Den første omfavnelse, av Henrik Wergeland

I dag er det en forbausende varm og solrik maidag, og passende å legge ut et kanskje forbausende elskovsvarmt dikt av Henrik Wergeland. Det heter Den første omfavnelse, og er fra samlingen Poesier, utgitt i 1838. Jeg ser det også er andre som har skrevet kommentarer til diktet og lagt det ut på nettet, blant annet finnes det på nettstedet Wergeland 2008 en kort analyse av Jørgen Sejersted og Erik Vassenden. Diktet er gitt som eksamensoppgave i den videregående skolen, så elevanalyser finnes det også mange av. Her på denne bloggen venter som vanlig en annen type kommentar, forhåpentligvis mindre forsknings- og skoleaktig. Dette er ment å være et levende dikt om en virkelig opplevelse, et forsøk på å skildre hvordan den første omfavnelse føles i det den oppleves.

Det er dristig å forsøke å fange dette i ord. Mange har dog forsøkt, og i populærmusikken er det et hovedtema, da alltid med en tøylesløs vilje til å beskrive av hvor «fantastic» og «unforgetable» det er, og så etterpå hvor smertefult det er at det nå er slutt. Det er tekster mange kjenner seg igjen i, og lever seg inn i, og man trenger kanskje ikke så avanserte ord for å få formidlet denne følelsen. Man kjenner den. Måten Wergeland skriver på, virker heller litt fremmed, og gjør noe vanskelig å forstå, som egentlig er ganske lett.

Forhåpentligvis går det an å veilede nye lesere sånn at de får noe ut av Wergelands gamle tekst også. Han tilhørte en annen tid, med en annen måte å uttrykke seg på. Han har også noen ganske andre kunstneriske ambisjoner, enn våre dagers sangtekstforfattere. Han nøyer seg ikke med enkle ord og adjektiv, ikke bare «fantastisk», «supert», «ubeskrivelig», «herlig», men nesten som en analyse av denne fantastiske følelsen, en mer fullstendig beskrivelse, ment å være både levende og nøyaktig på en gang. Det er veldig gjennomtenkt, men fremstår som spontant og umiddelbart, det er litt avansert, men det er for at vi skal stoppe opp og undre, ikke bare hengi oss til stemningen, men også tenke litt i gjennom hva dette er for noe.

Det vil vise seg at det er en veldig undring, kraftige skildringer og dristige sammenligninger Wergeland legger opp til, med utstrakt bruk av religiøse motiv slik at den første omfavnelse grenser over i å være en religiøs opplevelse.

DEN FØRSTE OMFAVNELSE

Kommer nu Sorger! knuger mit Bryst,
at det ei sprænges af jublende Lyst!
Himmel! med Uheld, Helved! med Qvaler
tæmmer dets Bølger! Thi der har hun hvilt!
Fiendenag
aabne dets Aarer! din Piilodd kun svaler.
Thi ved dets Slag
har hun jo zittret og smilt.

Sorgen har tabt sin Tyngde og Magt,
hvor hendes yndige Aasyn har lagt.
Sank hun den ned i sit svømmende Øje?
Drak hun dens Gift med sin Mund? Thi jeg saae
Vemodets Smiil
bævende Skygger om Læben at bøje;
dunklere blaa
sværmede Øjnenes Ild.

Du har forsont, uskyldige Brud,
Sjelen med Verden, Blodet med Gud:
Dengang din hellige Pande du sænkte,
straalreen som Naadens skinnende Lin,
over mit Bryst,
borttog du Synden, den taarebestænkte.
Nu er mit Sind
reent som et Tempel og lyst.

Rødmende Uskyld speilte Du ind,
Brud, i mit Bryst med jomfruelig Kind.
Hviftet af himmelske Due fornemmed
jeg i den Lok, som omsvævede mig.
Hil mig, min Geist,
forhen dæmonisk, for Himmelen fremmed,
er nu ved Dig,
Elskede, hellig gjenreist!

Der, hvor din Læbe rørte mit Bryst,
indenfor blev det glorielyst.
Kjærlighedshymner derinde fremsprunge
under dit sandsløse, drømmende Kys.
Sødmen deri
drak Fantasien med glødende Tunge.
Styrke og Lys
skjænkte det Ømheds Geni.

Dengang du laa ved mit Hjerte, min Brud,
var det som Blomster sprang derifra ud:
Blomster, som levte, drømte og tænkte.
Mandel og Abild ei vajer saa fuld.
Solen sit Blod
ikke saa rigt over Roserne sprængte.
Sjelen sit Muld
drømmende saligt forlod.

Fjern dig, min Sjel, du mørkblaa Seraf!
Eller en Stund i mit Blod dig begrav!
Herskende lad det rulle saa længe!
Nerven lad aabne sin zittrende Mund!
Samling berøvt
høre du opfyldt med tonende Strenge
Brystet, hvor Hun
hvilede elskovsbedøvt.

Poesier, 1838

En gjennomgang av språk, form og innhold

Form

Formen er fast, 7 strofer med 8 verselinjer. Rimmønsteret er aaBcdBcd, små bokstaver er trykktung utgang, store bokstaver trykklett og med vokal. Halvard Lie skriver i sin verselære fra 1967 at denne strofeformen er Wergelands egen, kun brukt én gang senere, og da av Wildenwey i diktet «Den evige Gud» (Kjærlighed – enn er du virkelig til). Formen har slektskap med Thomas Kingos salme «Sorrig og Glæde de vandre tilhobe». Det er en salme som sikkert ikke er så altfor godt kjent, nå i vår tid, men tankeinnholdet er vel inne i god folkelig tenkemåte, at det er en viss balanse mellom sorgen og glede her i verden. At livet inneholder begge deler. Lie, som tilhører en tid hvor man ennå kunne ha følelsle for verserytmen på en helt annen måte enn i dag, vil så ha det til at det er Kingos ord som ringer i Wergelands bevissthet, når han lar sin grenseløse lykke bli oppveiet av en tilsvarende grenseløs ulykke. Denne måten å tenke rytme på er nok i dag fremmed for folk flest. Om det brer om seg opp også i de akademiske lag, vil det svekke vår evne til å lese eldre tekster. Så er det opp til hver enkelt om dette er en bekymring, eller ikke.

Også jeg må jobbe litt for å finne den nøyaktige versefoten i diktet. Den er litt avansert, og den varierer fra linje til linje. Dog er den identisk i alle strofene. Hver av de fire første linjene har 4 takter, det vil si 4 trykktunge stavelser. De kommer slik: tung-lett-lett, tung-lett(-lett), tung-lett-lett, tung. Jeg har satt den ene lette stavelsen i parentes, for det er ikke alltid den er med, og i første linje i første strofe er den ikke det: Kommer nu Sorger! knuger mit Bryst, de trykktunge stavelsene er markert med fet skrift. Denne versefoten kalles daktyl, og den er daktylisk selv om ikke alle verseføttene opfyller takten. Det er enkelte tostavede, eller disyllabiske, takter i diktet.

Deretter følger et vers med 2 takter, Fiendenag, i første strofe, tung-lett-lett-tung, så et med 4 igjen, et nytt med 2, og til sist 3. Siden diktet til Kingo er nevnt, «Sorrig og Glæde vandre tilhobe», kan jeg kanskje ta med at strofene i det diktet har 7 linjer, og de 3 siste har 2, 2 og 4 antall takter. Så helt likt med Wergeland er det ikke. Diktet til Kingo er imidlertid daktyllisk, som hos Wergeland, det går i tung-lett-lett hele veien, og det finnes ikke bortfall av stavelser, slik det forekommer hos Wergeland. Merk at også de totaktede og tretaktede versene er daktylliske, tung-lett-lett, og at sluttakten kommer utenom. Hos Wergeland er siste takt enten tung, som i linjene 1, 2, 4, 5 og 8, eller tung-lett, som i linjene 4 og 6 (Qvaler – svaler).

Ordforklaringer

I 1838 skrev vi på norsk ennå substantiv med små bokstaver. Wergelands språk er dansk, lenge før alt som er av rettskrivingsreformer på 1900-tallet. Så her er det aa for «å» (aabne -> åpne), ld for ll (uheld – uhell), myke konsonanter for harde b, d, g i stedet for p, t, k, qv for kv (qvaler -> kvaler) og æ for e. For å nevne noe. Det er også eksempler på at lang vokal skrives som to påfølgende vokaler, phiiler (piler) og smiil (smil). Med litt trening ser man lett gjennom det, og kjenner igjen de vanlige norske ordene. Stort sett skal de også uttales sånn som vi uttaler dem i dag.

Litt ekstra forklaring trenger kanskje ordet Piilodd, det er pilspiss. Så når det står din Piilodd kun svaler, betyr det at pilspissen som egentlig skulle stikke meg, egentlig bare gjør meg godt, den svaler. Å svale er å kjøle noe som er for varmt, også kanskje et ømt sår. Zittret med z er det vanlige norske ordet sitre, det vil si å skjelve eller å dirre. Thi betyr «for» eller «fordi», gjerne i litt høytidelig språk. Åsyn i strofe 2 er ansikt, gjerne i bibelsk språk. I strofe 3 må vi til dansk for å finne ordet bestænkt, i taarebestænkte, det er å skvette dråper på, «å stenke», eller «å dynke», på norsk. Lin i samme strofe, er et (tøy)stoff utvinnet av linplanten. Linklede skulle etter folketroen ha beskyttende eller helberedende kraft, så det ble ofte brukt i brudebunader eller andre steder slik kraft var nødvendig. Her er jeg vel og merke ingen ekspert, jeg skriver hva jeg leser meg til.

I strofe 4 står Due med stor bokstav, det skal altså være et substantiv. Jeg har ikke noe bedre forslag enn fuglen, men ut i fra sammenhengen skulle det i så fall stått i flertall, med -r, og jeg kan ikke uten hjelp forklare hva det er, og hvorfor det står som det står. Jeg lurer også på om ikke Lok i strofe 4, må være planten. I så fall er det en bregne av storburknefamilien, som Store norske leksikon skriver. Geist i samme strofe, er ånd. Nærmere forklaringer om sammenhengen der, står i gjennomgangen av innholdet i diktet.

I strofe 5 er hymne religiøs lovsang, en høystemt hyllest til Gud.

Abild i strofe 6 er et gammelt, dansk ord for epletre. Med mandel menes også treet, og ikke kjernen i frukten, det som vi oftest i dagligtalen forbinder med ordet mandel, og den som vi legger i grøten på julaften. Verbet å sprenge, sprængte, er brukt litt uvanlig i denne strofen, enten i poetens forsøk på å utvide og berike ordenes betydning, leseren kan selv assosiere og oppfatte hva det vil si at solen sprenger over rosene, solstrålene sprenger over dem, eller så er i samme betydning som i sammensetningene gråsprengt, rødsprengt, altså å stenke. Sjekk gjerne betydningene av sprenge på nettsidene til norsk ordbok. Muld er mold, eller jord.

Seraf er en type engel, de står omtalt i Jesaja kapittel 6, i Bibelen, og de befinner seg helt oppe ved Guds trone i himmelen.

Innhold

Selv når ordene er forståelige er det ikke alltid innholdet i dem er så enkelt når de blir satt sammen. Dette diktet kan være vanskelig å trenge gjennom for noen og enhver. Jeg har løst det etter beste evne, men uten hjelp vil jeg ikke kunne garantere at alt som står er riktig. Om dere ser noe som er feil eller misvisende, eller en åpenbar tolkning jeg ikke har sett, så setter jeg pris på å få beskjed om det i en kommentar eller en mail.

I de to første linjene i første strofe er det en motsetning, først med sorgene som kommer, så at det knuger (presser på) brystet, men deretter at det vil sprenges av jublende lyst. Motsetningene fortsetter med Himmel og Helvete, litt rart, kanskje at himmel er satt sammen med «uhell», men sånn er det det står. I alle fall er både Himmel med uhell og helvete med kvaler i stand til å temme dets bølger. Her viser dets tilbake på brystet, og bølgene er en metafor på de følelsesmessige svigningene. Det er fordi hun har hvilt der, og hun, er kvinnen han er forelsket i, og har hatt den første omfavnelse med. Videre er det fiendenag som åpner årene dets, det er blodårene det er snakk om, og når de er åpne, kan blodet strømme. Nøyaktig hva dette skal bety, skal jeg ikke gå god for, men jeg leser det som Wergelands (typiske) ekstatiske skriving, at det er ingenting som biter på ham, naget fra fiendene har heller motsatt virking. Med pilodd tenker jeg det er pilspissen fra fiendenaget, altså at stikkene fra fiener ikke kan gjøre ham vondt, de svaler ham bare. Her må vi også ha i tankene at det er i brystet hjertet befinner seg, det er der hun har hvilt, og det er dit blodet strømmer. Det ser vi tydelig når det står dets slag, det er slagene til hjertet i brystet, og det er der hun har sitret og smilt.

I strofe 2 er det en gammatikalsk feil, da verbet å legge (legger – la – har lagt) er transitivt, og krever objekt. Her brukes det uten objekt, som det intransitive parverbet å ligge (ligger – lå – har ligget). Min språkfølelse sier hennes yndige åsyn må ha lagt noe, men linjen slutter med et punktum, og setningen har ikke noe objekt. Wergeland var fri og eksperimentell og grensesprengende, men denne type feil er så sjelden at jeg lurer på om det kanskje er jeg som har misforstått noe. I alle fall gir linjene god mening, sorgen taper tyngden og makten sin, der hennes ansikt har vært. Sorgen får ikke noe tak der hun har vært. Så følger spekulasjoner om hvordan hun tok fra sorgen makten dens, om det var ved å synke den i det svømmende øyet, eller drikke giften dens med munnen. Her er det mulig å lese inn dristige erotiske skildringer, linjene gir bedre mening om man gjør det, her er det den seksuelle omfavnelse det gjelder. Deretter følger en lang setning, over flere linjer, Thi jeg saae/ Vemodets Smiil/ bævende Skygger om Læben at bøje;/ dunklere blaa/ sværmede Øjnenes Ild. Ordet thi (for, fordi) tilsier en forbindelse mellom denne delen av strofen, og den første, en type forbindelse i hvert fall jeg assosierermed Bibelen og andre religiøse tekster, særlig med dette høytidelige ordet thi. Den lange setningen i seg selv sier «for jeg så vemodets smil, bevende skygger om leppen å bøye, dunklere blå, svermet øynenes ild». Også den setningen er litt vanskelig å trenge inn i. Professorene Jørgen Sejersted og Eirik Vassenden antyder i Lyrikhåndboken (101 dikt og tolkninger) at det er den falne jomfrus vemod det er snakk om. Det gir god mening, først er det akten, så er det kvinnen etterpå.

I strofe 3 blir kvinnen gjort til brud, en uskyldig brud, og hun skal ha forsonet sjelen med verden og blodet med Gud. Også her er Wergeland dristig og utfordrende i billedspråket, å forsone skal jo bety å få enighet eller kompromiss mellom motsetninger, her er det sjelen – mennesket – med verden – omgivelsene. Så det er gjennom kvinnen og den første omfavnelse mannen blir forsonet med verden rundt seg. Enda mer enn i dag var sjelen på Wergelands tid brukt for tankene og følelsene til et menneske, det innvendige, den man egentlig er. Kroppen er det utvendige. Blodet er det som renner rundt i kroppen, det skal forsones med Gud, med det religiøse. Også det er gjennom kvinnen, bruden. Så går det antagelig an å lese konkret, hun senker pannen på hans bryst, strålende som nådens skinnende lin, og med det tok hun bort den tårefylte synden. Billedlig er det velsignelsen, hun frelser ham fra synden, tar bort naget og kvalene. Det er veldig lett å lese det religiøst, men det skulle ikke være nødvendig for å gi diktet mening. Også ikke-troende kan være plaget av synden, om enn på en annen måte. Sinnet er etterpå rent som et tempel, tempelet er stedet religiøse handlinger foregår, selvfølgelig rent og hellig.

Strofe 4 er midtstrofen. Der speiler bruden den rødmende uskylden inn i brystet hans. Igjen er brystet der hjertet her, og uskylden er for dem som ikke har syndet. Det er sterke religiøse motiv, enda en gang. Linjene 3 og 4 i denne strofen er jeg usikker på, men jeg har ikke noe bedre forslag at det er fuglen due og planten bregne Due og Lok betyr, sånn at han spør hvilke av de himmelske duer, er det jeg fornemmer i bregneplantene om meg. Her må jeg vite mer for å kunne gi nærmere forklaring. De fire siste linjene i denne strofen er imidlertid greie. Han hilser sin ånd, sin geist, som før var demonisk, og fremmed for himmelen, men nå er gjenreist igjen, ved henne, dig. Ånd var et veldig viktig begrep på denne tiden, det stod veldig sentralt i romantikken, og det er ikke helt lett i enkle ord forklare hva det er. Det har med tanken, sinnet, personligheten å gjøre, det er i kristen tro det med guddommelige med mennesket, og det har tett sammenheng med sjelen.

I strofe 5 er det ikke pannen, men leppen, som rører brystet. Det blir innenfor glorielyst, glorien er stråleglansen rundt en hellig person gjengitt i kristen kunst. Så er det kjærlighetshymner som springer frem, lovsanger til kjærligheten, og jeg leser sandsløse, drømmende kyss til å være sansesløse, drømmende kyss. Skal man lese mer i det, så er sanseløse og drømmende liksom utenfor tid og rom, det er en annen type virkelighet, men man skal alltid være forsiktig med å legge sin egen konkrete mening inn i det som står åpent i teksten. Setningsstrukturen i de fire siste linjene er forvansket. Først er det fantasien som med glødende tunge drikker sødmen deri, videre mening med det er åpent for tolkning, og det er en tolking jeg ikke vil lukke. Så er det usikkert om det er Styrke og Lys eller Ømheds geni som er subjekt, om det er styrken og lyser som skjenker ømheds geni, eller om det er omvendt. Det er i hvert fall indirekte objekt, til hvem. Og sånn jeg leser det, er det samme mystikk og vanskelighet i hva det inneholder, som i hva som er deri. Det mest nærliggende er at det er omfavnelsen. Oppfattelsen av geni var for øvrig annerledes i Wergelands tid, enn det er i dag. Det er noe helt enestående. Jeg kan kanskje legge inn en referanse til Pusjkins skjønnhetens geni, skrevet på samme tid.

Strofe 6 er selv til Wergeland å være svært fortettet med sterke og utrykksfulle skildringer og sammenligninger. Jeg vil si hjertet her er ment fysisk, så når hun ligger ved hjertet, ligger hun på brystet hans. Det sprang blomster derfra ut, blomster er liv og farger og skjønnhet, her kan de til og med «leve, drømme og tenke». Det følger en sammenligning det skal være underforstått hva blir sammenlignet med, blomstrende frukttrær (mandeltre – mandel og epletre – abild) vaier ikke så fullt, som det nå vaier i ham, etter den første omfavnelse. Blodet bruser, er ord som ellers ofte blir brukt for å beskrive denne følelsen. Så følger et dristig og uvanlig bilde, med ordene solen sitt blod, og at det ikke så rigt over Roserne sprængte. Det er et fortettet bilde, med mye innhold pakket inn i få ord. Metaforene er blandet sammen, solen kan være solen selv eller et bilde på noe, blodet kan være solstrålene, eller mannens blod. Ordet blod er i alle fall fysisk og kroppslig, det er det som renner rundt og gir liv i kroppen, hva det tilsvarende skal være i solen, overlater Wergeland til oss. Jeg føler nesten jeg gjør bildet svakere, ved å skrive for mye om det. Det er ment å være dristig og utfordrende og vanskelig. Ambisjonsnivået er skyhøyt. Roser er blomsten, ofte tenkt som den vakreste blomsten, og ofte brukt som symbol på kvinnen eller det vakre. Så når solen sitt blod sprenger rikt og rosene, så er det assosiativt, mange måter å lese det på. Straks man velger én, utelukker man de andre, og gjør innholdet fattigere. Det samme gjelder slutten, med sjelen sitt muld, som drømmende saligt forlod. Heller ikke denne linjen er riktig grammatisk. Verbet forlot er transitivt, og skal ha objekt. Her står det ikke noe om hva som ble forlatt. Det er nesten som Shakespeare i sonettene sine, hvordan Wergeland her tøyer språket.

I strofe 7 blir sjelen sammenlignet med en mørkeblå seraf, en engel av høyeste rang. Formen er fjern deg, der så deg blir skiftet ut med min sjel, så med du mørkeblå Seraf, deg – min sjel – og – du mørkeblå Seraf er det samme.  Sjelen er også bevisstheten, mennesket i kroppen, det som utgjør jeg, så det er sterkt uttrykt å be den om å fjerne seg. Befalingen kan uttrykke et ønske om på en måte å forsvinne fra seg selv, glemme seg selv, og være i noe annet, i omfavnelsen. På ny synes jeg bare det gjør diktet fattigere, å skrive for konkret hva det skal bety. At sjelen blir sammenlignet med en seraf, kan være et bilde på hvor mye sjelen er verdt, hvor mye den betyr. Den er som en seraf for ham, men nå vil han ha den vekk, og være i dette andre. Igjen og igjen vil jeg minne om at dette er bare en av mange mulige lesninger. I linje 2 blir den samme sjelen bedt om å begrave seg i bloet, som et alternativ. Setningsstrukturen er forvansket, begrav deg en stund i mitt blod, er den naturlige rekkefølgen på ordene. Deg viser til sjelen i linjen over. Linjene 3 og 4 vil jeg si beskriver den konkrete omfavnelsen, særlig linje 3, også her er det forvanskinger, fortettinger og utfordringer. Det står ikke noe om hva som er herskende, i linje 3, om det er handlingen, hun eller noe annet. Nerven er strengen som formidler følelser fra kroppen til hjernen, det som får oss til å kjenne fornemmelser på kroppen. Dette har vært vel kjent i årtusener, og mye brukt i litteraturen. Her skal den åpne sin sitrende munn, et bilde som ikke er så mye brukt, jeg kjenner ingen andre tilfeller. Jeg vil ikke spekulere i hva det skal bety, annet enn at det nok er ment å være intenst.

Jeg håper å få denne posten ferdig i løpet av dagen. Det gjenstår litt i gjennomgangen, og så er det kommentaren.

Kommentar til diktet

Alt ved dette diktet er komplisert, ambisiøst og utfordrende. Wergeland gjør det ikke lett, verken for seg selv eller for leseren. Formen på diktet er streng, vanskelig og ganske unik.

Noen ytterligere kommentarer har jeg ikke rukket ennå. Diktet er fylt av religiøse ord og religiøse motiver.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s