Hendene, av Tor Obrestad

Et litt enkelt dikt av jærdikteren Tor Obrestad (1938-) avslutter temaet norske samtidslyrikere i januar i år. Det er enkelt med det at det er lett å forstå, og lett å like, og det har en hverdagsvisdom av typen som blir mye brukt til støtte og oppmunting om dagen. Virkemiddelet er også enkelt. Hendene blir gjort fremmede, som et slags objekt som ligg på bordet og kikkar på meg, en slags antipersonifisering, om man kan bruke et slikt ord. Ikke besjeling, men avsjeling. Fremmedgjøringen er et klassisk litterært virkemiddel som fremdeles er et av litteraturens aller viktigste, det som gjør at du ser kjente ting på en ny måte. De tingene som ellers er så vanlige at du ikke legger merke til dem. Hendene er jo bare der, de har sin oppgave, er en del av kroppen, selvfølgelig er de det. Obrestad lar imidlertid hendene være selvstendige, de stiller spørmål, Kva vil du bruka oss til? De er et redskap til personens bruk. Og de har fått stemme til selv å spørre hva de skal brukes til. Så går diktet over i refleksjoner over hva disse hendene har gjort, hva de har vært med på, og med det får vi også en historie om hva personen som eier dem har gjort og vært med på. Henders vante egenskaper er med i diktet, sentralt i diktet, mange vil sikkert raskt komme opp med svaret «holde rundt andre med» eller «varme andre» om man satt og tenkte ut hva man har hendene til, eller svarer på spørsmålet diktet selv stiller (eller hendene selv stiller i diktet!). Det er så vanlige svar at man knapt registrerer det. Ved å legge inn elementet av fremmedgjøring, får Obstfelder oss til å tenke gjennom hva dette er for noe en gang til, og kanskje på en ny måte.

Jeg skrev at Tor Obrestad er jærdikteren. Jordbruksregionen i Rogaland, den flotte flate som strekker seg fra Boknafjorden mellom Stavanger og Haugesund til Dalane i sør med fjell og dal har fostret flere poeter og diktere, uventet nok. Det er jo en bonderegion, står uten universiteter og høyskoler, og få videregående skoler. Nå snakker jeg om det egentlige Jæren, slik vi som bor i området oppfatter det. Geologisk går nordgrensen ved Boknafjorden, sør for den er landskapet likt, men i folks hoder går nok grensen sør for Figgjoelven. Nord for den er det byområder, folk snakker litt annerledes, det er siddiser og Sandnesbuer, poeter som Sigbjørn Obstfelder og forfattere som Aleksander Kielland kan ikke godt kalles jærdiktere. De representerer Stavanger, de har andre interesser.

Jærdikteren skriver om Jæren, om naturen, om det storslåtte møtet mellom Storhavet i vest og de langstrakte jærstrendene, ord lånt av Arne Garborg, det er et landskap som inviterer til store refleksjoner over forholdet mellom mennesket og naturen, over livene vi lever. Alle jærdiktere skriver om dette landskapet, mest berømt er Arne Garborg, som både i romaner og i dikt (Haugtussa) så å si er originalen, her finner vi standardformuleringene, urkilden, kan man nesten si. Men også nålevende Helge Torvund har skrevet vakre og vare ord om Jæren og landskapet, slik også Tor Obrestad har gjort det. De har alle en spesiell plass blant Jærbuen, samtidig som de blir lest og regnet blant de betydelige også ellers i landet.

Tor Obrestad har mye til felles med giganten fra slutten av 1800-tallet, den viktige perioden i norsk åndsliv og identitet, den kulturelle storhetstiden, kan man trygt si. I likhet med Garborg reiste han ut og tok til seg strømningene i hovedstaden, samtidig som han bevarte sine røtter fra Jæren. Obrestad ble redaktør i tidsskriftet Profil, halvt jærsk (min far var fra Kåsen) som også jeg er, synes jeg dette er stort, tenk en av oss redaktør i et slikt stort og viktig tidsskrift! Det var profilkretsen som definerte hvordan tingene skulle være i litteraturen, et av de mest bevisste overtakelsene fra den yngre garde mot den eldre vi i Norge har sett. Selv Knut Hamsun og hans like kunne ikke oppvise noe lignende mot sine forgjengere, de laget ikke noe tidsskrift der de gjorde greie for sitt program, de reiste bare rundt og holdt foredrag med litterære angrep. På 60- og 70-tallet ble det gjort meget bevisst, det har blitt sittende med navnet «profilkretsen», de mente diktningen skulle være politisk, at kaffekoppen skulle være kaffekoppen (altså at man skulle slutte med de veldige metaforene, at tingene alltid skulle være noe annet), og man skulle eksperimenter, særlig med formene. Tor Obrestad skrev på denne tiden romanen Sauda. Streik!  En roman som er på pensum i norsk litteraturvitenskap, fordi den så tidlig og så tydelig visker ut skillene mellom romanen og dokumentaren, det er en roman som ikke er fantasti. Og den er politisk som bare juling.

Siden har Obrestad i likhet med så mange andre blitt mindre politisk. Men han har skrevet videre, i en rekke sjangre, engasjert seg i debatten, vært fremme i avisene, akkurat som giganten Garborg. De tidlige diktsamlingene hans er politiske, så til de grader, nesten så man kan kalle dem revolusjonære. Titlene på samlingene indikerer hva det går i Vårt daglige brød (1968), Den norske løve (1970), Sauda og Shanghai (1973), Stå saman (1974), mens Vinterdikt (1979) vel markerer et slags skille, der noen dikt er politiske som før, mens andre henvender til naturen og årstidene, og da som vi finner dem på Jæren. Siden er det annerledes. I Mimosa, myosotis, rosmarin (1994) er det reflekterende, inadvendte dikt, slutt på politisk sprengkraft, nå handler det om å være menneske.

Det er fra denne samlingen dagens dikt er hentet. Man kan godt kalle det politisk, for det handler om å ta vare på hverandre, ta i mot de som kommer og er trøtte, leseren kan selv reflektere videre og tenke over hvem det kan være, og hvordan det skal gjøes. Det er imidlertid mer å gjøre om medmenneskelighet, enn politiske revolusjoner. Diktet er på det personlige plan, ikke på det samfunnsmessige.

Hendene

Hendene mine ligg på bordet og kikkar på meg.

Kva vil du bruka oss til?

Barn har blitt rolege i dei hendene.

Kvinner har sagt til meg

at varmen der har gitt dei kraft.

Men dei eg har villa gi varmen til har avslått

eller har hatt andre hender.

Og dei som ville ha

kunne eg ikkje gi det til, makta det ikkje.

 

Hendene. Lunken av brøddeig ligg i dei,

trælane etter spadeskaftet og fingerstyrken

etter skrivemaskintastane sine utallige repetisjonar.

Likevel kjende eg ikkje mine henders sirkel

eller kva som batt dei saman.

Nå veit eg det.

Vissa fyller meg med ei glede

eg ikkje kan forklare deg, dei må gjera det sjølv.

For dei kan vera puter

kring dei smale akslene dine.

Dei ligg på bordet og ventar

når du kjem hit og er trøytt.

 

fra Mimosa, 1994

Ord- og språkforklaringer

Moderne norsk skal alle kunne lese og forstå enten det er skrevet på bokmål eller nynorsk, alle som finner frem til denne bloggen skal også kunne forstå ordene som er brukt i diktet. Det er imidlertid noen passasjer der det kanskje ikke er så lett å forstå meningen med dem. Og det er enkelte ord i diktet som ikke blir brukt muntlig av den nye generasjonen, og som dermed kan få det tilsvarende ordet som blir brukt. Det dreier seg om ordet batt, som enkelt og greit betyr «bandt (bokmål: binde – binder – bandt – har bundet, nynorsk: binde – bind – batt – har bunde«. Trælar er et fortykket hudparti på håndflaten, ordet brukes både på bokmål og nynorsk, og staves træl. Akselen er kroppsleddet mellom halsen og det som holder kroppen og armen sammen, jeg vet ikke om det er noen egentlig forskjell mellom aksel og skulder. Kring er omkring, om noen skulle være i tvil om det.

Første strofe skulle være helt grei å forstå. I andre strofe finnes vendingen kjende eg ikkje mine henders sirkel, fulgt av eller det som batt (bandt) dei saman. Den er vanskeligere. Hendenes sirkel kan være sirkelen hendene og armene danner når man holder rundt noe, eller lager en sirkel med dem. Hva som binder dem sammen kan være konkret og biologisk, altså hva det er som gjør at kroppen vår og leddene henger i hop, eller det kan være hvilke krefter det er som gjør at man vil bruke hendene til å holde rundt noe. Setningen under, Nå veit eg det, kan tyde på det, men jeg vil alltid være forsiktig med å gjøre meg bestemte tolkninger. Obrestad er også vag når han skriver om akkurat dette, det er noe han ikkje kan forklara deg, og det litt underlege: dei må gjere det sjølv. Det tolker jeg til at det er hendene som må gjøre det. For meg er det ganske uforståelig.

Kanskje er det også litt vanskelig i det følgende, at hendene er puter kring dei smale akslene dine (igjen tolker jeg dei til å peke tilbake på hendene). Det gjelder nok i overført betydning, såpass er klart, men akkurat hva meningen skal være er litt uklart, hvordan dette skal være et bilde på noe rent utover at hans hender skal være beskyttelse for en annens aksler. På akselen er det vanligvis man bærer noe, så det har antagelig noe å gjøre med at hendene også skal hjelpe med å bære, eller skal gjøre at det man bærer ikke gnager så.

Kommentar til diktet

Det er nesten et slags prosadikt, dette diktet her. Det er vanlige setninger satt sammen, språket er ikke videre poetisk, verselinjene er ikke særlig verseaktige. Linjedelingen skiller det fra en vanlig, flytende prosatekst, men det er ikke slik at den gir diktet noen utvidet mening, i hvert fall ikke fra hva jeg kan se. Rytmen er fri, rim er det ikke, ikke har diktet noen av de dystre motivene og temaene fra modernismen, og heller ikke leken og moroa fra postmodernismen. Det er snarere slik at det bare gir blanke i all litterær tradisjon, og skriver tingene rett frem, enkelt og greit.

Kanskje går det med det an å si at Obrestad gjør diktet mer personlig? Han stiller seg veldig åpen og forsvarsløs i dette diktet, barn har blitt rolege i dei hendene, det er nok hans egne barn eller barn han har et nært forhold til, det her er snakk om. Det samme gjelder kvinnene som sier hendene har gitt varme. Hva det ligger i at han ikke har kunnet gi varmen til dem han ville, ser jeg ikke som min oppgave å begi meg ut på å forklare. De har avslått, eller har hatt andre hender. For meg vil dette bety de jeg har forsøkt å nå, eller har villet nå, men ikke har greid, også fordi de ikke har vært interessert. Avslutningen på strofen handler også om ikke å greie det, om å komme til kort. Og dei som ville ha/ kunne eg ikkje gi det til, makta det ikkje.

Strofe nummer to begynner konkret og meget personlig. Det beskriver en sansefornemmelse, lunken fra brøddeig, alle som har bakt brød med egne hender vet hva det betyr. Gode poeter er mestere i å få frem slike sansefornemmelser, gjerne slike som er helt hverdagslige, men i dikt og skrift er friske og originale. Trælene etter spadeskaftet,  det skriver gårdsgutten, arbeidskaren (uten at jeg vet noe om Obrestad har arbeidet på gård), også det er noe alle som har utført lignende arbeid har erfaring med. Kraften etter repetisjonene på skrivemaskintastene ligger imidlertid for den svært produktive dikteren og forfatteren, det er ikke for alle og enhver, på ny er diktet dypt personlig.

Kanskje skal jeg her i tolkningen forsøke å finne en ny mening i de neste linjene, om ikke å forstå mine henders sirkel, eller ikke å kjenne, som det står. Vendingen begynner med likevel, noe som kan indikere at på tross av alt dikteren har brukt hendene til, alt de har bakt brød, spadd jord og skrevet dikt og kloke tekster, så kjenner han ikke hendenes gåte, så å si. Her er det noe han ikke har svar på. Noe gåtefullt. Setningen Nå veit eg det trenger ikke være at han nå vet hva det er som binder hendene sammen, eller hva hendenes sirkel er for noe, det kan også være det betyr at han nå vet at han ikke kjenner disse tingene. Kanskje opererer jeg nå med skoleelevens forsøk på å tvinge mening ut av en tekst og en tekstlinje han eller hun får ingenting ut av, man er ikke plent nødt til å forstå alt i et dikt eller en avansert tekst, det er en utbredt misforståelse, noe er så uklart at det ikke lar seg forstå. Noe vekker bare ikke gjenklang i én.

Uansett må vi nok ha med at diktet både åpner og slutter med at hendene ligger på bordet. Først kikker det på jeg-personen, i et personlig dikt som dette får jeg ikke dette til å være andre enn dikteren selv. Til slutt ligger de og venter, på dem som kommer og er trøtt. Jeg tror jeg vil holde meg til den tolkningen jeg la inn innledningsvis, at dette er et dikt om medmenneskelighet, og at hender er til for å varme hverandre, støtte hverandre og hjelpe hverandre. Kanskje er det også dette som er hendenes sirkel, og det som binder dem sammen, medmenneskelighet og nestekjærlighet. Om jeg skal våge så store ord inn i min tekst, som attpåtil er en tolkning av en annens tekst. Kanskje er det slik at hendene ikke utførte sin egentlige oppgave da de bakte brød, spadde jord og skrev dikt, kanskje er ikke dette egnet til å binde dem sammen, kanskje utfører de best sin oppgave når de kan være puter på en annens skuldre, og være der noen kommer og er trøtte.

Kanskje. Jeg er ikke den som vil låse diktet fast til en bestemt tolkning, og håper at hva jeg har skrevet om det gjør det lettere, ikke vanskeligere, å lese.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s