Sonett 120, av William Shakespeare – That you were once unkind befriends me now

Shakespeares sonetter ble første gang utgitt i 1609, i en Quarto publisert av Thomas Thorpe (1569 – 1625). En quarto var et format som ble mye brukt i bokutgivelser på Shakespeares tid, de aller fleste tidlige utgvielser av Shakespeares tekster brukte dette formatet. Det går ut på å brette et stykke papir i to halvdeler først en gang, så en gang til, slik at man fra det ene arket får 8 sider. Slik sparer man mye papir, en tid papir var veldig dyrt. Det er ikke i det hele tatt klart hvor Thomas Thorpe fikk tekstene fra, annet enn at de er fra Shakespeare selv, og det er heller ikke kjent om Shakespeare godkjente utgivelsen. Det er antatt sonettene er skrevet på 1590-tallet, altså mer enn ti år før de ble utgitt, og før de alle sammen plutselig utgis samlet, så er det bare spor av fire av dem, nummer 138, 144 og de to siste, 153 og 154. Resten er noe av et mysterium.

Siden ingen kan vite om dette er en autorativ utgivelse, godkjent av Shakespeare selv, kan ingen heller være sikre på at dette er rekkefølgen Shakespeare ville ha. Men forsøkene på å bruke en annen rekkefølge enn den Thorpe brukte, har aldri vunnet frem. Kritikerne og leserne er enige om at denne rekkefølgen er den beste. Slik blir sonettene en enesteående samling enkeltdikt, som fungerer uten å leses i sammenheng med de andre sonettene, men som fremstår enda mer enestående, om det leses som en syklus. Samlet viser de de skiftende stemningene i kjærligheten, og sonettskriverens reaksjoner på ulike hendelser i forholdet.

Grupperingen er at de 126 første sonettene er til en ung mann, tilegnet W. H., står det i den første utgivelsen til Thorpe, to the only begetter of this sonnets, Mr. W. H. Ingen kan si sikkert hvem denne W. H. måtte være. De neste frem til 152 er til en mørkhåret kvinne, The dark lady, heller ikke hun er kjent. De to siste står helt utenom, og er ikke rettet til noen spesielle. Mange har forsøkt å lese sonettene biografisk, noe som er veldig vanskelig, siden så godt som ingenting av Shakespeares biografi er kjent, annet enn det helt formelle, som når han giftet seg, når han fikk barn, og når han kjøpte landsted og annet som ble registrert i lovbøkene. Den biografiske lesningen kan ikke bli annet enn spekulasjoner.

Her på denne bloggen blir sonettene lest og tolket mer på det idemessige plan. Det er en sonettskriver, en elskende poet, som skriver til og om en elsket, ung skjønnhet, den skjønne ungdom, og reagerer på forskjellige ting som denne skjønne ungdom gjør, og på ting som skjer i forholdet mellom dem. Sonettskriveren er på en måte ikke Shakespeare, men en poet diktet opp av Shakespeare, nesten som fortelleren i en roman.

Sonettene fra nummer 117 til 121 handler om hvordan sonettskriveren skal kunne forklare at han ikke har vært den skjønne ungdom tro, tross den ubetingede kjærlighetserklæringen han kommer med i sonett nummer 116. Vi har sett hvordan Shakespeare bruker hele sitt litterære mesterskap til å forklare det uforklarlige, forsvare det som ikke lar seg forsvare, i sonett nummer 118, der det er frykten for at noe skal være galt i forholdet, gjør at noe blir galt, slik en medisin man tar for å forebygge sykdom i noen tilfeller kan forårsake sykdom. I nummer 117 og 119 er ikke forsvaret og forklaringen fullt så overbevisende. Og her, i nummer 120, forsøker han en noe annen strategi.

Sonnet 120

That you were once unkind befriends me now,
And for that sorrow, which I then did feel,
Needs must I under my transgression bow,
Unless my nerves were brass or hammered steel.
For if you were by my unkindness shaken,
As I by yours, you’ve passed a hell of time;
And I, a tyrant, have no leisure taken
To weigh how once I suffered in your crime.
O! that our night of woe might have remembered
My deepest sense, how hard true sorrow hits,
And soon to you, as you to me then tendered
The humble salve, which wounded bosoms fits!
But that your trespass now becomes a fee;
Mine ransoms yours, and yours must ransom me.

Min oversettelse

Sonett 120

At du ikke var snill blir venn med meg nå,
Og for den sorgen, som jeg den gang følte,
Trenger jeg bøye (meg) under min overtredelse,
Om ikke mine nerver var av messing eller hamret stål.
For hvis du var rystet av min taktløshet,
Som jeg av din, da har du et helvete hatt;
Og jeg, en tyrann, har ikke tatt meg tid
Til å overveie hvordan jeg en gang led i din gjerning.
O! At vår natt av sorg kan ha minnet
Min dypeste følelse på, hvor hardt ekte sorg treffer,
Og snart til deg, som du til meg, så tilbudt
Den ydmyke salve, som passer til sårede bryst!
Men at din overtredelse nå blir en belønning;
Min kjøper deg fri, som din må kjøpe fri meg.

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversetten er ennå ufullstendig.

Befriends me er en litt spesiell vending der i starten, at den elskede ikke var snill mot ham (unkind), skulle jo ikke være noe å bli venn med (befriends me). Meningen er at han har kommet seg over det, har vennet seg til det, og følelsen over det som har skjedd er nå «hans venn». Det kan også leses som at det at den elskede en gang har gjort noe galt, nå vil være bra for den elskende poeten i det videre forholdet. Then (den gang) i linje to er den gang uretten ble begått, den gang den elskende følte seg dårlig behandlet. Linje 3 har jeg vrengt litt på for å få leselig norsk, den skal uttrykke det samme som originalen, needs betyr her noe i retning av «er jeg nødt til, det er nødvendig (at jeg)». Kanskje kan man for hammered steel på norsk prøve «herdet stål», for å få frem den samme meningen som den som er i linje 4, men «herdet» og «hamret» stål er ikke det samme. Hamret stål var gjerne hardere, og ble brukt til å lage sverd. Herdet stål er også hardere, men herdingen foregår med kjemiske og fysiske prosesser, oppvarming og avkjøling, ikke av hamring. Jeg er ikke helt sikker på om hamringen gjorde stålet sterkere, eller bare fikk det til den formen det skulle ha. Så det er en litt komplisert mening med stadig nye underordnede leddsetninger, der sonettskriveren sier at det at den elskede en gang var ugrei mot ham, ikke lenger er noe problem, eller er noe han har vennet seg til, og videre at under denne sorgen, som han følte den gang, må han legge sin egen overskridelse (transgression) – en omskrivelse, de har begge vært ugreie, begge vært utro – om da ikke nervene hadde vært av messing eller stål. Eller for å si det litt enklere, han har oppført seg dårlig, men finner trøst i at også den elskede har gjort det.

For unkindness i linje 5 har Oxford English Dictionary inconsiderate (taktløs, hensynsløs) and harsh behaviour, så «taktløs» må være en grei oversettelse. I linje 6 er det spørsmål om å oversette hell med Helvete,  i hell of time, som den elskede må ha hatt om han har hatt det som sonettskriveren mens den taktløse gjerningen (unkindness) ble begått. Det lyder kanskje litt sterkere på norsk enn på engelsk, og a hell of time bruker engelskmennene oftere enn vi bruker «en helvetes tid». Vi bruker vel oftere i tilsvarende situasjoner bare «et helvete. Det gjør jeg også. To be at leisure er «å ha fri, å ha god tid», så når sonettskriveren have no leisure taken, så «har han ikke tatt seg tid (til å)». To weigh skulle bli greit oversatt med «å overveie», crime er egentlig «kriminalitet» eller «kriminelle gjerning», men det skulle ikke by på forvirring å oversette med «gjerning». Merk at vendingen suffer in your crime er uvanlig, preposisjonen pleier heller være from (fra) eller under (under), her er det altså in (i). Den siste linjen i denne kvartetten ble ganske lang i oversettelsen, ellers skulle linjene 5 til 8 ikke by på spesielle problemer.

I linje 9 står det our night of sorrow, «vår natt av sorg», noe som kan indikere at dette er en natt de har tilbrakt sammen, eller i hvert fall at at det er en sorg de har hatt sammen. Ellers i sonetten er jo sorgen og lidelsen delt til dem hver for seg, det har ikke vært noe fellesskap hittil, det har vært «din sorg», og «min». Uttrykket night of sorrow skal nok leses billedlig, det er ikke en spesiell natt med sorg, men den tiden da sorgen var på sitt dypeste og mørkeste. Om det er snakk om konkret utroskap, kunne det jo være natten utroskapet ble begått, men denne lesingen som for meg ville kunne vært naturlig, ser jeg verken hos Colin Burrow i Oxford-utgaven av sonettene eller på nettsiden Shakespeare sonnets. Begge snakker om den billedlige meningen, den om den mørkeste perioden med sorg og smerte. Remembered i linjen er ikke så mye «husket», som «husket på», eller «minnet om», og subjektet som blir «minnet om» eller som «husker på» er my deepest sense (mine dypeste følelser, min innerste sjel), i linjen under. Tendered i linje 11 er brukt som verb, tilbudt, og det som blir tilbudt er den ydmyke salven som kan hele eller lindre sårede bryst, The humble salve, which wounded bosoms fits!, altså anger og tilgivelse, og ny kjærlighet. Strengt tatt er subjektet som tilbyr denne medisinen, denne salven, our night of woe i linje 9, sånn at denne natten er så fryktelig, at de elskende forstår at dette må de bort fra, så de må søke tilgivelsen og ny kjærlighet, sammen. Her må vi også ha med at det er problemer med tegnsettingen. I originalen, Quarto 1609, står det bare

And ſoone to you,as you to me then tendred

Nettsiden Shakespeare sonnets har satt inn komma etter før then, Oxford-utgaven har komma etter, og jeg har valgt å droppe kommaet. Det må i denne sammenhengen også med at Quarto-utgaven av 1609 ikke er noen original man kan ha som rettesnor, også den inneholder feil, så det lar seg ikke gjøre å finne ut hva Shakespeare selv egentlig ønske, eller komme frem til noe som er riktig. Meningen skal uansett være nokså som jeg har forklart den, og kommaet kan settes inn for å understreke hvilke deler som hører sammen. Colin Burrow i Oxford-utgaven mener komma etter then for å understreke (emphasize) at perioden med atskillelse (separation) og forsoning (reconciliation) er den samme gjennom hele (is the same throughout).

Trespass er overtredelse og (eiendoms)krenkelse, brukt her er det en omskriving av «synd» eller «ugjerning», altså det de to elskende har gjort med hverandre. Nå blir altså det en fee, et gode, en fordel. Det virker kanskje litt kunstig med But, norsk «men», i starten av setningen der, denne konjunksjonen skal jo indikere en motsetning, eller at det kommer noe som bryter med hva som allerede er sagt. Her virker det på meg som konklusjonen er i tråd med de 12 siste linjene sier, forbrytelsen (trespass, egentlig krenkelsen) blir nå en beholdning (fee). Så er det sistelinjen som sier at min overtredelse kjøper fri deg, slik din må kjøpe fri meg. Det er en retorisk figur med gjentagelsen av ransom, og det er også å legge merke til sonettskriverens egen forbrytelse kjøper fri den elskede ungdom, slik den elskede ungdoms forbrytelse kjøpe fri sonettskriveren fra hans. Det er altså frikjøpet fra sonettskriverens forbrytelse som skjer, mens frikjøpet fra den elskede ungdoms skje. Her kan det altså se ut som om sonettskriveren egentlig tilgir seg selv, med liksom å tilgi den andre for en tilsvarende forbrytelse. Det blir noe sånt som: siden du har gjort urett mot meg, er jeg frikjøpt fra å ha gjort urett mot deg. Slik snakker kanskje ikke sanne elskende. Men dette er et tolkningsspørsmål, og her i denne kommentaren, gjaldt å få frem hva sonetten sier.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

transgression 1. (om lov eller regel) overtredelse 2. overskridelse 3. synd, forsyndelse, forseelse 4.  (geologi) transgresjon

brass 1. messing, ting av messing, bronse

leisure subst. fritid, god tid, otium, (som adj. ledig, fri, ikke opptatt, fritids-)

tender verb 1. tilby 2. (høytidelig) innlevere, levere, overlate 3. legge frem 4. uttrykke, fremføre, overbringe 5. (tilby seg å) betale 6. (jus) legge inn et anbud

trespass 1. (jus, også trespass to property) eiendomskrenkelse 2. (lov)overtredelse 3. (jus, også trespass to person) personkrenkelse 4. overgrep, inngrep 5. (bibelsk eller gammeldags) synd, forseelse, overtredelse, feil, skyld

fee 1. honorar, salær, godtgjørelse 2. avgift, gebyr, egenandel, egenbetaling 3. skolepenger, semesteravgift 4. (jus) arvegods, arvet (besittelsesrett til) jordeiendom 5. (historisk) len 6. (amer.) drikkepenger

ransom 1. kjøpe fri, løse ut, løskjøpe 2. (religion) (for)løse 3. kreve løsepenger for 4. frigi mot løsepenger

Kommentar til sonetten

I de foregående sonettene, fra 117 til 119, gjør sonettskriveren sitt ytterste for å få uttrykket hvordan han kunne svikte en elsket han elsker så høyt, og som han har erklært evig og betingelsesløs kjærlighet til i sonett 116. Her, i sonett 120, velger han en annen strategi, og ser tilbake til en tid hvor også den elskede sviktet. Det at han som den elskende vet hva det vil si å bli utsatt for svik i kjærligheten, gjør ham bedre i stand til å skjønne hvordan den elskede ungdom nå har det, nå som det er han som er sveket. Det gjensidige sviket blir forsøkt gjort til et gode, en beholdning, siden de nå begge vil skjønne hvor viktig det er at de holder sammen, og hvor vondt det er når de sviker hverandre.

Sammenligningene som blir gjort er stort sett økonomiske og juridiske, med et innslag av medisinsk med den lindrende salven i linje 12. Det blir snakket om «overskridelser» (transgression, trespass), uttrykk fra den juridiske verden, og det blir snakket om fee (salær, honorar) og ransom (kjøpe fri), økonomiske og juridiske uttrykk. Hva sviket består i blir som vanlig ikke spesifisert, sonettene er notoriske i ikke å være konkrete i hva som har skjedd, og det lar seg ikke gjøre å bestemme om det er utroskap i tanker eller gjerning, og heller ikke i hvilken grad forholdet mellom de to er så sterkt at det gir dem rett i å føle seg sveket. Om man leser sonettskriveren til å være Shakespeare selv, så er han en gift mann i 30-årene på den tiden disse sonettene blir skrevet, og den elskede ungdom er en ung mann tidlig i 20-årene, eller yngre. Ugjerningen, sviket og/eller utroskapet blir betegnet med ordene unkind, unkindness, crime og bare mine og yours, altså ganske forsiktig, mens lidelsene de fremkaller får kraftigere uttrykkk: hell of time, suffered, how hard true sorrow hits. Han skriver også han måtte ha nerver av metall, altså ikke menneskelige følelser, om han ikke hadde følt på dette og måttet bøye seg under det.

Ved å være skrevet på denne måten bryter denne sonetten litt med tradisjonen, der den elskende sonettskriveren skal forgude og opphøye den elskede personen sonetten er tilegnet. Det tar seg ikke ut for en ydmyk sonettskriver å unnskylde sine feil med at den elskede også gjør feil. Det vanlige er at den elskede er ufeilbarlig, nærmest guddommelig, mens en selv er så menneskelig og full av feil, at en aldri kan være verdig en sånn skjønnhet. De fleste av Shakespeares sonetter er også slik, og de best likte og mest berømte er aldri slik.

I det virkelige liv er imidlertid feilene i et menneskelig forhold mer jevnt fordelt, og det kan kanskje la seg gjøre å søke trøst i den andres feil, når man angrer og lider under ens egne. Sånn kan man si at Shakespeare i sine sonetter behandler det meste av de følelser og stemninger man kan gå gjennom i kjærligheten til et annet menneske. Her blir det forsøkt å argumentere at når begge i et forhold har gjort feil, så blir det så vondt, at det eneste de gjensidig elskende kan gjøre, er å bruke dette vonde til å huske hvor viktig det er at de holder sammen, og elsker hverandre. Konklusjonen i siste linje er at når de begge har gjort feil, så blir feilen løsepengene til å kjøpe den andre fri. De kan altså elske hverandre fra før, som om de var fri fra skyld, og om de husker skylden, så husker de også smerten, slik at de må elske hverandre på ny, og la denne kjærligheten være salven som lindrer smerten den gjensidige forbrytelsen har gitt dem.

Min gjendiktning

Gjendiktningen av sonettene til Shakespeare er notorisk vanskelig. Som regel gjelder det å tvinge inn de nødvendige antall stavelser og riktige rim, og sørge for at meningen i originalen noenlunde kommer frem i et språk som ikke blir for kunstig. Resultatet pleier mer bli en øvelse for gjendikteren, enn reproduksjon av stor kunst.

Sonett 120

At du var usnill, det er nå min venn,
Og for den sorg jeg en gang følte på,
Må jeg for min synd bøye meg hen,
Om nervene ei var messing og stål.
Hvis du rystet av min gemenhet gitt,
Som jeg av din, har du helvete hatt;
Og jeg, tyrann, har meg ikke tatt tid
Å tenke på hvordan det da var fatt.
O! At din natt av sorg kan ha minnet
Meg på hvor hardt sann sorg oss smerter,
Og snart til deg, så meg, til å finne
Den salve som lindrer vonde hjerter!
Men at din synd nå et gode vil bli;
Min frikjøper deg, din meg kjøper fri.

På helt grei litteratur går det an å lese mer om sonettene som en samlet utgivelse.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s