Sonnet 104, av William Shakespeare – To me, fair friend, you never can be old

Jeg skriver dette på et nettbrett, i Kiev, 2015, og på nettbrettet er det upraktisk å oversette. Oversettelsen får vente..

Men en kommentar til sonetten kan jeg lage. Denne har et motiv som går igjen i så mange av Shakespeares sonetter, og verdenshistoriens store dikt. Det er tiden som går, og alderdommen som tar enhver skjønnhet. Alt i menneskelivet er forgjengelig. Hva man har, har man bare for en kort stund. Denne sonetten begynner med at den elskede skjønnhet aldri kan bli gammel, den elskende poeten vil alltid huske ham som han var, på høyden av sin skjønnhet. Avslutningen viser imidlertid at denne garantien ikke er mye verd.

Sonnet 104

To me, fair friend, you never can be old,

For as you were when first your eye I ey’d,

Such seems your beauty still. Three winters cold

Have from the forests shook three summers’ pride,

Three beauteous springs to yellow autumn turn’d

In process of the seasons have I seen,

Three April perfumes in three hot Junes burn’d,

Since first I saw you fresh, which yet are green.

Ah, yet doth beauty, like a dial hand,

Steal from his figure, and no pace perceiv’d,

So your sweet hue, which methinks still doth stand,

Hath motion, and mine eye may be deceiv’d;

For fear of which, hear this, thou age unbred:

Ere you were born was beauty’s summer dead.

Kommentar til sonettene

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s