Irina i stolen og livet

Dette diktet er skrevet etter det er postet, og etter samlingen det hører til skulle være ferdig. Sånn blir det av og til, man har da annet å gjøre i livet enn å skrive dikt.

 

Og så står hun i stolen

Og så står hun i stolen

Med hele seg

Inn fra vinduet skinner solen

Og i mitt indre så skinner jeg.

 

Det er slik en glede i å leve

I stolen med begge bein

Så skinnende til stede

Som om alt var til for meg.

 

Så smiler hun ned av stolen

Og kommer bort til meg

Nå, far, trenger du ikke skrive

Nå skal jeg vise deg livet

Og så legger jeg fra meg teksten

Og så legger vi i vei

Hei!

 

Dikt til Irina, Nr. 11 (19. februar, 2016)

ES2016

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s