åte for med hensikt å gjøre mannen gal.

Som moden, gift mann med kone og barn på plass kan jeg behandle sonetten mer analytisk, og se den mer utenfra. Den er ikke ment å leses slik, og den tørre analysen den får for eksempel på engelsk Wikipedia virker fremmed for den, mens den plumpe «moderne» omskrivingen til «No fear Shakespeare» (sparknotes) nesten blir litt ufrivillig komisk med alle gangene ordet «sex» finner sin vei inn i teksten. Det er seksualkraften og de dyriske driftene som fører oss menn inn i de følelsesmessige stormene og kaoset og smerten sonetten beskriver, og som får oss til å gå inn i det selv om vi hva som venter oss, men det er også noe mer og ukjent som gjør at vi må få det til med akkurat den kvinnen vi ønsker. Det er ønsket om samkvem med den mørkhårede kvinnen som driver sonettskriveren til vanvidd, det er ikke med hvem som helst.

 

Sonnet 129

The expense of spirit in a waste of shame
Is lust in action: and till action, lust
Is perjured, murderous, bloody, full of blame,
Savage, extreme, rude, cruel, not to trust;
Enjoyed no sooner but despised straight;
Past reason hunted; and no sooner had,
Past reason hated, as a swallowed bait,
On purpose laid to make the taker mad.
Mad in pursuit and in possession so;
Had, having, and in quest to have extreme;
A bliss in proof, and proved, a very woe;
Before, a joy proposed; behind a dream.
All this the world well knows; yet none knows well
To shun the heaven that leads men to this hell.

Min oversettelse og gjendiktning

Jeg har gjendiktet den foreløpig ufullstendig og tvangsrimt.

Sonett 129

Den kostnad ånd i et spill av skam
Er lyst i handling og til handling lyst
Full i skyld, av fordom, blodig og ram,
Vill, ekstrem, rå, stygg, svikende tyst;
Ikke før nytelse straks i forakt;
Hinsides jaget og ikke før hatt,
Hatet likt som åte som til deg er lagt,
Laget for at du skal av galskap bli tatt.
Gal når er jaktet og også når eid
Hadde, har og i å ville ha ømt;
Velsignet bevis beviselig leit;
Før er en glede og etter er drømt.
Alle vet dette men ingen vet vel
Å unngå Helvete kvinnene held.

Sistelinjen der stjeler et ord og en bøyning fra nynorsk, noe jeg synes bør være lov. Puritanere kan få alternativet: «Å unngå Helvete kalt kvinnehell».

 

Min kommentar

Kommer…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s