Når jeg dikter (om henne)

Typisk diktene i diktsamling er at de ikke går helt bra. Her prøver jeg meg i et tema som mange poeter og de som skriver om poeter er opptatt av, hvordan dikteren søker å skildre sin elskede i ord, og med det gjør henne til en annen enn den hun er. De idealiserte ordene hører til i en idealisert dikterverden, mens i den virkelige verden er situasjonen og personen naturligvis en ganske annen. Det hjelper knapt at dikteren gjør seg flid i å beskrive sin elskede korrekt, fange henne i ord, så å si, den virkelige personen vil alltid være en annen. Tonen i disse diktene er ofte lengselsfylt og lidende. Selvpålagt lengselsfylt og lidende, kan man legge til, siden dikteren i mange tilfeller like godt kan oppsøke den elskede han savner så fælt, i stedet for bare å skrive om henne. Det gjelder i hvert fall meg, som er gift med min elskede, og som bor med henne i samme hus. Kanskje er det derfor dette diktet klapper sammen til slutt.

Når jeg dikter

 

Når jeg dikter om henne

er hun ikke her.

Jeg skriver og skriver

en annen enn hun er.

Og slik finnes hun også

i mitt hode

som en annen

enn den som går på vår klode

og kan ikke tro det

Her sitter det en og skriver om henne

så er det ikke henne

For jeg går meg vill i min fantasi

Og vil også ha det så vakkert det kan bli

Slik klusser jeg det til

Hun kan være hvem hun vil

Jeg liker henne uansett

Og dikter det til

som dette

rett og slett.

 

Nr. 115 (litt uvant) (bommet på Lyrikk15 – opprinnelig slutt: Og dikter det bare slik, rett og slett)

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s