Sonett 112, av William Shakespeare – Your love and pity doth the impression fill,

Det er desember 2016 i det jeg skriver dette, og poster sonetten med et utkast til kommentarer for første gang. Det er en av Shakespeares vanskeligste sonetter. Jeg poster en liten oversettelse, og noen få kommentarer og en gloseliste. Jeg har ikke tid til å jobbe meg ned i alle alternative tolkningsmuligheter. Men jeg skal se om jeg er i stand til å få til en versjon som kan stå, om jeg ikke får tid til å jobbe mer med den senere.

Sonetten henger sammen med nummer 111, som jeg i skrivende stund ikke har fått lagt ut ennå (Årene 2014 og 2015 jobbet jeg omtrent ikke med bloggen, så oppdateringene de årene er lagt ut i ettertid, med sonettene til Shakespeare aller mest hengende etter). Det er starten som henger sammen, sonett 111 slutter:

Pity me then, dear friend, and I assure ye,
Even that your pity is enough to cure me.

Det gjør ikke starten på 112 så veldig mye mindre mystisk. Alle ordforklaringene og vanskelighetene er forklart litt i delen med kommentarer til språket og oversettelsen. Her innledningsvis er å si at dette er en sonett der kjærligheten til den utkårede forsøkes å gjøres helt betingelsesløs, til å fylle hele den elskende poetens liv, til å gjøre at han kaster alt annet i «den dypeste avgrunn» (profound abysm), som han skriver. Men det er vel ikke helt vellykket, for linjene går ikke helt opp, og det kan til og med se ut å være en trykkfeil der i avslutningen.

Sonnet 112

Your love and pity doth the impression fill,
Which vulgar scandal stamped upon my brow;
For what care I who calls me well or ill,
So you o’er-green my bad, my good allow?
You are my all-the-world, and I must strive
To know my shames and praises from your tongue;
None else to me, nor I to none alive,
That my steeled sense or changes right or wrong.
In so profound abysm I throw all care
Of others’ voices, that my adder’s sense
To critic and to flatterer stopped are.
Mark how with my neglect I do dispense:
You are so strongly in my purpose bred,
That all the world besides methinks y’are dead.

Min oversettelse

Sonett 112

Din kjærlighet og medfølelse fjerner inntrykket,
Som den vulgære skandalen stemplet på mitt bryn;
For hva bryr jeg meg om hvem som kaller meg vel eller ei,
Så lenge du grønner over mitt dårlige, og tillater mitt gode?
Du er hele min verden, og jeg må streve
For å kjenne min skam og pris fra din tunge;
Ingen til meg, og jeg til ingen i live,
At min stålsatte følelse eller endrer rett og galt.
I slik en dyp avgrunn kaster jeg all bekymring
For andre stemmer, som ormesansen min
Til krikken og skrytet er stoppet.
Merk hvordan jeg løser opp min fornektelse:
Du er så veldig i min hensikt dyrket,
At hele verden utenom meg tror du er død.

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversettelsen gikk i hyrten og styrten. Denne gangen kan det være også originalen gjorde det. Jeg følger som alltid nettsiden Shakespeare-sonnets (sonnet 112) i min gjennomgang, og Oxford-utgaven av Shakespeares samlede sonetter og dikt. For denne sonetten trenger jeg ekstra mye hjelp fra dem.

Starten er nevnt i innledningen, med «kjærligheten og medfølelsen» (love and pity) som henter opp igjen avslutningen av sonett 111. Shakespeare-sonnet skriver at impression her er ment som det inntrykket – eller pregingen – man får av et glødende jernstykke, som etterlater et merke. Dette merket har ikke så mye å si, det blir fylt (eller bedre forstått: fjernet), av kjærligheten og medfølelsen til den elskede. Som jeg gjør det nå om dagen, velger jeg en norsk oversettelse som gir riktig mening, om enn den ikke er ordrett riktig. De to første linjene skal nå være greie.

Linje tre er en komplisert måte å si «hva bryr jeg meg om hva folk sier om meg», om de kaller med noe bra eller noe dårlig, om de snakker godt om meg eller nedsettende. So i linje 4 er «så lenge», o’er green er «dekker over med grønt», altså «frisker til», eller bare «dekker  over», o’er green my bad, skjuler hva jeg gjør dårlig med friske, grønne vekster». Litt anstrengt, mildt sagt. Min oversettelse er også litt anstrengt. For å komme tett opp til originalen, kan jeg nå si.

Nettsiden Shakespeare-sonnets gjør et lovlig stort poeng av kraften i utsagnet i linje 5. You are my whole-the-world, «du er hele-min-verden». På meg er det bare en talemåte, jeg synes nettsiden overdriver, det er ikke til å leses bokstavlig eller til å tenke at her blir det ingen plass til Kristus og religionen, for meg er det helt menneskelig å kalle sin elskede «hele min verden», mange gjør det, mange slenger også på universet. Oxford-utgaven kommenterer ikke linjen i det hele tatt. Og heller ikke linje 6, som henger sammen med den. Meningen er at siden den elskede betyr så mye, betyr alt, så må den elskende poeten streve for å kjenne også sin egen verdi (shames and praises) fra dennes tunge. Det skal antagelig tolkes slik at for den elskende er den elskede så viktig, at det kun er hva den elskede sier om ham som er viktig. Noe sånt.

Linjene 7 og 8 er noen av de vanskeligste som er å finne i disse sonettene. Linje 7 har ikke noe verb, og ser ut til å henge sammen med linje 8 på et vis (med begynnelsen that, at). Men det er veldig, veldig uklart hva de vil si. Jeg har oversatt linje 7 på en måte som gir mening, men linje 8 skulle nok både i min oversetelse og i originalen ha utdypet den meningen, eller forklart hva det var «ingen til meg» og ingen i live» eventuelt skulle gjøre, eller mene, eller si, men That my steeled sense or changes right or wrong gir ikke noen god mening her. Jeg har oversatt med «stålsatt følelse», «følelse av stål», kunne være like godt. Det er en følelse som er hard. Og så er det ingen i live som kan endre rett eller galt (utenom den elskede), det kunne gi mening, at det bare er den elskede som kan endre hva som er rett og galt i livet. Det rydder imidlertid ikke opp i hva that my steeled sense, er for noe, og jeg lar det bli med det.

Linje 9 er grei, den forelskede kaster all bekymring og omtanke bort, det er bare den elskede som teller. Linje 10 blir også ganske klar, når det blir oppgitt at hoggormen (adder) var antatt å være døv, og derfor ikke hadde noen sense. Så det er denne sansen som «lytter» til kritikk, den som uansett ikke skal høre noe. Den elskende poeten skal ikke høre noe fra andre i verden, kun fra den elskede. Det er dette det nok skal bety, om enn jeg ikke har like lett for å se at det er det som faktisk står der. Heller ikke i oversettelsen.

Linje 12 innleder en vanskelig konklusjon: Merk hvordan jeg unnskylder min fornekting av andre, er linjen i ren norsk. Kanskje kan konklusjonen i 13 og 14 bare leses som at den elskede er så fullt og helt til stede i den elskendes verden, at det i seg selv er unnskyldningen for å fornekte alt det andre. Det eksisterer jo ikke uansett. Det er kraftig sagt, men så er det da også en kjærlighetssonett. Problemet er den merkelige y’are i linje 14. Det er vanskelig å lese det som annet enn den vanlige forkortelsen for you are, noe som betyr at det er du som er død, altså den elskede. Men hvordan i all verden kan folk tro den elskede er død, når den elskende poeten elsker ham så fælt? Det kunne godt an om det var alle andre som var døde, for den elskende, eller kanskje til og med motsatt, at verden trodde den elskende var død. Jeg får ikke noe logikk inn i det, sånn som det står, og henviser bare til den debatten om sonetten, om noen skulle være mer intressert i å vite hva dette er.

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.no, om ikke annet er oppgitt. Det er ikke glosene som er vanskelige, men de knappe setningene.

pity synes synd på, ha medfølelse med

impression 1. preging, inntrykk 2.avtrykk, trykt eksemplar

strive 1. strebe, kjempe, stri, streve 2. (gammeldags) kappes, konkurrere, tevle

abysm abyss , avgrunn

adder hoggorm

dispense 1. dele ut, fordele, forsyne 2. (om medisiner) dispensere 3. (jus) forvalte (lover), sette (en rett) 4, (kirkelig) løse, frita, befri 5. gi dispensasjon

bred -> breed ale opp, foredle, dyrke 2. (overført) frembringe, avle, fø (opp)

Kommentar til sonetten

Uansett hva man får sonetten til å bety, er den langt i fra å være blant Shakespeares beste. Dog har den enhet i tema, den handler om at den elskendes kjærlighet til den elskede er så sterk, at alt annet i verden ikke spiller noen rolle for ham. Hva andre tenker om ham, hva som er rett og galt, alt, det er bare hva den elskede synes, som betyr noe. Årsaken, om man velger å lese sonetten slik, å lese den med godvilje, er at den elskende bruker så mye tid på den elskede, at resten av verden ikke eksisterer så mye heller. Det er en del motsetninger som går igjen: well or ill, my bad, my good, shames and praises, right or wrong, critic and flatterer. Her er vi i hvert fall inne på noe som har med tradisjonell diktskriving å gjøre. Som vanlig får Shakespeare veldig mye inn på bare 8 linjer. Det er som alltid veldig intenst hos ham, og som oftest flere lag betydninger. Her er det imidlertid et stort problem at for mange av betydningene ikke går helt opp, og sonetten bare blir uklar.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s