Gamle dikt: Jeg kysset solen, svetten rant

Februar 1996 var et høydepunkt. Da var det på topp, da var livet brennhet og deilig, alt var i fart, alt svirret rundt, det kokte rundt meg og i meg, det var toppunktet etter en lang og lykkelig periode, så ramlet alt ned, men det er en historie som hører til mars. Jeg skrev mange, mange dikt, skrev mye, mye annet, var i live og aktiv, det var supert å være meg, og det ville jeg gi uttrykk for på alle mulige måter. Også dette morsomme diktet. Metaforene skulle være enkle å få øye på, billedbruken enkel å skjønne.

Jeg kysset solen, svetten rant

Føltes herlig, leppen brant

Det var så godt, jeg ville mer

Og da skjedde, det som skjer

Jeg og solen, kropp mot kropp

Og jeg måtte brenne opp.

ES1996

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s