Sonnet 128, av William Shakespeare – How oft when thou, my music, music play’st,

Sonett 128 er den andre i serien til den Mørke Damen, eller the Dark Lady. Og det er blant Shakespeares mer berømte sonetter, med en sammenligning som går mellom å spille musikk og musikkinstrumenter, og å spille på en måte kjærlighetens musikk med kvinnen som instrumentet. Shakespeare er ganske direkte i flere av sonettene til denne damen, det blir ganske erotisk. Så også her, der han som jeg-et i diktet setter på plass de som snakker fint om ømme fingre og lepper til instrumentene, han vil ha en leppe å kysse på. Det er siste ord i sonetten.

 

Sonnet 128

How oft when thou, my music, music play’st,
Upon that blessed wood whose motion sounds
With thy sweet fingers when thou gently sway’st
The wiry concord that mine ear confounds,
Do I envy those jacks that nimble leap,
To kiss the tender inward of thy hand,
Whilst my poor lips which should that harvest reap,
At the wood’s boldness by thee blushing stand!
To be so tickled, they would change their state
And situation with those dancing chips,
O’er whom thy fingers walk with gentle gait,
Making dead wood more bless’d than living lips.
Since saucy jacks so happy are in this,
Give them thy fingers, me thy lips to kiss.

 

Min oversettelse

Kommer…

 

Kommentarer til språket og oversettelsen

 

Gloser

 

 

Posten er under arbeid…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s