Sonnet 108, av William Shakespeare – What’s in the brain, that ink may character,

Det er en flott sonett i dag, nummer 108, men jeg har ikke tid til å arbeide med den. I årene 2014 og 2015 kom jeg veldig på etterskudd med bloggen, vi fødte vårt første barn og det skjedde mye i verden jeg fulgte med på, så det tar litt tid å komme ajour igjen, om jeg noensinne vil gjøre det. Dette skriver jeg i november 2016. Jeg poster sonettene, og så ser jeg om jeg senere får tid til å arbeide med dem. Det er mye å gjøre, både på bloggen i ellers i livet, så det er spørsmål hva det blir tid til. Her er i alle fall sonetten.

Sonnet 108

What’s in the brain, that ink may character,
Which hath not figured to thee my true spirit?
What’s new to speak, what now to register,
That may express my love, or thy dear merit?
Nothing, sweet boy; but yet, like prayers divine,
I must each day say o’er the very same;
Counting no old thing old, thou mine, I thine,
Even as when first I hallowed thy fair name.
So that eternal love in love’s fresh case,
Weighs not the dust and injury of age,
Nor gives to necessary wrinkles place,
But makes antiquity for aye his page;
Finding the first conceit of love there bred,
Where time and outward form would show it dead.

Kommentar til sonetten

Kommer neppe før om en god stund.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s