Sonett 93, av William Shakespeare – So shall I live, supposing thou art true

Sonett 93 fortsetter problematikken om den elskede er sann eller falsk. Dette er et tema som opptar Shakespeare, hvordan kan noe som synes vakkert, likevel ikke være det? Hvordan kan noe være annerledes inni, enn det ser ut utenpå? I Othello er det slike spørsmål som gnager hovedpersonen, men her er det det synlige på overflaten som også er sannheten, Desdomena er tro, skjønnheten lyver ikke. Det er Iago som lyver. I andre tilfeller forleder skjønnheten og fristelsen. Et berømt eksempel på det, er Eva som blir fristet av eplet i Bibelen. Dette eplet ser så godt ut, men leder til undergangen. Hvordan kan noe være slik?

Poeten i denne sonetten kan ikke helt få seg til å tro at den skjønne ungdom han elsker ikke er så vakker i sitt indre, som han er i sitt ytre. Sonetten er fylt av sammenligner av hva som er på overflaten, og hva som er inni, hva som er i øyet, og hva som er i hjertet. Poeten vil gjerne tro at sånn som det ser ut, er sånn som det er, men minner også på at det trodde Eva om eplet også.

Sonnet 93

So shall I live, supposing thou art true,
Like a deceived husband; so love’s face
May still seem love to me, though altered new;
Thy looks with me, thy heart in other place:
For there can live no hatred in thine eye,
Therefore in that I cannot know thy change.
In many’s looks, the false heart’s history
Is writ in moods, and frowns, and wrinkles strange.
But heaven in thy creation did decree
That in thy face sweet love should ever dwell;
Whate’er thy thoughts, or thy heart’s workings be,
Thy looks should nothing thence, but sweetness tell.
How like Eve’s apple doth thy beauty grow,
If thy sweet virtue answer not thy show!

Min oversettelse

Sonett 93

Så skal jeg leve, med antagelsen om at du er sann
Som en bedratt husbond, så vil også den kjæres ansikt
Fortsatt se kjærlig ut for meg, men endret til noe nytt
Det synlige med meg, ditt hjerte andre steder
For det kan ikke leve hat i øyet ditt
Derfor, kan jeg i det ikke kjenne din forandring
I manges ytre er det falske hjertes historie
Lunefullt skrevet, med rare, mistenksomme rynker
Men himmelen bestemte da du ble skapt
At i ditt ansiktet skal søt kjærlighet alltid hvile
Hva enn du tenker, eller i hjertet føler
Skal ditt ytre ikke noe derfra, bare skjønnhet fortelle
Hvordan som Evas eple kan din skjønnhet vokse
Hvis din skjønne dyd ikke svarte til ditt ytre.

Kommentar til oversettelsen

Denne sonetten bruker enkle ord, så den er ikke vanskelig å forstå. Men flere av de engelske ordene som blir brukt har flere betydninger, noe som gjør den vanskelig å oversette til norsk. Nøkkelordene med doble og flerdoble betydninger er love og look. Love er et vanlig problem, mens look er litt særegent for denne sonetten, der det kan bety «blikk», «utseende» og «oppførsel», og betyr alt sammen samtidig. Det er det synlige ytre, som står i motsetning til det ukjente indre.

Starten på sonetten fortsetter der sonett 92 slapp. Både på norsk og engelsk kan førsteordet so (så) dekke to betydninger, enten «som følge av.., så er det slik at», eller «på denne måten». Det er uansett slik at poeten (fra den foregående sonetten) ikke har fått noen visshet om den elskende er sann eller falsk, og derfor bare må anta (suppose) at han er sann. Deceive er «å bedra, å narre». Love er nesten alltid vanskelig å oversette fra engelsk til norsk, siden det betyr både kjærlighet og elskov, er både verb og substantiv, i tilllegg til å være et helt vanlig kjælenavn for den elskede, som vårt norske «min kjære» (my love). På toppen er det lange, norske ordet kjærlighet umulig i stavelsene, og vil alltid ødelegge rytmen i en sonette. Jeg oversetter fritt, og vil ha frem meningen, heller enn rimene og verseføttene, men det er jo fint om det også klinger litt vakkert, som det gjør i originalen. Den riktigste oversettelsen er nok her i linje 2 «kjærlighet», men siden «kjære» også er mulig, oversetter jeg heller med det. I originalen ringer ordet dobbelt, og kan bety både det ene og det andre. Merk at so i linje 2 også gir en ambivalent mening til leddsetningen so love’s face. Enten er det en avslutning, at den kjæres ansikt også vil være som en bedratt husbond. Eller så er det en innledning, «slik at også den kjæres ansikt vil se ut som kjærlighet for meg». Det norske ordet «så» får med begge betydninger. Look er også et engelsk ord med flere betydninger, det kan være både blikk og utseende, og også «det man ser i deg», altså oppførselen. For å få meningen klart frem oversetter jeg look med «det synlige».

Øye i linje 5 er nok ikke bare øye, men alt det synlige, ansiktet. That (det) i linje 6 viser tilbake på dette øyet, dette synlige, og betyr at siden det ikke vil være noen forandring synlig i det ytre, så kan ikke poeten vite om noen forandring har skjedd. Han kan ikke vite om den elskede fortsatt føler det samme for ham. To frown er å rynke pannen, som man gjør når man tenker eller er mistenksom. Vi har ikke noe eget ord for dette på norsk, og må bruke det samme ordet «rynke», som engelskmennne har i wrinkle, og som også står her i sonetten. Jeg trikser det til i oversettelsen, som man ser i linje 8.

Linje 11 er fritt oversatt, substantivet thoughts er byttet ut med verbet «tenker», mens vanskeligheten thy hearts workings be (direkte oversatt, noe sånt som: hva hjertets arbeid måtte være – eller hva som måtte komme ut av hjertets arbeid), er glattet helt ut med enkle og greie «i hjertet føler». Min oversettelse får i god norsk frem meningen i linjen, men er altså ikke helt rettferdig til originalen. Som man vet er det i hjertet følelsene ligger, særlig tenkte man sånn i gamle tider, mens bruken fortsatt henger igjen, om enn det er få om noen som oppriktig mener hjertet er i stand til å føle noe. Linje 12 er derimot nokså direkte oversatt, om enn det dermed halter litt på norsk. Thence betyr «derfra, der i fra».

Meningen med Evas eple i konklusjonen er ikke at skjønnheten vokser som skjønnheten i dette eplet, men at akkurat som Evas eple, kan ikke skjønnheten til den elskede vokse, om ikke det indre svarer til det ytre. Grammatisk er det ikke dette som står, men det er klart dette som menes. Virtue oversettes mest direkte med dyd, men er ikke helt en-til-en med vår betydning av ordet. I sonetten er det de indre karakteregenskapene som menes, essensen. Det er igjen altså det som det synes at han er, og det som han egentlig er.

Kommentar til sonetten

Det er kanskje litt spesielt at jeg så konsekvent skriver «ham» om den elskede, den skjønne ungdom, som poeten skriver om. Poeten er selv en mann, det er det ingen tvil om, om enn det ikke trenger være akkurat Shakespeare selv. Hvem den skjønne ungdom er, og i hvor stor grad sonettene er selvbiografiske og ment konkret, er ikke noe jeg legger meg oppi. Det er ingen kilder som svarer på spørsmålet, så det vil uansett bli bare spekulasjoner. De 126 første sonettene er imidlertid skrevet til en mannsperson, så selv om det for mange av dem er fullt mulig å erstatte mannen med kvinnen, så er det ikke slik de er ment, og derfor er jeg også konsekvent med å skrive «han». På litteraturbloggen har jeg skrevet mer om sonettene, samlet sett.

Så veldig konkret og biografisk kan vi uansett ikke lese sonettene. Shakespeare var tidlig gift, fikk tidlig barn, og ble med sin kone hele livet. For alt vi kan vite var han lykkelig gift. Det er derfor lettere å lese sonettene på ideplanet, der de behandler tidløse og universelle tema.

Her er det altså forskjellene mellom det ytre og det indre, at man ikke kan stole på sansene sine. I det ytre har den elskende fortsatt den elskedes følelser, men han kan ikke vite om han også har det i det indre. Det er bare en antagelse, en antagelse den elskende velger å leve med. Det er som alltid inderlig og vakker kjærlighet beskrevet, der den elskede blir løftet til overjordisk skjønnhet, berørt av himmelen, der det guddommelige har bestemt at i det ytre skal alltid skjønnhet synes. De negative og stygge følelser vil ikke bli avslørt på overflaten.

Derfor kan ikke den elskende noen gang bli helt sikker på at han forsatt har sin elskedes kjærlighet. Han kan bare minne om at skjønnheten ikke kan vokse, om den som Evas eple bare er på overflaten. Hvis ikke det indre svarer til det ytre, så er det ikke lenger skjønnhet.

DSC_0159

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s