Sonnet 127, av William Shakespeare – In the old age black was not counted fair,

I dag kommer en sonett jeg har gledet meg lenge til å poste. Det er den der Shakespeare innleder å skrive om den Mørke Dame (The Dark Lady), noe han skal gjøre i resten av sonettene, utenom de to siste. Den svarte skjønnhet er en kvinne, i motsetning til den skjønne ungdom de 126 første sonettene handler om. Der blir skjønnheten og kjærligheten behandlet nokså filosofisk, på en måte platonisk, det er kjærlighet og skjønnhet på det idémessige plan, det er idealene. I sonettene til den svarte skjønnheten kommer lidenskapen inn. Hvem denne kvinnen er blir det spekulert mye i, jeg gjør ikke sånt. For meg holder det at det er en svarthåret skjønnhet, jeg ser henne for meg som en med veldig hvitt ansikt, slik at kontrastene med mørke øyne og øyenbryn blir uimotståelige, jeg leser Shakespeare slik at han på en måte står utenfor verden. Så han dikter på en måte opp en person som skriver sonettene, og som har denne lidenskapen og begjæret for denne vakre kvinnen. Det er min personlige lesing, den gir stort utbytte for meg, og så kan andre lese dem på sin måte, selvfølgelig, som det er og skal være i store og gode dikt. Eller som det heter på bloggen: i helt grei poesi.

De fire første sonettene til den svarthårede, mystiske skjønnheten er ganske sterke i intensitet, kan man si, sterke i begjæret og i lidenskapen. Så følger et par som er litt morsomme og halvville, med harselering og moro med de tre betydningene av ordet Will på engelsk. Det er ordet for vilje, det er kortformen av Shakespeares fornavn, William, og det er slang for penis, snurrebass. Halvville blir nesten et ordspill med dem, de kan kalles ville, det er bare «vill» (eller will) i dem. Men sonettene fra 127 til 130 maner frem en mystisk, skjønn, svarthåret kvinne, og en poet som er besatt av begjær om å få henne. Sonett 127, som vi skal behandle i dag, introduserer denne kvinnen med linjene:

In the old age black was not counted fair,
Or if it were, it bore not beauty’s name;
But now is black beauty’s successive heir,
And beauty slandered with a bastard shame:

«I den gamle tid var ikke svart regnet som skjønt». Slik blir motivet med den mørke damen introdusert, nesten som en legende,med noe fra «den gamle tid» eller «tid som er over nå». Det blir da lett å tenke at også å ikke regne svart som skjønt er forbi, at nå skal man regne svart som skjønt, og kanskje er til og med denne mystiske, mørkhårede kvinnen årsaken. Resten av sonetten gir imidlertid ikke helt dekning for en slik lesing, den går over i å handle om andre ting.

Temaet i sonetten er hvordan kosmetikk pynter på den naturlige skjønnheten, og den svarte fargen på den mørke kvinnen egner seg til å sørge over dette.

Kanskje er det verd å merke seg at disse sonettene egentlig er skrevet tidlig. Oxford-utgaven av The complete sonnets and poems skriver at to av sonettene finnes i utgivelsen The passionate pilgrim, som kom ut i 1598, og det er ingen forekomster av sjeldne ord Shakespeare brukte senere i forfatterskapet. For egen regning kan jeg ta med at tematikken og meningsfylden i de første 126 sonettene er rikere, de som handler om den mørke damen er enklere skrevet. Her kan man kanskje dra paralleller til teaterstykkene Shakespeare skrev på 1590-tallet, og de han skrev senere. Det er betydelige forskjeller, og de tidlige stykkene hans utmerker seg ikke på noen måte som overgår andre dyktige teaterskribenter. Vi kan imidlertid ikke vite noen ting sikkert, annet enn at sonettene ble utgitt samlet i 1609, og at de to sonettene som var med i The passionate pilgrim må ha vært skrevet før 1598.

 

Sonnet 127

In the old age black was not counted fair,
Or if it were, it bore not beauty’s name;
But now is black beauty’s successive heir,
And beauty slandered with a bastard shame:
For since each hand hath put on Nature’s power,
Fairing the foul with Art’s false borrowed face,
Sweet beauty hath no name, no holy bower,
But is profaned, if not lives in disgrace.
Therefore my mistress’ eyes are raven black,
Her eyes so suited, and they mourners seem
At such who, not born fair, no beauty lack,
Sland’ring creation with a false esteem:
Yet so they mourn becoming of their woe,
That every tongue says beauty should look so.

Min oversettelse

I den gamle tid var ikke svart regnet som skjønt
I fall den var det, så bar den ikke skjønnhetens navn
Men nå er svart skjønnhetens neste arving
Og skjønnhet baktalt med en bastards skam
For siden hver hånd har lagt til på naturens effekt,
Gjort tosken skjønn med kunstens lånte fjes
Søt skjønnhet har ikke noe navn, ikke noe hellig budoar
Men er profan, hvis ikke lever i vanære
Derfor er min elskerinnes øyne ravnsorte
Hennes øyne passer så, og de ser sørgende ut
For slike som, ikke født skjønne, ikke mangler noen skjønnhet
Baktaler skapelse med falsk aktelse
Likevel sørger de og blir med sin klage
At alle tunger sier skjønnhet skal se sånn ut.

 Min gjendikting

Sonettene til den mørke damen skal jeg forsøke å lage gjendiktninger til. Her er denne:

Det var en tid svart ikke regntes skjønn

Og hvis den var, bar den ei dog dens navn

Men nå er svart skjønnhetens arvesønn.

Skjønnheten baktalt med lausungens skam.

Nå putter man på det naturen har

Gjør tosken skjønn med kunstig falskt lånt fjes.

Søt skjønnhet har ei navn, ei bodoar.

Er profan, eller vil vanæren tes

Så er hennes øye som ravnen sort

Utformet slik de ser ut som i sorg.

Ei født lys, pen, ingen skjønnhet gjemt bort.

Baktal det skapte fra falskhetens torg.

Slik sørger de og blir med sin klage,

At dette er skjønnhet i alle dage.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg vet ikke hvor langt jeg vil komme med arbeidet før jeg blir avbrutt, foreløpig er å si at dette ikke er gjennomarbeidet. Jeg skriver så fort og godt jeg kan, den tiden jeg har. Det er barnet som forstyrrer meg, og jeg må naturligvis prioritere henne. Når alt er gjort, tar jeg bort disse linjene.

Første linje leker med dobbeltheten i det engelske ordet fair, som kan bety både «lys»og «pen». Successive heir er den formelle betegnelsen for «den neste i arverekkefølgen», noe som gir litt trøbbel i tolkningen når skjønnheten i neste linje er «baktalt med bastardens skam» (slandered with a bastard shame), altså en lausunge. Så svart er den neste i arverekkefølgen – altså legitim, – for så å bli kalt bastard – altså uekte, og illegitim – i neste linje.

Formuleringen each hand hath put on Nature’s power har en slags dobbeltbetydning i at det konkret er pudder og annen sminke som er lagt på en kvinnes ansikt for å gjøre det skjønnere, altså øke dens «effekt», så å si. Linje 6 spiller også på dobbeltbetydningen av ordet fair, altså både å gjøre tosken (foul) «lysere» og «skjønnere». Kosmetikken gjør naturen til noe annet enn det den er, det blir kanskje pent, men det er en falsk skjønnhet.

Gloser

Glosene er slått opp på FreeDictionary, og lett frem videre for ord og oversettelser som ikke har stått tydelig der.

fair 1. lys, blond, skjær 6. pen, fager, skjønn

slander  (verb) baktale

bastard bastard, uekte sønn (eller datter), barn født utenfor ekteskap; lausunge

bower boudir (budoar)(kvinnens private del av et herskapshus, der mannen ikke hadde adgang, på norsk kunne man kanskje si soveværelse eller garderobe)

mourn sørge

esteem aktelse, respekt

*

Kommentar til sonetten

Kommer…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s