Sonnet 103, av William Shakespeare – Alack! what poverty my Muse brings forth

Denne sonetten poster jeg fra 21. mars, 2014. Jeg har kommet ett år på etterskudd med sonettene, og er langt på etterskudd med alt det andre på bloggen også. Det lar seg ikke godt kombinere å være ektemann, småbarnsfar og aktiv poesiblogger. Akkurat nå har min kone og mitt barn reist til Kiev, så jeg har litt tid for meg selv, og litt tid til å se på dette og andre dikt. Men ikke tid til å gjøre det skikkelig.

Sonett 103 er en av de mange der Shakespeare bruker det retoriske trikset å rakke ned på seg selv og sine poetiske evner (slik man ser det i klisjeene «jeg er ingen taler», «jeg er ingen dikter»), og skriver sonetten som om poenget er at det er håpløst å skrive den. For samme hva han som poet klarer å formulere, vil den vakre ungdommen han skriver om være vakrere i virkeligheten. For sonettene til Shakespeare får det imidlertid en elegant vri, med det at sonettene blir husket for evigheten, mens den han skriver om blir glemt. Så han skriver usant når han skriver at det er en fattig inspirasjon hans Muse gir, og at dikterevnen ikke når opp til oppgaven å skildre hva den skjønne ungdom ser når han ser seg selv i speilet. Det er imidlertid usannhet med glimt i øyet, for i avslutningen kommer det inn en dobbelthet, da det «mye mer» den skjønne vil se i speilet etter hvert, kan være flere rynker og dragninger i ansiktet, etter hvert som han blir eldre og ansiktet forandrer seg. Så det er kanskje en selvbevisst dikter vi har med å gjøre likevel, en dikter som vet at nettopp ved å skrive som han gjør og late som han ikke kan, så gjør han sonettene uforglemmelige, og gir den elskede en skjønnhet han nok kanskje ikke hadde mens han levde, og i alle fall ikke senere.

Sonnet 103

Alack! what poverty my Muse brings forth,
That having such a scope to show her pride,
The argument all bare is of more worth
Than when it hath my added praise beside!
O! blame me not, if I no more can write!
Look in your glass, and there appears a face
That over-goes my blunt invention quite, 
Dulling my lines, and doing me disgrace.
Were it not sinful then, striving to mend,
To mar the subject that before was well?
For to no other pass my verses tend
Than of your graces and your gifts to tell;
And more, much more, than in my verse can sit,
Your own glass shows you when you look in it.

 

Min oversettelse

Akk! hvilken fattigdom min Muse bringer frem,
Som har slik en rekkevidde til å vise sin stolthet,
Det bare argumentet er av større verdi
Enn når det har min tillagte pris ved siden!
O! Klandre meg ikke, hvis jeg ikke mer kan skrive!
Se i ditt speil, og du vil se et fjes
Som overgår min sløve fantasi , 
Gjør min linjer kjedelige, og gjør meg til skam.
Var det ikke da syndefullt å streve med å reparere det,
Å forderve subjektet som før var vel?
For til ingen andre mål går ingen mine vers
Enn å fortelle om dine ynder og dine gaver;
Og mer, mye mer, enn som kan være i mine vers,
Vil du se i ditt eget speil når du ser i det.

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er gjort på rappen, og inneholder ganske sikkert store feil.

Brings forth kan oversettes med «bringes frem» og betyr da på norsk som på engelsk «føde».

Glass betyr vanligvis speil hos Shakespeare i sonettene hans. Blunt er i stor engelsk norsk ordbok oversatt med 1. kort, brysk, avvisende, 2. treg, sløv, 3. ufølsom, avstumpet og 4. rett frem, rett på sak, bardus. Det sier noe om invention (oppfinnelse), som her kanskje best kan oversettes med fantasi, for hva det er snakk om er beskrivelsen poeten klarer å gi sin elskede.

Mend betyr «å reparere», men det oversettes ikke godt slik det er brukt i linje 9. Foreløpig har jeg ikke noe bedre å komme opp med. Subjektet (the subject) i linje 10 er den elskede ungdom han skriver om. For to no other pass my verses tend er oversatt meningen, ikke ordene. Omleggingen på ordrekkefølgen jeg gjør i linje 12 er ikke bra, men det er sånn det blir når det skal gjøres raskt og enkelt.

Kommentar til sonetten

Jeg vil henvise til min beste kilde, Shakespeare-sonnets, som har skrevet om denne og alle de andre sonettene til Shakespeare. Jeg må la det bli med dette, for nå, og regner ikke med jeg har tid til å hente denne sonetten opp igjen, og skrive mer noen gang. Men vi får se.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s