Sonett 94, av William Shakespeare – They that have power to hurt, and will do none

Sonett 94 er en av de mest gåtefulle av Shakespeares sonetter. For å lese mer om dette, henviser jeg til min hovedkilde på nettet, Shakespeare-sonnets (som tidligere, i internetts barndom, het the amazing website of Shakespeare’s sonnets), som har skrevet om det her. Dr. Ledger, som er ansvarlig for siden, omtaler denne sonetten som the most enigmatic (sjekk synonym på FreeDictionary) of the sonnets.

Metaforene er til planeter, og sluttpoenget at liljer som råtner lukter verre enn ugress.

Første halvdel beskriver de som har makt til å skade, men velger å bruke den til å la være. De som
«Who, moving others, are themselves as stone,
Unmoved, cold, and to temptation slow, » 3-4
Desto merkeligere den plutselige overgangen til blomster og roser. En forklaring er at roser og blomster ikke er seg selvbevisst sin skjønnhet, og ikke gjør mer enn å eksistere, til glede for andre.

Sonnet 94

They that have power to hurt, and will do none,
That do not do the thing they most do show,
Who, moving others, are themselves as stone,
Unmoved, cold, and to temptation slow;
They rightly do inherit heaven’s graces,
And husband nature’s riches from expense;
They are the lords and owners of their faces,
Others, but stewards of their excellence.
The summer’s flower is to the summer sweet,
Though to itself, it only live and die,
But if that flower with base infection meet,
The basest weed outbraves his dignity:
For sweetest things turn sourest by their deeds;
Lilies that fester, smell far worse than weeds.

Min oversettelse

Sonett 94

De som har kraften til å skade, og ikke vil gjøre det
Som ikke gjør den tingen de viser mest
Som, ved å bevege andre, selv er som steiner
Ubeveget, kalde, og til fristelser langsomme
Som rettmessig arver himmelens nåde
Og foralter naturens rikdommer uten omkostninger
De er herrene over og eierne av sine ansikter
Andre, bare forvaltere for av deres eksellense
Sommerblomsten er søt til sommeren
Selv for seg selv, bare lever den og dør
Men hvis denne blomsten med simpel sykdom møtes
Det simpleste ugress overvinner hans verdighet
For de søteste tingene blir sure av deres gjerninger
Liljer som råtner lukter verre enn ugress.

Kommentar til oversettelsen

Noe av vanskeligheten i  denne er den utstrakte bruken av ordet do (gjøre) i starten, vi bruker ikke dette ordet på denne måten, og må omskrive. I dette må vi gjøre tolkninger man slipper unna i originalen, der det kan være på den ene eller andre måten, uten at man helt trenger å bestemme seg. Sonetten har også en svært lang startsetning, hele åtte linjer, og den gåtefulle meningen også på engelsk gjør det selvsagt vanskelig å oversette til norsk.

Jeg oversetter meningen i første linje, det var holdt for edelt i samtiden, å ha makten til å skade, men ikke å gjøre det. Dette hadde nok mer å si en tid det var stor forskjell på folk, og de med makt, lett kunne la seg friste til å misbruke den. Linje 2 er oversatt helt fornorsket, uten hensyn til den spesielle bruken av ordet do (gjøre).  Hva den betyr er ikke godt å si, verken på engelsk eller norsk, og spekulasjonene går flittig, siden det er så lite å holde seg til. Hva er denne tingen disse folkene med makt viser mest, og som de ikke gjør? Den kanskje mest nærliggende betydningen er at det ikke er samsvar mellom ord og handling, liv og lære, gitt sammenhengen sonetten står i (særlig nr. 93). Det kan også være det er mektige folk som ikke handler etter makten de har, eller noen som ikke handler etter følelsene sine, bare viser dem. Alle disse tolkningene har jeg etter Complete Sonnets and poems, University of Oxford, Colin Burrow. Å være som steiner i linje 3 er selvsagt i overført betydning, steiner, det mest ubevegelige som finnes. Det er nok også følelsesmessige bevegelser det er snakk om, her. Det samme gjelder over i linje 4, der det er et kjølig følelsesliv som blir beskrevet, et følelsesliv som ikke så lett blir oppildnet. Det er ikke helt gitt om det er positivt eller negativt ment, siden det å være langsom til å la seg friste ikke er så dumt, mens det på den annen side også kan beskrive en person som bare er ufølsom, kald og ubeveget.

I linje 5 er det som i linje 4 kanskje var positivt, kanskje negativt, udelt positivt. De arver himmelens nåde, grace er et ord som kan bety mye, men i forbindelse med Gud og himmelen, er det gjerne «nåde» som blir mest naturlig på norsk. «Velsignelser» kunne vært et annet alternativ, i denne sammenhengen. I linje 6 er det naturens rikdommer som også blir arvet, sammen med Guds nåde, og det uten expence, altså «hva det koster». Det må altså bety at de får det gratis, de som i linje har makten uten å bruke den, men hva det er de får – hva naturens rikdommer konkret skal bety – og hva det betyr at de får ha det uten å ha noen kostnader med det, det er langt i fra klart. Husband er her brukt som verb, i betydningen «forvalte», gjerne litt forsiktig og sparsomt, «ta vare på», gir også en ide om hva som menes. Linje 7 må antas å bety at de har kontroll over sine egne ansikter, altså at de har styring på hvilke følelser som er synlige, de avslører ikke hva de tenker og føler. Jeg har lagt til «herrene over», for å understreke at «herre og eier» står sammen, de er herre over sine ansikter. Lord (herre) var en formell tittel i de dager, hvis noen skulle være i tvil om det. Betydningen må også her sees litt i sammenheng med den foregående sonetten, der temaet var forskjellen mellom det synlige og usynlige, det ytre og indre. Linje 8 er også mystisk, her står plutselig others (andre), som motsetning til dem det handler om fra linje 1 – 7. Steward er en forvalter på godset, det er grunn til da å tro at de er forvaltere for dem det handler om fra linje 1 – 7, altså de som har makt til å skade, men ikke gjør det, og som får himmelens nåde og forvalter naturens rikdommer. Det er imidlertid ikke helt lett å si hva som konkret menes, og hvordan denne sonetten her skal tolkes. Oxford-utgaven setter sammenhengen mellom de som eier verdiene i husholdet (lords and owners), med de som bare forvalter dem (stewards). Men vi kommer ikke så veldig mye lenger med det, og jeg skal ikke gi meg ut på å spekulere videre.

Linje 9 har jeg omskrevet litt for at meningen skal komme klart frem. Det er altså sommerblomsten eller «sommerens blomst» som er med på å gi sommeren dens sødme. Merk at her i siste sekstett skifter analogien, de 8 første har vært om mennesker og om moral, om enn det har vært litt vanskelig å tolke, her er det om naturen og blomster. Det er veldig lett (eller nokså lett) å tolke, men det er ikke så lett å se sammenhengen med de 8 første linjene. Base er det som er på bunnen, «basen, fundamentet», men det er også noe nedrig, noe «simpelt» og «lavt». Weed er «ugress». Den vakre blomsten som gir slik sødme til sommeren, går tapt i møte med sykdom, om enn sykdommen er aldri så lav.

Konklusjonen er den vakreste i denne sonetten. Den sier at det (og de) som er gode i egenskap blir dårlige i gjerning, og at den søteste lilje lukter verre enn ugress, når den råtner.

Kommentar til sonetten

Om det ikke var for sammenhengen den står i, ville denne sonetten ha vært temmelig uforklarlig. Det er ingenting som direkte viser at det er poeten og hans elskede det her handler om, det er ingen «jeg» og ingen «du» i sonetten, det er om «herrer og eiere», folk med makt, og bitte litt om «forvaltere», stewards. Siden sonetten er satt opp som nummer 94, der de 126 første tydelig handler om denne skjønne ungdommen, som kommer rimelig klart frem i de andre, så går man ut fra at det kan handle om ham her også. Siden sonettene 87 til  96 handler om vanskelige forhold, om forskjellen mellom indre og ytre, om kjærlighet som kanskje ikke lenger er der, så antar man at det har noe med dette å gjøre her også. Men det blir spekulasjoner, og om den hadde stått for seg selv, er det lite sannsynlig at noen hadde valgt en slik tolkning.

Hva som er sikkert, og som står der, er at det er noen som har makt, og ikke bruker den, de skal få himmelens nåde. De eier jordens rikdommer, mens det er andre som kan forvalte dem, for dem. Disse gir sødme til livet, som blomstene gir sødme til sommeren, kan man tolke, ut i fra de siste seks linjene. Men om enn de er aldri så søte, skjønne og vakre, så kan de bli rammet av sykdom, og da råtner de og blir noe annet. Da blir de verre enn ugress. Kanskje er det moralsk sykdom det her er snakk om, om enn sammenligningen ikke helt holder, siden blomster vanskelig kan holdes ansvarlig for sykdommer de pådrar seg.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s