Og likevel må vi (se og se), av Tor Ulven

Tor Ulven (1953 – 1995) arbeidet jeg ganske mye med og leste ganske mye om ham og av ham, for å komme meg frem til dette diktet og skrive en post om det. Så skjedde det som så ofte skjer, at jeg rakk ikke å skrive posten før andre prosjekter overtok. Så når jeg nå finner den frem igjen i januar 2018, er dette stoffet om Ulven langt bak i hodet. Men det etterlot seg naturligvis inntrykk, både de intense diktene hans, og det ganske innesluttede og til slutt tragiske livet. Han har fellestrekk med Tor Jonsson, navnebroren, men disse fellestrekkene må ikke trekkes for langt. Begge avsluttet sine liv med selvmordet, og begge uttrykte mye av sitt tanke- og følelsesliv i ganske sterke og til dels fortettede dikt, men Tor Jonsson var på forskjellige måter mer aktiv, mens Tor Ulven var veldig, veldig seriøs. Tungsinnet de to slet med hadde nok også sin forskjellige årsak. Tor Jonsson var bygdegutt, merket av plassen han kom fra og husmanshjemmet han vokste opp i, mens Ulven er Oslo-gutt. Ulvens ensomhet og depresjoner var mer filosofisk, farget av Schopenhauer og andre tenkere, og tynget av det veldige alvoret han levde under.

Når jeg skriver at Tor Jonsson var mer aktiv, så mener jeg ikke at ikke også Ulven var produktiv og skrev flere typer tekster. Forskjellen var at Jonsson lettere kunne gi slipp på alvoret. Han arbeidet som journalist og skribent, og kommenterte saker og ting uten at det var så viktig at den kunstneriske kvaliteten på tekstene holdt mål. Han skrev også teater, en enakter, med skikkelig action, og uten særlig blikk til den type teater som ellers ble skrevet i perioden. Dette var en storhetstid nesten uten sidestykke i teateret, med giganter som Beckett, Ionesco, Bertolt Brecht, Luigi Pirandello, Eugene O’neill og en rekke med andre aktive og innflytelsesrike, men Jonsson skrev underholdende folketeater uten litterære ambisjoner av noen art. Sånn jeg kjenner Ulven ut i fra det jeg har lest om ham, kunne ikke han gjort det.

Ulven gav et intervju i sitt liv, et berømt et, og tilgjengelig på nettet. Det er gjort av Alf van der Hagen, for dette litterære tidsskriftet Vagant, i 1993. Som det står, gikk Ulven med på det, mot at han fikk det ferdige intervjuet tilsendt på diskett, for selv å renskrive det til den ferdige versjonen. Han stolte ikke på at journalisten ville gjøre det skikkelig. Alle som selv er blitt intervjuet vet det, ordene kommer aldri ut helt som de var sagt og ment, de kommer liksom alltid litt ut av kontroll. I det lange intervjuet begrunner Ulven hvorfor han ellers ikke gjør intervjuer, og det bygger opp under bildet av ham som en seriøs forfatter som tar ordene sine veldig alvorlig. Han får sagt det han vil si i tekstene sine, i diktene, i muntlig snakk blir det alltid litt feil. Man kan la seg rive med, litt, og si ting som passer i stemningen, men som man ikke vil stå inne for i ettertid. Så han ville ikke at ord han sa, skulle bli skrevet ned i noe intervju. Han ville selv skrive ned ordene sine og tankene sine.

Nå skal ikke jeg mytologisere en person jeg ikke kjenner så altfor godt, hva jeg skriver skal bare kaste lys over diktet jeg skal poste, og kanskje skape litt interesse for forfatteren bak dem. Så vidt jeg tror, regnes Tor Jonsson blant våre litt modernistiske forfattere, trekk ved ham hører hjemme i kategorien, og han kjente litteraturhistorien og var selvfølgelig bevisst sin teknikk og sine virkemidler. Men Tor Ulven er en annen verden, han er gjennomført. Mange av Tor Jonssons dikt er enkle og tradisjonelle bygdedikt, naturdikt, med rim og rytme etter den gamle skolen. Noen er vanskeligere tilgjengelige, og sklir inn i en form av modernisme, men for Tor Ulven er så godt som alle diktene sånn som dette her. Intense, konsentrerte. Ambisjonene er ubegrensede.

*

Og likevel må vi
se og se

etter det som var der
før øyet

lå åpent, det som blir igjen
etter at øyet

har sett.

Fra Søppelsolen, 1989

Kommentar til språk, form og innhold

Det er ikke så mye å si om språket. Diktet består av bare en setning, men den er delt i tre: Og likevel må vi se og se, etter det som var der før øyet lå åpent, det som blir igjen etter øyet har sett. Subjektet i setningen er vi. Verbalet er egentlig satt sammen med en preposisjon, se etter, slik at vi får det som nå kalles preposisjonalobjekt, og det er to av dem her: 1. det som var der før øyet lå åpent 2. det som blir igjen etter at øyet har sett. Begge objektene kommer i form av en leddsetning, som igjen kan analyseres med sitt eget subjekt og verbal.

Strofeinndelingen og verseinndelingen følger ikke setningensstrukturen. Diktet består av fire små strofer, de tre førte med to linjer, den siste med én. De tre andrelinjene kan nesten leses for seg: se og se, før øyet, etter at øyet, og det smelter fint sammen med avslutningen: har sett.

Regelen er at ord på samme linje normalt leses raskt, og når det kommer en linjedeling, kommer også en pause. Først er det Og likevel må vi – pause, med en tanke og et spørsmål om hva vi må, før svaret er / se og se. Så er det en hel strofeskift, og en lenger pause, med spørsmålet hva vi skal se på eller etter, hva det med dette vi skal se og se. Trikset blir gjentatt i strofe 2, der svaret først kommer delvis, etter det som var der/ – linjeskift, pause, tanke, og så før øyet. Tredje strofe fortsetter med denne frasen, en uvanlig verseinndeling, som også her er en strofeinndeling. Hva som hører sammen, blir jo stort sett ellers satt sammen. Det er et trekk med dikt fra det tjuende århundret og fremover, at de leker og tøyser med dene inndelingen, og nettopp bryter med det vante.

Sånn blir det også videre. Første linje i tredje strofe har diktets eneste komma, og det deler lå åpent, – avslutningen på første del av setningen – og det som blir igjen, – innledningen på neste. Her blir meningen veldig hengende igjen, med at det står etter at øyet, her er det nødt til å komme noe mer, mens i de to første strofene kunne det stoppet med se og se og før øyet, det ville gitt helt god mening. Her, etter stofe 3, er frasen nødt til å fullføres, og det gjør den altså med de to ordene har sett i siste strofe.

Så kan vi spørre hva dette her skal bety? Det er ikke noe mer meningsinnhold enn det som står der, ikke noen ord som trenger mer forklaring, ikke vanskelige formuleringer som må sies på nytt i klart språk. Vi må se og se, etter det som var der før øyet ble åpnet, og det som er igjen etter at øyet har sett. Det er fritt frem for tolking. Noen ideer er dog på sin plass å gi. Hele diktet begynner med Og likevel, en indikator på at det har skjedd noe før, og at diktet er en reaksjon mot noe. På tross av dette andre, så må man likevel se og se, og så videre. Hva dette andre er, er også en tolking.

Verbet se er særlig når det er satt sammen med etter nært beslektet med å lete etter og å søke, så det gjelder nok her om å lete etter noe. Det som da ofte er hva man søker etter i abstrakste og diffuse sammenhenger som dette her, er gjerne noen svar, og da kanskje noen svar på de store spørsmålene. Og når man søker sånne svar, så tenker man og resonnerer. Siden man skal lete etter det som var der før øyet ble åpnet, altså før man begynte å se, så kan det være etter det som var her før mennesket, altså før noen var i stand til å se noe og å registrere noe. Siden man også skal se etter det som er etter øyet har sett, blir det at man skal tenke gjennom hva som kommer etterpå også. Altså de helt store spørsmålene i livet.

Diktet er skrevet på en måte som åpner for de store, filosofiske tankene, og det er satt i en sammenheng med de andre diktene i samlingen, og Tor Ulvens øvrige forfatterskap, som gjør denne søken helt naturlig. Her går jeg ut av det som står direkte i dette diktet, men Ulven søker ofte essensen i tingene, han vil ta ut det helt store og abstrakte og diffuse, og stille det skarpt frem i enkle ord og enkle spørsmål. Siden diktet begynner Og likevel, så kan det være at dette må man forsøke likevel, selv om det er vanskelig inntil det umulige.

Kommentar til diktet

Diktet har kun ett substantiv: øyet. Det er et sentralt ord i Ulvens motivkrets, selv nå to år etter at jeg leste så mye om ham, så husker jeg to ord: øyet og steinen. Steinen er det beste eksempel på to konkret, varig og livløst, noe av det nærmeste vi kommer evigheten, her på jorden. Øyet er det som ser, det blir av og til sett på som inngangen til sjelen, det er et vårt kanskje aller viktigste sanseorgan, og det passer for observatøren. Øyet som symbol går tilbake til oldtiden, og sikkert tidligere. Ulven liker å gå til den nakne essensen, her er det øyet, ikke mennesket, ikke tanken. Det er et mønstereksempel på virkemiddelet pars pro toto, at delen representerer helheten.

De finitte verbet i setningen og i diktet er se, et verb naturligvis sterkt knyttet opp til øyets egenskaper, det eneste øyet kan og gjør. Det er et annet, og mindre betydelig verb også i diktet, , men det verber beskriver ikke en aktivitet, men en tilstnad. Øyet var (eller ) åpent. Det lukkede øyet ser ingenting, registrerer ingenting, så her gjelder det som jeg skrev i kommentaren til innholdet, å se etter det som var her før øyet var åpent, og i stand til å se. Vi har også copula-verbet blir, i strofe 3, som betegnelse for tilstanden bli igjen. Den sparsomme bruken av sustantiv og ordentlige, aktive verb gjør innholdet i diktet veldig fortettet, synes jeg. Man må virkelig anstrenge seg for å finne hva som ligger i ordene.

Så mye av innholdet i diktet og i spørsmålet det stiller ligger i de to ubestemte pronomene det, det som var der, og det som blir igjen. Det er innholdet i disse pronomene diktet og Ulven søker, vil jeg si. Det er ikke mulig å gi noe konkret svar på dette, men det er mulig å stille spørsmålet klart frem, og det er det Ulven her forsøker å gjøre, sånn jeg leser diktet. Hva er dette det, som var her før den sansbare rekkevidden til noen observatør, hva er dette det som blir igjen etterpå, når det ikke lenger er noen igjen til å se? Jeg vil nok lese diktet litt mystisk, litt religøst for moderne, areligiøse mennesker, hva er det som er utenfor den sansbare virkeligheten, hva er det som er mer, men det kan også handle om mindre ting, som å fortsette å se etter svar når andre mennesker har gitt opp å lete. Sånn ønsker diktet å inspirere og kanskje provosere til å lete litt til, tenke etter og streve etter å finne hva som er like utenfor fornuften vår, det vi ennå ikke har sanset, det vi ennå ikke vet.

Siden diktet er så knapt og ambisjonene i det så høye, vil jeg si det åpner for slike spørsmål og slike refleksjoner. Tor Ulven tok disse spørsmålene veldig alvorlig. Så alvorlig at han endte sitt liv i selvmord, uten at jeg som ikke kjenner ham skal si at dette var årsaken. Rett etter han døde hadde Ulven en liten storhetsperiode, og han må vel ennå regnes som den aller fremste av våre dagers poeter. Han har noe å tilby både for den intellektuelle og for hobbyleseren. det er mye ved ham å fordype seg i, og temaene han var opptatt av appellerer til mange.

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s