Kan speilet tale, av Sigbjørn Obstfelder

Denne posten har fått en oppussing februar 2016. Den første utgaven som eksisterte frem til da, var ganske ufullstendig. Ennå er det ikke helt fullendt som jeg vil ha det.

*

Det er lille julaften, og kanskje mer passende med diktet Julaften, når man først skal poste et dikt av Sigbjørn Obstfelder, skjønt noen tradisjonell julestemning vil det uansett ikke bli når det er Obstfelder som skal stå for teksten. Han var en plaget mann, i hvert fall slik han nedtegner seg i tekstene han har etterlatt oss. Han var en svært tidlig modernist, en som ikke klarte å finne seg til rette i de ordnede formene den tradisjonelle dikterkunsten hadde å tilby. Også i menneskesynet og i synet på verden gikk han ut av den tradisjonelle, rasjonelle oppfatningen. Ivar Hanevik skriver om ham

(…) han kunne ikke tro på at menneskene var enkle å beskrive, at de var rasjonelle vesener, at det var så endefram å appellere til deres medfølelse og fornuft. Han ser ikke vrden som et greit oppfattelig sted, befolket av personer det er mulig å fremstille som hele karakterer. Han kan ikke fatte tilværelsen som en og hel, og langt fra dikte om den som om den var det.

Dikt i Norge (Oslo 2002), s. 259

Trond Berg Eriksen skriver i Nietszche og det moderne godt om hvordan fraværet av Gud gjør at mennesket mister sin garanti for orden og system i tilværelsen. Når det ikke står noen allmektig, overnaturlig makt parat til å definere moral og etikk, og til å tilby mening i tilværelsen, så blir det opp til mennesket selv å gjøre det. I en verden i kolossal forandring ble det vanskelig å få dette til. Ibsen og realistene skrev romaner og teaterstykker for å sette samfunnets problemer under debatt. For modernistene ble individets personlige problemer så enorme at det var ganske meningsløst å bruke tid på samfunnets. Tilværelsens gåtefullhet og uforståelighet lot seg også best skildre i lyrikk, og ikke i ordnede former med logisk sammenhengende historier som man tradisjonelt forventer i episke og dramatiske tekster. Siden skulle modernistene gå løs også på disse formene, og revolusjonere også dem.

Når den ytre og den indre verden går gjennom så store endringer på så kort tid som det skjedde i denne perioden på slutten av 1800-tallet, så kan mennesket ende opp med å bli fremmede i eget liv, og i egen tilværelse. Denne fremmedheten ble et sentralt tema hos mange av modernistene (men ikke alle), og et veldig sentralt tema hos Obstfelder. I det lille diktet jeg skal presentere i dag, Kan speilet tale, er det sitt eget speilbilde han stiller de vanskelige spørsmålene til. Å bruke speilet er et sterkt, og gammelt, og virkemiddel, også Shakespeare brukte det ofte i sonettene sine. Speilet viser ansiktet og kroppen som det ser ut nå, og noen og enhver kan vel ha vanskeligheter med å godta at det som står der og ser tilbake er den man er. Dette er kroppen man lever i. Kjenner man den? Godtar man den?

Kanskje er disse spørsmålene feil for å komme inn i den verden Obstfelder vil skildre. Han er nok mer opptatt av det indre, enn av det ytre. Og det er også til de indre kvalitetene det talende speilet stiller spørsmålene sine til.

 

Kan speilet tale

«Kan speilet tale?

Speilet kan tale!

Speilet skal se på dig hver morgen,
forskende,
se på dig med det dybe, kloge øie,
– dit eget!
hilse dig med det varme, det mørkeblå øie:
Er du ren?
Er du tro?»

Kommentar til språket

Det er ikke så mye å si om språket i dette diktet, annet enn ordet «dig» uttales som dagens «deg», det har bare en egen skrivemåte.

Kommentar til diktet

Kanskje er det litt feil å bruke tid på oppbygningen av et slikt dikt. Det blir analytisk, mens innholdet i diktet egentlig er skummelt og ubehagelig. Det starter med et enkelt spørsmål, «kan speilet tale», og gjentar de tre ordene i en annen rekkefølge for å få svaret, «speilet kan tale!» Utropstegnet overtar for spørsmålstegnet. Så kommer hovedinnholdet i diktet, om at speilet skal se på deg hver morgen, ordet forskende, har fått en helt egen linje. Det betyr at det ordet er viktig, det har stor betydning. Så er det å se på deg «med det dybe, kloge øie», varme, langsomme ord og lyder, mykt og rolig. – Dit eget! får også sin egen linje, det er ditt eget øye som ser deg. Så kommer en lengre linje, med å «hilse deg med det varme, det mørkeblå øie», uten at jeg skal gjøre noen forsøk på å forklare hvilket øye det er. Det er spørsmålene som er viktige, de har fått hver sin linje: Er du ren? Er du tro?

Diktet har altså ingen rim, og ingen fast rytme. Det er skrevet ubundet og fritt, tilsynelatende nesten tilfeldig. Diktene utmerker seg også med de enkle ordene som blir brukt, særlig når det gjelder det som er mest vesentlig, at speilet kan tale, og hvilke spørsmål det stiller.

Er du ren? Er du tro? Er du den du vil være? Det er spørsmålet det moderne mennesket må stille seg, stilt overfor sitt eget speilbilde. Her er ingen Gud til å dømme deg eller bedømme deg, du må gjøre det selv. Og du er alene når du gjør det.

Jeg synes dette diktet er ubehagelig, uhyggelig, det er et sterkt dikt. Spørsmålene er nesten klassisk retoriske, slik man lærer fra tidlig skolealder, spørsmål der man ikke trenger noe svar, for de sier seg selv. Selvsagt er du ikke ren, selvsagt er du ikke tro. Det forskende blikket til speilbildet ditt ser det hver dag, du er ikke den du vil være.

Jeg får ikke helt renskrevet denne posten. Men jeg vil gjerne ha med et sted i den at i dag er det populærkulturen som har overtatt mange av stemningene og virkemidlene fra denne tidlige modernismen. De har på en måte blitt litt ufarlige, på grunn av det.  Mange rock- og popsanger har lignende tekstlinjer, om å ikke passe inn, være redd for seg selv, ikke finne mening i tilværelsen. Det har altså gjenklang i dagens verden også, ordene Obstfelder brukte, og meningen han la i dem.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s