Gamle dikt: Jeg har ikke glemt henne, langt i fra

Når stjernene gråter, gjør jeg det også.

Det var en setning unge Eivind Salen skrev, november 1996, da han var 22 år og på vei til å bli 23, og det var en rekke med ting som gikk så galt, så galt, så galt.

Jeg drømte, jeg ønsket, intenst

At telefonen var til meg

Det var den

Etterpå var alt verre.

Det var et anti-dikt. 23. november har jeg notatet: Trist, trist, trist, trist, trist, trist — 14 ganger, fyller hele linjen. Og så disse diktene, anti-diktene og setningene.

Jeg husker jo noe av hva det gikk i den gang, ingenting spiller noen rolle nå, det var de tingene det innebar å være i live og være meg den gang, og som ikke har noe med meg å gjøre nå lenger. Damer som gikk tapt, vilt vondt når det stod på, nye kom, og nå er jeg godt gift og lykkelig med henne og mitt barn. Glad at det gikk som det gikk.

Men inspirert av Bob Dylan, If you see her, say hello, veldig inspirert der, skrev jeg dette diktet som er dagens på bloggen:

Jeg har ikke glemt henne, langt i fra

Fremdeles gjør hun meg bare glad

Jeg husker det godt, hånd i hånd

Nedover fjellet var det sånn

Jeg tar frem minnet, av og til

Si det til henne, hvis du vil.

 

ES1996

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s