Sonnet 97, av William Shakespeare – How like a winter hath my absence been

Sonett 97 begynner med tøvær, etter det vonde og vanskelige som har vært i sonettene 92 – 96. Det har vært en avstand mellom poeten og hans elskede, de har vært borte fra hverandre, som beskrevet i de foregående sonettene, og nå blir denne atskillelsen beskrevet som en vinter. Om vinteren er det frost og kaldt, og mørkt, alt spirende liv er dødt. Men som året som går, vil også den metaforiske vinteren mellom de elskende også passere. Den vil bli fulgt av en like metaforisk sommer, hvor de er sammen igjen.

Det følger fire linjer pakket med mening, om hvordan høsten så bærer med seg avkommet fra våren, og føder det, slik en enke føder mannens barn når han er død. I dette ligger også en myk vending i sonetten. Vi er innstilt på sommer og glede, at alt skal være bra igjen, men det er allerede høst, og det er enkens livmor som blir brukt i bildet.

I tredje kvartett er sommerens glede forbi. Det er de foreldreløses håp, barn uten far, for når vi høster om høsten, er våren forbi, og det som produserte fruktene er ikke lenger. I en overgang som kanskje ikke helt holder, skriver poeten på ny om den elskede, som ikke er der. Med det er heller ikke sommeren der, og selv fuglene lar være å synge. Eller de synger uten glede, slik løvet er blekt, for vinteren er nær.

Årstidssammenligningen er meget potent. Det er rikt på mening hvordan vinter, vår, sommer og høst følger hverandre, og hvordan de bærer hverandre i seg eller føler hverandres nærvær. Sammenligningen går til at når den elskede er borte, er det vinter. Ellers er det sommer, en lang sommer som varer fra vår til høst. Sonetten er rik på stemning og på mening, ordene har betydning og fungerer på flere plan, og ved nøyere lesning ser man at her er det egentlig vinter hele tiden. Den elskede er borte.

Sonnet 97

How like a winter hath my absence been
From thee, the pleasure of the fleeting year!
What freezings have I felt, what dark days seen!
What old December’s bareness everywhere!
And yet this time removed was summer’s time;
The teeming autumn, big with rich increase,
Bearing the wanton burden of the prime,
Like widow’d wombs after their lords’ decease:
Yet this abundant issue seemed to me
But hope of orphans, and unfathered fruit;
For summer and his pleasures wait on thee,
And, thou away, the very birds are mute:
Or, if they sing, ’tis with so dull a cheer,
That leaves look pale, dreading the winter’s near.

Min oversettelse

Hvordan har mitt fravær som en vinter vært
Fra deg, gleden over det flytende år!
Hvilke frysinger har jeg følt, hvilke mørke øyne sett!
Hvilken gammel Desembers nakne goldhet overalt!
Og likevel, ved å ta bort denne tiden var det på ny sommer
Den myldrende høst, stor med rik økning
Bærende den ødsle byrden av våren
Som enkens livmor etter deres herres nedgang
Likevel ser denne veldige saken for meg
Ut til å være håpet av foreldreløe barn, frukt uten far
For sommer og hans gleder venter på deg
Og, når du er borte,så er til og med fuglene tause
Eller, hvis de synger, så er det med en slik kjedelig feiring
At løvet ser blekt ut, i skrekk over vinterens komme.

Kommentar til oversettelsen

Jeg gjorde en mild omskriving på rekkefølgen av ordene i starten for å få en mer poetisk oversettelse på norsk. Det er også et valg om man skal oversette fleeting year med «flytende år», som jeg nå har gjort, eller gjøre en omskriving, som kanskje vil se mer naturlig ut på norsk. Jeg har holdt meg tett til originalen. Det samme gjelder i freezings, som er substantivisering av verbet freeze, som vel mer betyr å fryse til is, enn bare å være kald. Bare er «naken, utildekket», det samme ordet som vårt «bar». Bareness er ikke kroppslig nakenhet, selvsagt, men mer «goldhet», et landskap uten liv, slik jeg har oversatt det. De første fire linjer skulle være greie å forstå.

Den andre kvartetten er pakket med mening. Teem betyr «vrimle, myldre, yre, flomme over», noe som for øvrig passer godt også for ordene i denne sonetten, de myldrer av mening. Sammensetningen mellom increase (økning) og decrease (nedgang) bruker Shakespeare flere steder, som i den berømte starten av den første sonetten, det blir aldri like elegant å oversette til norsk. Wanton brukt som adjektiv er «uprovosert, meningsløs, formålsløs». Burden er «last» eller «byrde», men i sammensetning med womb (livmor) – og særlig hos Shakespeare – er burden «avkommet», altså «lasten i livmoren». Prime er «høydepunkt, punktet der man er på høyden», «det første og det beste». Men det kan også bety den første årstiden, «Våren», som det gjør her.  Så det er høsten, som bærer – eller føder – fruktene av våren, et ganske potent bilde.

Abundance er «overflod»

 

Kommentar til sonetten

Den sammenligner med årstidene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s