Efter tidens leilighed, av Henrik Wergeland

Henrik Wergeland har skrevet mange glødende dikt om troen og sannheten, om mennesket, kraften og ånden, om diktet og ordenes makt, om Tiden og Fremtiden med store bokstaver. Han er en kraftfull, romantisk dikter, i særstilling i Norge, og egen også i forhold til de romantiske dikterne ute i Europa. Det er ikke mange som skriver med samme kraft og samme glød, og som også forsøker å få de store prosjektene sine gjennomført. Han er i Norge en større helt i ettertiden enn i samtiden, men heller ikke vi nå kan helt forstå ham, hvordan det er mulig å bruke så store ord og ha så store ambisjoner, uten å ha snev av ironi. Ved siden av diktene jeg allerede har postet er her på bloggen, finnes Eivindvig, Til en ung Digter, Det befriede Europa og Til en gran fra de tidlige årene, og de voldsomme Sandhedens Armee (med den bevingede starten: Ord? Som Verden saa foragter? Ord i Digt?/ Endnu mer foragteligt!) og Følg Kaldet (med den smått utrolige sammenligningen med kongeørnen i lenker, som «lider dog ei den arme Digters Vaande som i lidet folk er født»). Efter tidens leilighed, som jeg poster i dag, blekner litt i møte med lengden og kompleksiteten i diktene jeg her har nevnt, men har også den Wergelandske ureddheten i å bruke de aller største og sterkeste ord og sammenligninger, og uten forbehold la dem gjelde og angå ham selv.

Bakgrunnen for diktet, skriver Ivar Hanevik i Dikt i Norge, er at det ambiøse diktverket Jan van Huysums Blomsterstykke har fått en dårlig mottagelse året før. Det er på samme tid han skriver det kjente diktet Mig selv, og får det trykket i Morgenbladet. Han har store ambisjoner og store visjoner, men den norske virkeligheten passer ikke helt inn i bildet han har av den, eller Wergeland passer ikke helt inn selv. Da gjelder det ikke å miste troen, holde på sin egen overbevisning, og – kanskje til og med – skrive for Fremtiden.

Efter Tidens Leilighed er et like enkelt dikt som tittelen på det. Det ser ut til å være skrevet litt i farten, ut av ideen om apostelen Stefanus som ble steinet utenfor Jerusalem, og hvordan det nå i ettertid er åpenbart at det var Stefanus som hadde rett, og de som dømte ham som hadde feil. Slik vil Wergeland ha det til at også i hans egen tid er det de som dømmer ham, Wergeland, som har feil, mens han er den som har rett. Steinene som kastes er ikke noe annet enn verktøy for løgnen, og de kan aldri gjøre noen ordentlig og varig skade når de blir kastet mot sannheten, her symbolisert med Stefanus panne. Det blir også sammenlignet mellom å kaste stein – noe fysisk – mot en ånd, en tanke, eller en idè. Det er helt håpløst, og blir en seier som ikke kan vare mer enn noen sekunder. Over tid er det sannheten som vil bli stående.

Efter Tidens Leilighed

Stenen i Stefanens panne –
den er løgnen mot det sanne.
Tåpelige, grumme hånd,
som vil sikte på en ånd!
Ha, hva seiersglans der bryter
av det sår, hvis blodstrøm flyter!

Løgnen kun sekunden vinner.
Intet sannhetsord forsvinner.
Som et hvift av lette lin
løsner styrtende lavin,
er det nok til å begrave
verden, når den er av lave.

Men det må ei hviskes stille.
Sannhets venn ei blott må ville.
Vær i ett og alt deg selv!
Det er seirens kunst, min sjel!
Som Stefanen mellom stene,
må du stå, om selv alene.

1841

 

Språk og ordforklaringer

 

Stefan, Staffan eller Stefanus er en kristen helgen og den første martyr. Han er nevnt i Apostlenes gjerninger, kapittel 6 og 7, der han blir fremstilt som full av nåde og kraft, og at han gjorde under for folket. Det var imidlertid noen av jødene som ikke kunne stå seg mot den «visdom og ånd som han talte med», og de kom med falske og halvsanne beskyldninger mot ham. Det hisset opp både folket og de skriftlærde, og han ble etter hvert ført frem for Rådet. Her får han på ny servert farlige beskyldninger mot seg, at han vil la Jesus fra Nasaret rive ned helligdommen og at han vil forandre lovene og skikkene jødene har fått overlevert fra Moses. Stefanus forsvarer seg i en lang tale som er gjengitt i kapittel 7, men han blir likevel steinet til døde. Beskrivelsen i Apostlenes gjerninger er rolig og nøktern, karakteristisk for de kristne martyrberetningene, og han møter sin voldsomme død med ro og med bønn. Wergeland identifiserer seg med Stefanus som blir misforstått av sitt eget folk, og blir steinet av dem, men er den som har sannheten og i ettertid er blitt stående som helten i historien.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s