Irina i stolen og livet

Dette diktet er skrevet etter det er postet, og etter samlingen det hører til skulle være ferdig. Sånn blir det av og til, man har da annet å gjøre i livet enn å skrive dikt.

Og så står hun i stolen

Og så står hun i stolen
Med hele seg
Inn fra vinduet skinner solen
Og i mitt indre så skinner jeg.

Det er slik en glede i å leve
I stolen med begge bein
Så skinnende til stede
Som om alt var til for meg.

Så smiler hun ned av stolen
Og kommer bort til meg
Nå, far, trenger du ikke skrive
Nå skal jeg vise deg livet
Og så legger jeg fra meg teksten
Og så legger vi i vei
Hei!

Dikt til Irina, Nr. 11 (19. februar, 2016)

ES2016

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s