Ensomhet, av Arild Nyquist

Godt nytt år!

Dette er årets første post, på årets første søndag, men den er skrevet på skuddårsdagen, 29. april, og tilbakepostet. I 2012, forrige gang det var skuddår, postet jeg et dikt hver søndag, og hver måned hadde sin forfatter. I år vil jeg gjøre det samme. Den gang postet jeg bare norske forfattere, 12 stykker, men i år vil jeg poste på vanlig måte. Så det vil bli norsk, russisk, engelsk og – for i år – svensk. Jeg bestemte meg for å gjøre det på denne måten i ettertid, og hadde allerede postet Oppnå, av Helge Torvund, den 24. januar. Selv om det er en forfatter jeg har fått sansen for og liker godt, blir det litt mye å poste fem dikt av ham, på bekostning av andre forfattere jeg kunne postet. Så i stedet bruker jeg måneden januar til å poste nye norske dikt, helst av nålevende og aktive forfattere, men jeg vil gjøre et unntak for Arild Nyquist og hans Ensomhet.

Det var et dikt jeg hørte første gang på radioen. Jeg satt i en bil, jeg tror ikke jeg kjørte selv, kanskje var det far, og vi var på vei et sted langt unna. Antagelig kjørte vi hjem fra en ferie, det var et sted i Norge det er berømte bratte bakker, skilt og advarsler, kjør på lavt gir. Det var ikke snø, det var grønt. I alle fall, så hørte jeg dette diktet opplest, jeg husker selvsagt ikke av hvem, og heller ikke hvilket program. Men diktet har jeg husket siden. Ikke helt ordrett, viser det seg, da jeg søkte på diktet, søkte jeg «symfoni av ensomhet». Det skal være «for et helt orkester». Meningen er imidlertid den samme, det er en ensomhet som nok riktignok er vond, men som blir uttrykt på en morsom måte. Den er ikke bare nok for jeg-personen som har den, den gjelder for flere, for et helt orkester!

Ensomhet

Ensomhet, sier du. Det
er greit med litt
ensomhet bare det ikke
blir for mye. Da åpner jeg døren
og roper ut i natten: kom inn
kom inn – her er ensomhet nok
for to! Ja for fire! Og
på riktig ille dager brøler
jeg: her er ensomhet nok
for et helt orkester!

fra Kelner, 1979

 

Kommentar til diktet

Jeg kjenner Nyquist litt, men ikke inngående. Interesserte kan lese om ham på norsk biografisk leksikon, klikk gjerne på lenken så dette gode leksikonet får de offentlige midlene til å være oppe og aktivt. Han ble født i 1937, i Oslo, og bortsett fra noen år som formingslærer i Lofoten, levde han hele sitt liv der eller i nærheten, til han døde i 2004. Han skrev lyrikk og prosa, for barn og voksne, i mange forskjellige sjangre. I tillegg til diktene skrev han sangtekster, eller tekster han selv fremførte til musikkakkopagnement, og i prosa skrev han både skjønnlitteratur og kåserier. Han var en populær oppleser, og han opererte på toppen litt som billedkunstner. Han var med andre ord en artig kar, som jeg ikke yter rettferdighet med hva jeg skriver om ham, så lite som jeg kjenner ham selv og tekstene hans direkte.

Diktet jeg skal presentere i dag kjenner jeg imidlertid godt. Det er det bare å lese, og ta til seg. For dem som er interessert i slikt, så er det skrevet (eller i hvert fall utgitt) i 1979, det var et år postmodernismen stod på høyden, i hvert fall i Norge. Romanforfatteren Kjartan Fløgstad gav i 1977 ut boken Dalen Portland, i 1980 Fyr og flamme, begge er noe av det mest postmoderne vi har. Det er lek med ord og med stilarter, alt er lov, alt er morsomt. Det er et slags vrengebilde av modernismen. Der alt i modernismen er dønn seriøst, er alt i postmodernismen dønn moro. Den modernistiske forfatter tar seg selv og sin kunst veldig alvorlig, det ser ut som han (eller hun) jobber hardt, mens den postmodernistiske forfatter tar seg selv og sin kunst helt useriøst, og får det til å se ut som han (eller hun) bare leker. Selvsagt er dette skrevet kategorisk, og for oversiktens skyld, det finnes tøys og moro i modernismen også, som også de postmodernistiske forfatterne jobbet hardt og tok arbeidet sitt alvorlig (og sikkert seg selv høytidelig), men det er karakteristisk at det ikke ser sånn ut. Moroen i modernismen er ofte grell, et bilde på en verden ute av kontroll og på farlige veier, man ler nok litt i uhygge (som i romanene til Thomas Mann og Robert Musil, eller tekster av Kafka), mens i postmodernismen ler man virkelig av noen som tar noen ting alvorlig.

Det ser vi også av Nyquists dikt. Vi kan sammenligne det med hvilket som helst følelsesrikt dikt fra modernismen, eller dikt om ensomhet fra en hvilken som helst tid, forfatteren skriver alltid som om han (eller hun) mener det, og virkelig har det vondt. De ensomme diktene til Sigbjørn Obstfelder, for eksempel, Jeg ser, Navnløs og særlig Ene. Ensomheten er en fortvilelse, dikteren er desperat over ikke å nå frem til andre, til å være alene i denne truende og uforståelige verden. Hos Nyquist er det bare gøy, rop og brøl, kom og se hvor ensom jeg er! Nok til flere!

Måten det er skrevet på passer også til postmodernismen. Det bryter regler og leker med sjangerbrudd. Det er et dikt satt opp som vers, men det er skrevet i prosa. Ensomhet, sier du. Det er greit med litt ensomhet, bare det ikke blir for mye. Dette er som man skal skrive en artikkel eller et kåseri om ensomhet, ser slett ikke ut som noe dikt. Modernismen bryter også regler, løser opp vers og strofer, har frie rytmer og ingen rim. Men i modernismen er det et bilde på en verden som også er i oppløsning, romantikkens og klassisismens ordnede former egner seg ikke til å beskrive den. I postmodernismen er det lek og moro, stilbrudd for bruddenes egen skyld. Kanskje går det an å si at også dette er et bilde på en verden i oppløsning, der det ikke lenger finnes noen felles, samlende verdier, men der alt blir en mosaikk av ulike former og uttrykk, som det pleier å formuleres. En venninne av meg så på postmodernisme i begravelser, en av de strengeste, mest rituelle begivenheter som finnes, tidligere med strenge regler om hva man kunne og ikke kunne gjøre. Man spilte høytidelig, religiøs musikk. Nå har popsanger vært så vanlig i så mange år at ingen engang reagerer på dem lenger. Da min søster giftet seg var det ikke Mendelsohns bryllupsmarsj fra hans opera basert på En midtsommernatts drøm, av Shakespeare, som ble spilt, men temaet fra Star Wars.

Alt er lov. Alt er fritt. Alt er gøy. Alt er tull.

Alt er støy, kan man legge til. Kjartan Fløgstad sa at han skriver for å desinformere, eller noe i den stilen, jeg husker ikke ordene eller sammenhengen. For meg har det å gjøre med at om man i støyen av all informasjon som strømmer mot én legger seg til den samme måten å skrive på, så blir man bare en del av støyen. Man må på en måte bryte ned kommunikasjonen, gjøre det hysterisk, som det også er.

Det er vanskelig å skrive om disse tingene uten å bli en del av støyen og ordflommen selv.

Jeg vil også skrive litt om tegnsettingen i diktet til Nyquist. Selv modernistene var forsiktige med å sette punktum midt i en verselinje, det var et uhyre sterkt uttrykk, noe man sjelden gjorde. Sjekk et hvilket som helst dikt av Obstfelder, enda så frie strofene hans er, så pleier det være veldig gjennomtenkt hvilke ord som havner på hvilke linjer, og setninger og meninger pleier å få gjort seg ferdige i linjer de hører hjemme. Sjekk Ene, for eksempel, tilsynelatende helt fritt og ubundet, men hver linje har ein egen og klare mening. Hos Nyquist er bruddet regelen, det finnes ikke en linje som ikke begynner på noe annet enn det linjen handler om. Alle punktum er satt midt inni. Det samme gjelder kolon, tankestreker og utropstegn (bortsett fra det aller siste).

Et mindre poeng er det at diktet bryter flere tegnsettingsregler,  det skal være komma etter «litt ensomhet», før «bare det ikke blir for mye», og det skal være hermetegn i utsagnene som kommer etter kolon. So what.

Alt dette er for å forklare virkemidlene og perioden det er skrevet i. Vår tid er en tid for skrik og skrål, derfor blir det både «ropt» og «brølt» i det lille diktet, selv om det handler om en stille ting som ensomhet. At det er ensomhet nok for to (utropstegn!) og fire (utropstegn!) og – på riktig ille dager – et helt orkester (utropstegn, og slutt!) er uvanlig og sprøtt, ensomhet er jo noe man har alene, man kan ikke ha ensomhet for flere, haha. Det kan neppe være en alvorlig ensomhet om man formulerer det på den måten.

Vel, kanskje er det det. Nyquist var en kul fyr, da blir kanskje også ensomheten hans kul? Eller kanskje blir det bare mer teit å skrive om ensomhet seriøst og gravalvorlig, slik det er gjort tusen ganger før og fremdeles blir (ble) gjort av alle som ikke ville noe med skrivingen sin? Man er nødt til å skille seg ut, få det til på en annen og egen måte, bli lagt merke til. Det siste er også sentralt i vår tid, kampen om oppmerksomheten, får man den, er det bra uansett. Det er ikke lenger lov å skille mellom høyt og lavt, godt og dårlig, postmodernistene forsøkte til og med å blande disse tingene.

Så er det opp til leserne om det skal være noe poeng i det. Den veldige eksperimenteringen og forvanskningen av kommunikasjonen gjør det av og til vanskelig for ikke-skolerte lesere, lag på lag med spøk og ironi kan være vanskelig både å forstå og å trenge gjennom, sjanger- og stilbruddene kan virke uvante og fremmede, og er jo også mange ganger ment å være det. Jeg er et følelelsesmenneske, jeg liker sterke følelser i diktene. Det ser jeg i diktet til Nyquist, selv om han later som han distanserer seg fra dem og viser dem frem og ler av dem. Derfor liker jeg dette diktet. Det er opp til hver enkelt om man vil være enig eller uenig, om man vil like diktet eller ikke, og hva man vil like eller mislike det for.

Slik er det i vår tid. Alt er lov.

Godt nytt år!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s