Gamle dikt: Og fra stolen som hun sitter i står hun opp…

Dette diktet fra 1997 er litt spesielt. Det lykkes liksom ikke helt, men prøver på ting som unge ESalen ikke har prøvd på før. Det er noen rytmebrudd det er noe med, men som ikke er gjennomført, og det er forsøk på å lade ordene med mer innhold enn det er dekning for, å få diktet til å si det uutsigelige, til å fange det som ikke kan fanges.

Men det lykkes ikke.

Og fra stolen som hun sitter står hun opp

Og øynene hennes binder hennes kropp

Til meg, som alt er fanget

Ikke en, men flere ganger

Hun beveges, ganske stille

Og øynene de er der. Milde.

 

Over gulvet, der hun står

Er hun like bak sitt hår

Og jeg har ingen sjanser

Jeg er fanget når hun danser

Hun er sin egen verden

med øyne som binder

henne tett, med det hun finner.

ES1997

I originalen er det ingen «i», i «stolen som hun sitter står hun opp», jeg satte den inn i overskriften, ikke i selve diktet. Tegnsettingen er også lagt til nå, originalen har ingen komma.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s