Sonett 125, av William Shakespeare – Were’t aught to me I bore the canopy,

Jeg rekker ikke å gjøre ferdig hele sonetten på en kveld. Men jeg poster den likevel, og regner med å få tid til å oppgradere den med tiden. Planen er at 2016 skal være et år der bloggen blir normalt oppdatert, og kommer ajour med diktene. Bloggen har nå fått over en million besøk, det skjedde uten at jeg fikk det med meg. Kanskje er det da på tide å ta opp arbeidet igjen litt skikkelig, noe jeg har tenkt å gjøre.

Derfor poster jeg nå sonett nummer 125, selv om det er mange sonetter før det jeg ikke har postet, og mange sonetter som er postet, men ikke gjort ferdig. Alt håper jeg det skal bli en bedring på i løpet av året.

Men jeg har også andre prioriteringer, og de kommer først.

Were’t aught to me I bore the canopy,

With my extern the outward honoring,

Or laid great bases for eternity,

Which proves more short than waste or ruining?

Have I not seen dwellers on form and favor

Lose all, and more, by paying too much rent,

For compound sweet forgoing simple savor,

Pitiful thrivers, in their gazing spent?

No, let me be obsequious in thy heart,

And take thou my oblation, poor but free,

Which is not mix’d with seconds, knows no art,

But mutual render, only me for thee.

Hence, thou suborn’d informer, a true soul

When most impeach’d stands least in thy control.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s