Sang, av Øyvind Rimbereid

Øyvind Rimbereid er en kar jeg ikke kjenner så altfor godt som poet. Jeg har skumlest noen av verkene hans, Seine topografier, fra år 2000, som dagens dikt er hentet fra, og den lange teksten om Jimmen, hesten, som han har fått mange gode kritikker for. Det samme gjelder for Solaris korrigert, som han gav ut i 2004, og som vel var det som gjorde at han fikk plass i en liste over de 25 viktigste forfatterne i norgeshistorien, ellerhvordan det var (jeg har sjekket og funnet at det var verket som fikk plass blant de 25 viktigste verkene i Norgeshistorien, litt av en bragd). Han har jobbet ved nordisk institutt i Bergen, hvor han var min kollokvieleder et semester, den gang han var en gryende og på vei mot å bli en anerkjent forfatter, og jeg mener også han har vært tilknyttet skrivekunstakademiet i Bergen.

Rimbereid er fra Stavanger, og mange av diktene hans i Seine topografier har tema fra Stavanger, og de er alle sammen skrevet på dialekt. Noen av dem er helt enkle, som «Det enkle muliga», der alt som skjer over de fire linjene i diktet er at noen reiser frem og tilbake med Egersund for å kjøpe pølser med «den heilt spesielle regesalaten». Andre er svært ambisiøse, og går over flere sider, slik som diktet med tittelen «Stavanger», i tillegg til «Orkanen i Danmark 3.-4. desember, 1999» og «Synagoge», for å nevne noen få. Disse peker fremover mot Solaris korrigert, vil jeg si, uten at jeg kjenner Rimbereid godt nok til å være en autoritet på lesingen av ham.

Jeg bør nok holde meg nede på jorden og lese diktet «Sang» helt for seg selv. Det er et enkelt, kort dikt, jeg har sett det før i andre sammenhenger, så jeg tror det er ganske berømt, og det består av 8 korte linjer, alt i en setning. Kanskje spiller det litt på den klassiske sangen til Stavangerensemblet, «De’ e’kje greit å vera foggel i dag», kanskje er det lån fra Hemmingways verdens korteste novelle om den ubrukte barnevognen som var til salgs, men ingen av disse referansene er nødvendige for å ha glede og utbytte av diktet.

Sang

Mens eg ein moning alt i februar hørte

trosten udenfor vinduet mitt, altså i ein by

kor trosten òg hørre te, tenkte eg

her eg ligge, dressen i skabet

ennå ikkje brukt, at ein dag,

ein dag skal du òg, trosten

ska du òg,

trosten

Fra Seine topografier, 2000

 

Kommentar til diktet

Jeg skal være forsiktig med å gå for langt i tolkningen av dette diktet. Jeg er ikke så vant med å lese denne type dikt, og ikke med å lese dikt av Rimbereid. Jeg har heller ikke diskutert det noe særlig med kjennere, eller folk som kan korrigere meg, så min egen mening og egen tolkning har fått utfolde seg fritt.

Etter min mening er det viktig med rytmen i dette diktet. Det begynner som en lang og litt klønete setning, der den som fremsier diktet stadig må korrigere seg, der det ikke er noe stramt hva som får lov til å være med, der det flommer litt over av ord og betydninger som til og med krasjer litt i hverandre, og så ender det opp i enkle ord og meninger som gjentar seg, verselinjene blir kortere, og til slutt står det bare igjen ett ord: trosten.

Diktet er antagelig ikke laget for å leses altfor nøye. Det passer godt til opplesning, der den tunge, overlessede starten vil stå i fin kontrast til den enklere slutten. Så i det følgende vil jeg bare peke på forskjellige ideer som kanskje kan ligge i diktet, og forklare litt for de som ikke får så mye ut av det.

Morgenen er i februar, det gir assosisasjoner til en kald og mørk morgen, vinduet er også kaldt. Trosten er en av våre fineste sangfugler, den kan flere melodier og til og med immitere andre, noe jeg ikke tror er poenget her. Det er en trekkfugl, men mange av dem overvintrer, spesielt de vanligste heromkring, svarttrost og gråtrost. Hos oss har vi fuglebrett, så dette vet vi. Det blir nevnt at det er en by «hvor trosten også hører til», vi er altså i byen, og frasen «også hører til» får oss til å tenke på alle dem som ikke hører til noe sted. Eller, dette må ikke sies for sterkt, «også hører til» er inkluderende, men siden det er en trost, og hovedpersonen ennå ligger i sengen, så går ikke assosisasjonene til de rike og velstående. «Dette er for oss som identifiserer oss med trosten», kan man nesten si. De som passer på å få sagt at også trosten «hører til». Detaljen om dressen i skapet, den som ennå ikke er brukt, tja, det kan jo også leses som et slags uforløst potensiale, en dag skal den brukes, men i dette uforløste potensialet ligger også en tanke om at dette dreier seg om en som ennå ikke har fått det helt til.

Det er et kort dikt, så man bør ikke bruke for mange ord på det. Jeg tror det skal være litt uhøytidelig. I dikt er man ofte på jakt etter hva de forskjellige tingene kan symbolisere, her hva denne trosten kan være.

Mer kommer…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s