Nachtgedanken, av Wolfgang von Goethe

Jeg legger ved diktet og en første oversettelse i dag, og føyer til noen små kommentarer. Forhåpentligvis vil posten bli utvidet og mer gjennomarbeidet etter hvert.

Det er noe eget når de store tyskerne blir romantiske. De klarer å få en helhet i tekstene sine og skrive om de helt store tingene, og få det til å se ut helt enkelt og naturlig. Goethe henvender seg til stjernene nesten som en likesinnet, kan man nesten formulere det, for å forsøke å komme seg opp på deres nivå. Her er det stor og full undring over de mektige stjernene og alt de gjør, satt i kontrast med menneskelivet her på jorden, og sånn det er satt opp får det sagt noe stort og viktig om dem begge. For enda så rik og mektig naturen er, glemmer vi den, i armene på våre kjære. Det er nattanker.

 

Nachtgedanken

Euch bedaur’ ich, unglücksel’ge Sterne,

Die ihr schön seid und so herrlich scheinet,

Dem bedrängten Schiffer gerne leuchtet,

Unbelohnt von Göttern und von Menschen:

Denn ihr liebt nicht, kanntet nie die Liebe!

Unaufhaltsam führen ew’ge Stunden

Eure Reihen durch den weiten Himmel.

Welche Reise habt ihr schon vollendet,

Seit ich, weilend in dem Arm der Liebsten,

Euer und der Mitternacht vergessen!

 

Nattanker

Dere gir meg medfølelse, ulykkelige stjerner

Som er så skjønne og skinner så herlig,

Lyser opp for de nødstrengende skipe,

Ulønnet av guder og mennesker:

Den som ikke elsker dem, kan ingenting elske!

Uopphørlig fører de evige timer

Deres rader gjennom den vide himmel.

Hvilken reise har de alt fått fullendt,

Sitter jeg hvilende i armen til min elskede,

Glemmer jeg både de og midnattstimen!

Kommentarer til språket og oversettelsen

Oversettelsen er gjort ganske raskt og uten å slå opp ord nøye. Den kan inneholde feil, og har garantert store forbedringsmuligheter. I oversettelsen av tyske tekster og særlig dikt kommer man alltid i konflikt om man skal forsøke å få verbet til slutt også på norsk. Dette diktet ender i originalen med verbet «glemme», noe som har en langt sterkere virkning enn å sette verbet først i setningen, og «glemme både de og midnattstimen». En variant for å omgå problemer kunne være å oversette med «kan jeg både de og midnattstimen glemme», men det blir litt kunstig på norsk for vår vanligere formulering er også her «kan jeg glemme både de og midnattstimen».

Kommentarer til diktet

Kommer med tiden… kanskje…

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s