Sonett 105, av William Shakespeare – Let not my love be called idolatry

Jeg er virkelig på etterskudd med sonettene. Det er nå januar 2016, sonetten blir postet i mai 2014, på nasjonaldagen, nesten to år på etterskudd. Å gjøre den ferdig får jeg neppe tid til, heller. Men det får våge seg, og bli som det blir. Sonettene fortjener bedre behandling enn jeg gir dem, så mye kan være sagt. Også dette er en vakker og artig sonett, ganske spesiell, nummer 105. Interesserte finner sikkert frem til denne kilden selv, det første treffet på Google, og min hovedkilde i arbeidet med Shakespeare-sonettene, som jeg mange ganger har skrevet. Denne gangen er imidlertid artikkelen der spesielt fyldig, og tar med ting jeg gjerne skulle fått med selv. Som dere vil se ligger jeg i det meste jeg skriver tett på den.

 

*

 

Sonnet 105

Let not my love be called idolatry,

Nor my beloved as an idol show,

Since all alike my songs and praises be

To one, of one, still such, and ever so.

Kind is my love to-day, to-morrow kind,

Still constant in a wondrous excellence;

Therefore my verse to constancy confined,

One thing expressing, leaves out difference.

Fair, kind, and true, is all my argument,

Fair, kind, and true, varying to other words;

And in this change is my invention spent,

Three themes in one, which wondrous scope affords.

Fair, kind, and true, have often lived alone,

Which three till now, never kept seat in one.

Sonett 105

La ikke min kjærlighet bli kalt avgudsdyrking,

Eller min elskede som en avgud,

Siden alle mine sanger og min pris vil være

Til én, av én, ennå slik, og alltid sånn.

Mild er min kjærlighet i dag, som i morgen,

Fremdeles fast in a wondrous excellence;

Derfor vil mitt vers to constancy confined,

One thing expressing, leaves out difference.

Rettferdig, mild og sann, er alt jeg har å si,

Rettferdug, mild og sann, varying to other words;

Og i denne forandring er my invention spent,

Tre temaet i ett, which wondrous scope affords.

Rettferdig, mild og sann har ofte levd alene,

Which three till now, har aldri tatt bolig i én.

 

Kommentar til språket og oversettelsen

Som man ser er oversettelsen ennå mildt sagt uferdig.

Ordet idolatry betyr direkte oversatt «avguddsdyrkelse», og er viktig for hele temaet i sonetten. Det er vel kjent at den bibelske avgudsdyrkelsen var dansen rundt gullkalven, men at det siden opp gjennom historien er mange ting som har tatt gullkalvens plass, og blitt dyrket, i stedet for Gud. Hos Shakespeare betyr imidlertid ordet også ofte utroskap, som siden om Shakespeares sonetter viser i en ekstra kommentar under hovedteksten, og som man kan finne på de utmerkede sidene til Shakespeares word. Show på engelsk betyr «å vise», så her blir det å vise en «avgud». Sangene i linje 4 er naturligvis sonettene.

Her er det viktig hvordan man oversetter de ganske like ordene fair, kind and true. De tre ordene blir en slags hellig treenighet, som faderen, sønnen og den hellige ånd i Bibelen. Særlig har de to første ordene fair og kind en god del ulike betydninger, og vel ingen ord som fanger dem alle på norsk. Jeg er ikke så inne i nyplatonismen, aldri fått riktig verken grep om dem eller interesse for dem, men de tre ordene skal være triaden av nyplatoniske idealer, eller former, den skjønne, den gode og den sanne. For den hellige treenigheten blir det Gud Faderen, som er rettferdig (han som dømmer), Jesus sønnen, som er snill (eller mild – kind) og tilgivende (den som frelser), og den hellige ånd, som er sann (den som har kunnskapen). Alt dette har jeg rett fra hovedkilden min.

 

Kommentar til sonetten

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s