Cantatico delle creature (Cantatico di frate sole), av Frans av Assisi

Dette er det eldste diktet postet så langt på bloggen, og ganske sikkert det eldste diktet jeg kommer til å poste. Dette kan jeg skrive, siden jeg tilbakeposter det fra desember 2019, for å fylle 2014 med annet enn bare russiske dikt. Før middelalderen ble det ikke skrevet dikt på folkespråkene, ikke dikt på språk jeg kan, og det er neppe håp om å finne noe eldre enn italiensk middelalderlitteratur.

Og italiensk middelalterlitteratur og italiensk litteratur blir ikke eldre enn dette. Det er denne teksten som setter det hele i gang, il testo più antico della litteratura italiana, står det på iteliansk wikipedia om salmen, det eldste teksten i iteliansk litteratur. Den er skrevet av Frans av Assisi, grunnleggeren av fransisikianerordenen, og en av de mest berømte skikkelsene i europeisk middelalder overhodet.

Frans av Assisi (1182-1226)

Frans av Assisi, slik han fremstår i San Francesco Assisi, basilikaen i Roma. Fra italiensk Wikipedia.

Frans av Assisi,eller Giovanni Francesco di Bernardone, som er døpenavnet, er en italiensk munk som etter sin død ble kåret til Helgen. Han er av den katolske kirkes mest berømte. Han er også svært berømt for sitt liv og virke, for at han preket og praktiserte de kristne idealene lydighet, kyskhet og fattigdom, og som grunnlegger av franskianerordenen, en av de aller største og mest kjente munkeordnene.

Han var ikke fattig hele sitt liv. Han var sønn av en velstående tøyhandler, Pietro Bernardone, og han vokste opp i Assisi tilhørende den borgerlige elite. Fra dette snudde han tvert om, etter det som må kalles religiøse åpenbaringer, en regelrett omvendelse. Fra å være rik besteborger, ble nå poenget å være fattig, penger var synd og styggedom, og Frans og hans følgere gikk rundt i Umbria og Toscana på jakt etter mat og husly for dem som ville gi dem det. De ville ikke eie noe selv.

Dette vil nok oppleves sjokkerende radikalt i dag, og var det nok også den gang. Men det er kanskje fremdeles noe tiltrekkende med rike mennesker som selger alt de eier, og gir det til de fattige. Farens rikdommer brukte Frans av Assisi til å bygge opp et sykehus for spedalske.

Som skribent, tenker og poet var ikke Frans av Assisi så sterk som han var det i sin væremåte. Det vil si, som tenker hadde han enorm innflytelse, med det at hans tanker om kristendommen satte varig preg på den, særlig innenfor hans egen orden, selvfølgelig. Men han skrev ikke disse tankene ned noe sted, han levde dem bare, og praktiserte dem.

Det er dagens dikt som skiller seg ut. Det er soleklart mest berømt av alt Frans skrev, og er det gjennom sin klarhet og sin enkelhet. Den er skrevet i årene 1224/25, årene like før han døde. I samme periode, september 1224, opplever Frans etter historien stigmatiseringen, den som er med å befeste hans posisjon som en av de aller, aller fremste og mest kjente. Tradisjonen ser på dette som en slags fullendelse av hans liv, at han nesten ender opp som Kristus selv. Det har litt å si i forståelsen av denne teksten, i hvert fall i kristen, katolsk tradisjon. Det er Mesteren selv, som gjør alle til brødre, og med Far, Gud Herren, som den aller øverste, trygge og beskyttende.

Dette kaster lys over teksten, som også skal kunne leses godt uten disse biografiske og historiske detaljene. Det kunne være innledning god nok at her har vi 800 år gamle tanker foran oss, et sted i Italia satt en frivillig fattig ordensgrunnlegger og munk, og skrev ned dette, som vi ennå kan glede oss over og forundre oss over i dag: Sangen til brødrene av solen!

Cantatico di frate sole

Altissimu, onnipotente bon Signore,
Tue so’ le laude, la gloria e l’honore et onne benedictione.

Ad Te solo, Altissimo, se konfano,
et nullu homo ène dignu te mentovare.

Laudato sie, mi’ Signore cum tucte le Tue creature,
spetialmente messor lo frate Sole,
lo qual è iorno, et allumini noi per lui.

Et ellu è bellu e radiante cum grande splendore:
de Te, Altissimo, porta significatione.

Laudato si’, mi Siignore, per sora Luna e le stelle:
il celu l’ài formate clarite et pretiose et belle.

Laudato si’, mi’ Signore, per frate Vento
et per aere et nubilo et sereno et onne tempo,
per lo quale, a le Tue creature dài sustentamento.

Laudato si’, mi Signore, per sor’Acqua.
la quale è multo utile et humile et pretiosa et casta.

Laudato si’, mi Signore, per frate Focu,
per lo quale ennallumini la nocte:
ed ello è bello et iocundo et robustoso et forte.

Laudato si’, mi Signore, per sora nostra matre Terra,
la quale ne sustenta et governa,
et produce diversi fructi con coloriti fior et herba.

Laudato si’, mi Signore, per quelli ke perdonano per lo Tuo amore
et sostengono infermitate et tribulatione.

Beati quelli ke ‘l sosterranno in pace,
ka da Te, Altissimo, sirano incoronati.

Laudato si’ mi Signore, per sora nostra Morte corporale,
da la quale nullu homo vivente pò skappare:
guai a quelli ke morrano ne le peccata mortali;
beati quelli ke trovarà ne le Tue sanctissime voluntati,
ka la morte secunda no ‘l farrà male.

Laudate et benedicete mi Signore et rengratiate
e serviateli cum grande humilitate.

1225

Salmen til brødrene av solen

Høyeste, allmektige gode Herre,
Dine er lovprisingene, glorien, æren og hver velsignelse.

Til deg alene, Høyeste, egner det seg
og intet menneske er verdig å nevne deg.

Lovet være, Herren min, med alle dine skapninger,
Særlig herr bror solen,
Som er dagen, og lyser oss opp for ham.

Og den er skjønn og strålende med stor glans
av deg, Høyeste, bærer den betydning

Lovet være, herren min, for søster måne og stjernene
i himmelen har du laget dem klare og kostbare og skjønne.

Lovet være, herren min, for bror vind
og for luften og skyene og himmelen og all slags vær
som i alle dine skapninger blir forsørget.

Lovet være, Herren min, for søster vann.
som er veldig nyttig og ydmykt og kostbart og rent.

Lovet herre, Herren min, for bror ild,
som lyser opp natten:
og han som er skjønn og glad og robust og sterk.

Lovet være, Herren min, for søster vår moder jord,
som ernærer oss og styrer,
og produserer forskjellige frukter med fargerike blomster og urter.

Lovet være, Herren min, for dem som tilgir for din kjærlighet
og hjelper syke og plagede.

Salige de som som skal hvile i fred,
som fra deg, Høyeste, skal bli kronet.

Lovet være, Herren min, for søster vår kroppslige død,
som ingen levende mennesker kan flykte fra:
ve dem som dør i dødssyndene;
salige de som vil finne din helligste vilje,
at den andre døden ikke vil gjøre ille.

Lovet og velsigne min Herre og vær takknemlige
og tjen ham med stor ydmykhet.

Språk, form og innhold

Dette er middelalderitaliensk, før Dante, til og med, hundre år før Dante, så det er forskjeller i skrivemåten. Det er også rester av latin, som at det står et for e (og), tucte for tutte, og mange, mange andre eksempel. Til hjelp for meg har jeg brukt denne nettsiden, fra det schlesiske museet i Opava, som har satt salmen opp med moderne italiensk ved siden av.

Formen er ganske spesiell, i det at den er så fri. Her er ingen faste rytmer i det hele tatt, ingen rim, og ingenting av det vi finner i antikkens klassiske dikt. Versene har veldig forskjellig lengde og trykkfordeling, og strofene varierer i lengde mellom to (8), tre (4) og fem (1) linjer. Til sammen blir det 13 strofer, et ulykkestall, men heller ikke det ser ut til å bry Frans og hans lesere det minste.

Jeg vet at i middelaldermusikken var takt og rytme forbudt, det skulle ikke være mulig å danse til, ikke fristende å bevege kroppen til, for da kunne jo både det ene og det andre skje videre. Dette gjelder kirkemusikken, og vi har meg bekjent ikke så veldig mye annen musikk bevart fra denne tiden. På torgene og markedene, og kanskje omreisende teatre, kunne muligens mer frivol musikk høres. Men den er ikke bevart. Teksten til Frans av Assisi passer i hvert fall inn i denne måten å lage musikk på, og tekster til musikk. Det skal være messende, kontemplativt, ingen takt og rytme som setter i gang kroppen og fantasien.

Første strofe er svært berømt, og forståelig og oversettelig uten altfor store vanskeligheter. Mange av ordene som brukes her er nesten universelle i europeisk kulturtradisjon, og opptrer i mange, mange språk som fullt gangbare fremmedord. Den henvender seg til Gud Herren (bon Signore) med benevnelsene «høyeste (Altissimu), allmektige (onnipotente)», og sier at til han skal være lovprisningen, glorien, æren og hver velsignelse. Gjennom hele oversettelsen kommer jeg til å bruke stor bokstav på Altissimu.

I strofe 2 kommer ordet mentovare, som er satt opp i gloselisten for italienskkyndige. Det er ikke et oppslagsord i italiensk-norske ordbøker jeg kjenner. I betydningen avere in mente betyr det ha i hukommelsen, altså minnes, mens i de andre betydningene betyr det «nevne, benevne». Originalen har altså begge betydningene i seg, vi må velge det ene. Strofen sier at det er kun du (Herren, den høyeste (Altissimo)) som egner seg for alt dette, og at ingen mennesker er verdige til å nevne ham en gang.

Ordet messor, eller moderne messer, i strofe 3, står ikke, men jeg gjetter på at det er dette ordet som utvikler seg til å bli franske monsieur, altså Herr. Det passer i sammenhengen, og engelske og tyske oversettelser går for denne. Strofe 3 begynner med formelen Laudato sie, eller Laudato si’, som betyr «lovet være», og går igjen i nesten hver eneste strofe nedover. Den første som blir lovpriset er alle levende vesen (tucte le tue creature), og altså særlig herr bror solen, som er dagen for oss, og lyser opp oss (mennesker) for ham (Gud).

Fjerde strofe fortsetter å snakke litt om solen. Den er skjønn og strålende med stor glans, og den bærer signifikans (significatione) av ham. Jeg er ikke helt sikker på om de te, eller di te, på moderne italiensk, best oversettes med «av deg» eller «til deg». Om det er solen som gir betydning til Gud, eller Gud som gir betydning til solen. Betydningen er skjønnheten, strålene, den store glaneen, om det er av Gud, eller til Gud. Garantert går det i begge retninger, men her er spørsmålet hvilken av dem Frans av Assisi vil ha uttrykt.

Femte strofe lovpriser Herren for søster måne og stjernene, de andre himmellegemene. I himmelen har han (Herren) laget dem klare, kostbare og skjønne. Det er noen gamle skrivemåter for noen av ordene i denne strofen også, pretiose for preziose, for eksempel. Det ordet kommer igjen også i strofe 7. Celu for cielo er også gammel form.

Strofe 6 har tre linjer igjen. Der er det bror vind, og for luften og skyene og himmelen og været. Her er det nok vær, og ikke tid, som er riktig forståelse av tempo. Jeg oversetter onne tempo med all slags vær, direkte oversettelse ville vært «hvert vær». Det er været som alle Herrens kreatur lever i, som han gir næring (dài sustentamento). Formuleringen lo quale (eller la quale) går igjen i flere av strofene nedover, mest korrekt norske oversettelse er «hvilket» eller «i hvilken», men jeg har unngått den i de fleste av strofene, og fått frem den relative sammenhengen på andre måter.

I strofe 7 er per sor’aqua forkortelse for per sorella aqua, for søster vann. Det er latinsk et for folkespråkets e, og, og så er det fire adjektiv som beskriver vannet: utile, humile, pretiosa og casta. Det eneste som er uvanlig italiensk, er pretiosa, for preziosa, «kostbart, verdifullt». Alle adjektivene har a-ending, fordi de står til hunkjønnsordet aqua. (vann).

I neste strofe, nummer 8, er focu en gammel skrivemåte for fuoca, ild. Her også kommer formuleringen per lo quale, «for hvilket», men jeg oversetter mer moderne, og mer forståelig. Ilden lyser opp natten. Og den er skjønn og sterk og munter og robust.

Strofe 9 har alternativ skrivemåte sustenta, fructi, flori og herba for sostenta (ernære), frutti (frukter), fiori (blomster) og erba (urter, gress). Her lovpriser poeten Herren for vår mor jord, eller søster vår mor jord, som det står. Hun gir oss alle disse fruktene og blomstene, hun ernærer oss, og produserer til oss disse tingene vi trenger, og som også er fargerike og vakre.

Strofe 10 er den første som takker ikke for de gaver naturen gir oss, og som i diktets verden er gavene Gud har gitt oss i naturen. Her er det mennesker som takkes, og det er de mennesker som tilgir for Guds kjærlighet, og som hjelper syke og plagede. Dette er fransiskanerordenen Frans selv grunnla, og som nettopp prediker ydmykhet og tilgivelse, og har satt seg som oppgave å forsake rikdom, og å hjelpe de trengende. I to enkle linjer blir denne typen mennesker fremhevet, denne måten å leve på. Frans fra Assisi snakker til sine egne.

Dette er også en av strofene som får et påheng, etter lovprisingen. Det er strofe 11, som sier at de er heldige, de som støtter seg i fred, og som skal bli kronet av Herren, den Høyeste (ka da te, Altissimo, sirano incoronati). Dette kan også leses som et løfte, til munkeordenen og de som lever i dette løftet, og som hjelper de plagede og trengende, sånn som det står i strofen over. De skal få sin belønning senere. Og de er salige (Beati) for det. Sosterranno er future simplice, enkel fremtid, av verbet sostenere (støtte, bære, holde ut), som er brukt også i strofen over.

Strofe 12 er den lengste. Der er det mennesket og menneskets dødelighet som omhandles, det store alvoret. Kanskje er det på sin plass å minne om at Frans av Assisi selv var på vei inn i sitt siste leveår da han skrev dette, og at disse tankene veide tungt for ham akkurat da. I alle fall fall blir Herren lovet også for vår kroppslige død (nostra morte corporale). Den kan ingen levende unngå, som det står, og som det er. Problemet er de som dør i synden, ve til dem (guai a cquelli), står det bare i diktet, det venter dem fortapelsen. Men de som finner hans helligste vilje, de får ingenting vondt av den andre døden (la morte secunda). Den andre døden er den evige fortapelsen, den virkelige og alvorlige døden, den som er å frykte. Den er nevnt fire ganger i det nye testamentet, (Johannes Åpenbaring 2,11, 20,6, 20,14 og 21,8), og skiller seg altså fra den første, kroppslige døden, med det at den er evig. Det er den andre døden som er fortapelsen. Den trenger ikke de som er frelst, å frykte. Den vil ikke gjør dem noe vondt (no ‘l farrà male).

Til slutt avslutter sangen med lovprising og velsignelse til Herren, og en oppfordring til å takke ham og tjene ham med stor ydmykhet. Verbene står i 2. person flertall, den formen blir brukt både i presens og imperativ, og her er det imperativ, bydeform. Det er til menigheten, til munkeordenen, til de som hører sangen. Vi har ikke noe godt norsk verb for ringratiate, så jeg oversetter med «vær takknemlige», og så skal vi altså være takknemlige og tjene ham med stor ydmykhet, etter oppfordringen.

En kort kommentar til andre norske oversettelser

Jeg må nok også si den norske oversettelsen gjengitt på Wikipedia, ikke stemmer overens med originalen. Den er temmelig fri, for å si det forsiktig. «Lett forenklet», skriver de selv, «direkte feil», kunne de også skrevet. Flere steder har de bare valgt et norsk ord, som passer greit i diktet, men som ikke har noe med den italienske originalen å gjøre.

Den finnes også i andre oversettelser på norsk, også trykkede, og kalles da gjerne Solsangen. Disse har ikke jeg undersøkt.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok på Ordnett.no. Ord som ikke finnes der, er slått opp i italienske ordbøker på nettet med lenke til oppslagsstedet.

onnipotente (uttale: onnipotènte) (adj.) allmektig
lode (uttale: lòde) f 1. ros 2. lovprisning, lovsang 3. (karakter ved universitetseksamen) ros, laud
se konfano -> si confanno -> confarsi (vb. refl.) passe, egne seg, være gunstig
degno (uttale: dégno) (adj.) verdig;
mentovare v. tr. [dal fr. ant. mentevoir, che è il lat. mente habere «avere in mente»] (rare le forme rizotoniche), letter. o pop. tosc. – Nominare, menzionare, rammentare: è un luogo che ho sentito già m.; et nullu homo ène [= èdignu Te m. (s. Francesco); Se d’esser mentovato là giù degni (Dante); altre cagioni che non è qui il luogo di m. (Manzoni); e dammi che nel mio commiato Io mèntovi l’autore del tuo sangue (D’Annunzio). ◆ Part. pass. mentovato, anche come agg., con il sign. di già nominato, suddetto, e sim.: secondo la deposizione del mentovato teste … (cfr. il più comune summentovato). Treccani.
lodare (lò-) (vb.trans.) 1. rose; 2. love, prise; sia lodato Dio! Gud være lovet! 3. (vb.refl.) rose seg selv, skryte av seg selv
spetialmente -> specialmente (uttale: specialménte) (adv.) særlig, især
ellu -> esso (uttale: ésso) (pron.) han, den, det (særlig om dyr og ting)
splendore (uttale: splendóre) m 1. (lys)stråling, skinn, glans 2. (fig.) enestående/usedvanlig skjønnhet 3. (fig.) glans, prakt
significatione – significazione -> significante (adj.) betydningsfull, betegnende
formate -> formare (fó-) 1. (vb.trans.) forme, danne, utgjøre, lage, skape 2. (vb.refl.) danne seg, utvikle seg (også fig.)
nubilo – latin -> nuvola (uttale: nuvola) f 1. sky 2. sverm
sereno (uttale: seréno) (adj.) 1. klar, lys, skyfri 2. rolig, stille, behersket
sostentamento (uttale: sostentaménto) m 1. næring, ernæring (også fig.) 2. underhold, forsørging
umile (uttale: umile) (adj.) 1. ydmyk 2. underdanig 3. beskjeden, sjenert, forsiktig 4. (om sosial stand) beskjeden, enkel 5. enkel, fattigslig, ussel
pretiose – presiose -> prezioso (uttale: prezióso) (adj.) kostbar, kostelig, verdifull
casto (adj.) 1. kysk, ren 2. (fig.) (litt.) enkel, ukunstlet; stile casto enkel stil
ennallumini – ennal + luminare -> illuminare (-lù-) 1. (vb.trans.) belyse, lyse opp 2. ( fig.) lyse opp 3. gjøre opplyst, gi kunnskap 4. (vb.refl.) bli opplyst, bli tent 5. (vb.refl.) (fig.) lyse opp
giocoundo -> giocondo (uttale: giocóndo) (adj.) munter, glad
robusto (adj.) kraftig, robust, solid
sustenta -> sostentare (-è-) (vb. trans.) 1. ernære, tilføre næring 2. underholde, forsørge
erba (uttale: èrba) f 1. gress 2. urt 3. (flt.) grønt, grønnsaker 4. (slang) hasj, marihuana
perdonare (-dó-) 1. (vb. trans.) tilgi 2. unnskylde (særlig i høflighetsfraser) 3. (vb. intrans., hjelpevb. avere) tilgi, gi tilgivelse
sostengono -> sostenere (uttale: sostenére) (sostèngo) (vb. trans.) 1. støtte, bære 2. hjelpe, støtte 3. påta seg, ta på seg 4. tåle, holde ut, stå imot 5. (om eksamen) avlegge, ta 6. (om rolle) spille, inneha, utøve 7. styrke, holde i form 8. hevde, påstå, forfekte 9. (vb. refl.) støtte seg, holde seg oppe 10. (vb. refl.) holde seg i form, holde seg gående 11. (vb. refl.) greie seg (økonomisk) 12. (vb. refl.) holde, være overbevisende
infermitate -> infermità (uttale: infermita) f sykdom, lidelse
tribolazione (uttale: tribolazióne) f plage, pine, bekymring, trengsel, sorg, nød
incoronati -> incoronare (-ró-) (vb.trans.) 1. krone, sette krone/krans på 2. (fig.) omkranse 3. (fig.) (hverdagslig) (spøk.) gjøre til hanrei, bedra
corporale (adj.) legemlig, kroppslig, korporlig
scappare (vb. intrans., hjelpevb. essere) 1. unnslippe, komme seg unna, rømme 2. flykte, stikke av, løpe avgårde 3. stikke ut, stikke fram 4. miste, gå glipp av 5. glippe, slippe ut, glemme seg, komme i skade for, ikke klare å kontrollere
guai (uttale: guai) (interj.) ve!, akk! guai a te! ve deg!
peccare (pè-) (vb. intrans., hjelpevb. avere) 1. synde 2. feile, begå feil
volontà (uttale: volonta) f vilje, ønske, lyst

Kommentar

Jeg er glad i sterke følelser. Dette er sterke følelser, og de er ekte. Her er mange ord og uttrykt sagt så mange ganger i hundretusener på hundretusener av gudstjenester over hele den kristne verden, at de har tapt seg litt i innhold. Man har glemt at det en gang satt en person og tenkte på hvordan han skulle få uttrykt sin enorme kjærlighet og hengivenhet i ord.

Det er sånn jeg leser dikt, og sånn jeg liker å skrive. Det gjelder å få ordene til å bety det de er, og komme seg dit der det ordene sier er sant. Da blir det en inderlighet med dem, som jeg savner i det daglige, der så mye er å gjøre seg til, og si ting for å oppnå en effekt med det. Jeg skal ikke forstyrre dikttolkingen med noen dagsaktuell samfunnsanalyse, hver får gjøre seg opp sin egen mening om hvordan verden er i dag, Men jeg liker en person og et dikt som sier «aller høyeste, allmektige gode herre», og mener det, som sier om «herr bror solen at han lyser opp oss, for ham». Da blir det sterkt.

Det er en kjærlighet og hengivenhet vanskelig å forstå for en som selv ikke deler troen. Det er religiøs diktning, dette. I vår tid er det kanskje vanskelig å ta inn over seg med hvilken hengivenhet Frans og de andre munkene gikk inn i denne læren, og med hvilken hengiven troende i den katolske kirke har dyrket Frans. Han er inspirasjon for dem, et eksempel, på at det går an også for et vanlig menneske å følge Guds bud, leve som han ønsker, og ende opp salig og frelst og verdt å beundre.

Frans av Assisi er så berømt, og betyr fortsatt så mye for mange, at jeg kanskje skal være litt forsiktig med å skrive så kategorisk, jeg som bare kjenner ham litt på overflaten, som en av mange fascinerende personer og poeter. Jeg er på tryggere grunn når jeg snakker om diktet, som det første i italiensk litteratur, og med det et av de aller første i europeisk kulturhistorie, etter antikken. Det er enkelt og tilgjengelig, man trenger ingen forkunnskaper. Det er poeten og tjeneren som takker sin Gud for skaperverket, og kaller alt i det våre brødre og søstre, lik som om vi har en felles far i Herren vår Gud, og at han er den Høyeste og Allmektige, og vi skal være takknemlige og fortsette med å tjene ham i ydmykhet. Så trenger vi ikke frykte døden, verken den kroppslige eller den evige, og vi trenger heller ikke frykte livet på jorden.

Det budskapet har vært godt å ta med seg for mange hundre millioner katolske kristne opp gjennom århundrene, og det kan også ha noe å melde til folk med andre livsanskuelser, det vil jeg si at det har. Lovet være skaperverket!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s