Det siste møtes sang, av Anna Andrejevna Akhmatova

I dag skal jeg presentere et dikt Marina Ivanovna Tsvetajeva omtalte som «gråtens muse» (Муза плача). Det er Anna Andrejevna Akhmatova (1889 – 1966). Den kvinnelige Pusjkin, tender i språket, hun får det til å se lett ut, men man gisper av stemningen og følelsene som kommer ut av de enkle observasjonene og nøkterne formuleringene. Men hun lever i en helt annen tid enn Pusjkin. Han fikk boltre seg i den russiske romantikken, de store følelsers tid, men følelsene skal kontrolleres i strenge, lyriske former. Det er geni og orden. Akhmatova er i modernismen, da verden på noen måter går ut i kaos. Det er en verden der Gud ikke lenger trenger finnes, det er ingen guddommelig garanti for orden, og det er også første gang menneskeheten kan ha en følelse av at fremtiden for kommende generasjoner er vesensforskjellig fra det som har vært. Omkalfatringene i virkeligheten gir seg også utslag i omkalfatringer i kunsten. Den blir veldig ekseperimentell, det utvikler seg mange forskjellige retninger. Målet er ikke egentlig noe orden i kaoset, men å gi uttrykk for kaoset, gjennom kunsten. De strenge former i lyrikken blir forlatt. Man blir dristigere i billedbruken, det er ikke engang sikkert alt er ment å bli helt forstått, man kan jo ikke godt si man forstår verden. Det er også ganske abstrakte målsetninger de har, noen av symbolistene, der det meste av det de skriver om skal være symbol på noe annet. Akhmatova tilhørte den gruppe poeter som reagerte på symbolistenes avanserte billedbruk. De fikk navnet akmeistene, og hadde som mål at lyrikken heller skulle forsøke å nærme seg den sansbare virkeligheten, og ikke som symbolistene, fjerne seg fra den. Det er dette som gjør at Akhmatovas lyrikk ser enkel ut, sammenlignet med for eksempel Aleksander Blok og Andrej Belyj. Her snakker jeg selvsagt om å være enkel å lese, lyrikk som den til Akhmatova er veldig, veldig vanskelig å skrive. Foruten henne var det ingen som klarte det.

Vi må også ha med litt om hennes utrolige, urolige liv. Hun var født i 1889, det vil si at hun var i 20-årene mens første verdenskrig rullet. Da kommunistene hadde overtatt makten i Russland, og borgerkrigen satte i gang, var hun 30. Hun var på vei mot 40 da Stalin kom til makten, og hun var litt over 50 da andre verdenskrig startet i Sovjetunionen. Det var urolige tider hele livet. På begynnelsen av 1900-tallet hadde Russland en av sine mest blomstrende, kunstneriske perioder. Sjelden har det spiret og grodd i så mange retninger, sjelden har kunstscenen der borte vært så levende. Men det ble hardt og brutalt knust da kommunistene kom til makten. Det går ikke an å si det på annen måte. Plutselig skulle kunsten tjene staten. Og det var til og med staten som skulle definere hva slags form kunsten skulle ha. Hovedsaken var at den skulle være enkel å forstå. Ingen flere eksperimenter, ingen vanskelige ord og metaforer. Styrke og kraft, rett frem. Betongkunst.

For Akhmatova og hennes omgangskrets var dette uutholdelig. Stort sett var all publisering av hennes dikt forbudt i hennes levetid. Hun livnærte seg av oversettelser. Det var ikke alle det gikk så bra med. Hennes to ektemenn ble begge arrestert, den ene (som da var hennes eks-mann) arrestert og skutt i 1921, den andre i 1938. Han døde senere i konsentrasjonsleire. Også hennes eneste sønn ble arrestert, og sendt i arbeidsleir. Det samme gjaldt flere av hennes nære venner og støttespillere. Hun hadde god grunn til å frykte for sitt eget liv også, i Stalinårene.

Diktet jeg poster i dag er skrevet før alt dette. Det er nydelig, i all sin tilbakeholdenhet. Det er en sang om et siste møte. Men her er ikke godt å si om det skjer noe møte i det hele tatt.

Diktet

 

ПЕСНЯ ПОСЛЕДНЕЙ ВСТРЕЧИ

Так беспомощно грудь холодела,
Но шаги мои были легки.
Я на правую руку надела
Перчатку с левой руки.

Показалось, что много ступеней,
А я знала – их только три!
Между кленов шепот осенний
Попросил: «Со мною умри!

Я обманут моей унылой
Переменчивой, злой судьбой».
Я ответила: «Милый, милый –
И я тоже. Умру с тобой!»

Это песня последней встречи.
Я взглянула на темный дом.
Только в спальне горели свечи
Равнодушно-желтым огнем.

Pesnja poslednej vstretsji

Tak bespomosjtsjno grud holodela
No sjagi moi byli legki
Ja na pravuiu ruku nadela
Pertsjatku s levoj ruki.

Pokazalos, sjto mnogo stupenej
A ja snala – ikh tolko tri!
Mezjdu kljonov sjopot osennij
Poprosil: «So mnoiu umri!»

Ja obmanut moej unyloj
Perementsjivoj, sloj sudboj
Ja otvetila: «Milyj, miljyj –
I ja tozje. Umru s toboj!»

Eto pesnja poslednej vstretsji.
Ja vzgljanula na temnyj dom.
Tolko v spalnje goreli svetsji
Ravnodusjno-zjoltym ognjom.

Вечер, 1912

Min oversettelse og gjendiktning

Sangen til det siste møtet

Så hjelpeløst kaldt ble brystet,
Men mine skritt var lette.
Jeg har lagt over høyre hånd
Hansken fra min venstre.

Det syntes å være mange trappetrinn,
Men jeg visste det var bare tre av dem!
Mellom lønnetrærne høstens hvisking
Ba meg høflig: «Dø med meg!

Bedratt av min motløse
Foranderlige, onde skjebne».
Svarte jeg: «Elskede, elskede –
Og jeg også. Dør med deg!»

Det er sangen til det siste møtet.
Jeg så på det mørke huset.
Bare på soverommet brant et lys
Med likegyldig-gul ild.

Det siste møtets sang

Så hjelpeløst brystet kjølnet av,
Men skrittene mine var lette.
Jeg på min høyre hånd hansken la
Som hadde vært på min venstre.

Det så ut til å være mange trinn,
Men jeg visste det var bare tre!
Mellom lønnetrærne høstens hvisking
Ba meg: «Med meg, dø med!»

Lurt av min stadig endrede
Mismodige, onde skjebnes vei.
Svarte jeg: «Elskede, elskede –
Også jeg. Jeg dør med deg!»

Det er det siste møtets sang.
Jeg så opp på det mørke hus.
Bare på soverommet det brant
Et gult, likegyldig lys.

Fra Kveld, 1912

Kommentar til oversettelsen

Jeg jobber med oversettelsen og posten nå søndag kveld, og tar det så langt jeg kommer. Jeg lot meg også friste til å prøve en gjendiktning, selv om det egentlig ikke er tid. I gjendiktningen skal diktet liksom fungere som poesi, men jeg synes strengt tatt at ordene i diktet er så vakre, at det fungerer poetisk, også i den rene oversettelsen. I gjendiktningen har jeg prioritert at innholdet skal frem, og at det skal være ukunstlet, mer enn å få rimene helt riktige. Lette – venstre i første strofe, hus – lys i siste, får være greit nok. Om ikke annet får gjendiktningen frem noen av alternativene i oversettelsen.

Allerede i tittelen er det et par, små vanskeligheter. Песня er sang, последный встреча «det siste møte» er satt i genitiv, så det blir «Det siste møtes sang» eller «Sangen til et siste møtet». Smak og behag. Jeg ser også at min utmerkede kilde til russisk kultur og folklore, Russian Context (E. M. Boyle, G. Gerhardt (redaktører), 1997) oversetter tittelen til Song of the last tryst, som er «Sangen til det siste stevnemøtet». Jeg ser min store ordbok ikke har åpning for noe sånt i de fem betydningene de legger til ordet, så jeg lar det være.

Adjektivet Холодный er kald, det avledete verbet холодеть blir ikke så mye brukt, men betyr «å bli kald». Шёпот er hvisking,

Клён er lønnetre, her satt i genitiv flertall, styrt av preposisjonen foran (между – mellom). Попросил er fortid av попросить, som er perfektiven til просить, «be om noe». Jeg mener den perfektive varianten i dette tilfellet ofte blir brukt i høflig og formell tiltale, som når man ber om å få snakke med en offisiell person på telefonen. Så jeg legger inn adjektivet «høflig» i oversettelsen.

Обманут er kortform av adjektivet «bedradd». Kortformen av adjektivet blir på russisk brukt predikativt, altså om noe som er noe (kjolen er rød), mens langformen blir brukt attributivt, altså noe som blir direkte knyttet til substantivet (en rød kjole). Man blir bedradd av noe, og da skal det som følger stå i genitiv. Det er en serie adjektiv – унылый som «mismodig, trist», переменчивый (av перемена – forandring) er «fordanderlig, ustadig, omskiftelig» og til sist злой, som er «ond» – og substantivet судьба, «skjebne». Милый kan være to ganske forskjellige ting, enten «kjæreste, elskede» eller «søt, hyggelig, grei, kjekk; snill, elskverdig; kjær». Jeg oversetter med hver av de to første i oversettelsen og gjendiktningen.

Равнодушно-желтым er en liten nøtt til slutt. Det er en sammenbinding som ikke blir ofte brukt, lik sånn som vår «likegyldig-gult», som jeg har brukt. Slik løste jeg den nøtten. Свечи, «lys», står i flertall, så det er altså flere lys som brenner likegyldig-gule».

Kommentar til diktet

Det var en glede å oversette første strofe. Det er sånn som dette jeg synes dikt skal skrives. Det er poesi som stopper verden, ord som krever å bety veldig mye, men som er helt enkle og dagligdagse og betegner helt enkle og dagligdagse ting. Det er også flott når situasjonen betyr mye mer for det lyriske jeg i diktet, enn det gjør for leseren. Som om det er en ekstra hemmelighet, der. Et triks mellom forfatter, det lyriske jeg, og leser. Hva er det med dette at brystet er hjelpeløst kaldt, mens skrittene er lette? Og hvorfor detaljen om at den venstre hanske er lagt over høyre hånd, en detalj som tar plassen til halve strofen?

Kaldt bryst er lite følelser, lette skritt tilsier at personen ikke gruer seg, selv om det venter et møte der det nok burde vært følelser. Den overdrevne detaljen om hanskene indikerer også at personen er distansert, kjølig og analytisk. I et reelt sinnsopprør legger man ikke merke til sånne detaljer, om man gjennomfører dem.

Så følger disse trappetrinnene, som det forekommer jeg-personen å være så mange av, men så er det bare tre. Det indikerer at det er lang vei allikevel, det er kanskje ikke så enkelt. Det er noe diffust her, som man også ofte finner hos Obstfelder.

Herfra slutter på en måte møtet som skal finne sted i huset, det er nå høsten som overtar. I lønnetrærne høres høstens hvisking, klart farget av jeg-personens fantasi, at nå skal hun dø, sammen med «meg». Hvem denne «meg» er, kan også være mange. Det kan være høsten, det kan være høstbladene, eller det kan være den hun skal møte i huset. Jeg får det best til å være høsten, men synes ikke dette diktet skal leses så konkret. Det holder at jeg-personen hører hviskingen, der hun står, foran dette møtet, som hun har et kjølnet bryst i forhold til.

Deretter har vi den sterkt stemningsskapende tredjestrofen, den enste der jeg-personen sier noe om seg selv. Det er tre adjektiv, mismodig, skiftende og ond, og de blir satt sammen med skjebnen. Det er ikke noe positivt, det er ikke noe lystig liv. Så hun bestemmer seg for å dø med høsten, eller med den hun tiltaler som Милый (Milyj), «kjæreste, elskede». Det kan derfor være et uttrykk for nølen, det som skjer i den første strofen. Vi har at handlingen bremser veldig opp, der hun kommer mot trappen, og stopper, for å høre på høstens hvisking i lønnetrærne.

Det er svært trist, svært vondt, det som skjer til slutt. Vi har jo ikke fått særlig mye informasjon, vi kan ikke vite hva det er. Men vi kan mer enn anta at dette ikke er noe godt. Det blir ikke noe møte. Vinden i trærne er det siste møtes sang. De tre trinnene er så lange som de syntes, de er uoverstigelige, det blir ikke møte. Og inne i huset er det bare på soverommet det lyser, likegyldig og gult. Altså selv ikke lyset har noe optimistisk å tilby.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s